VENNER: – Offisielt lovpriser Norge Kina som en internasjonal leder. Det står svart på hvitt i de siste to stortingsmeldingene om internasjonal politikk, skriver kronikkforfatteren. Bildet er fra møtet mellom statsminister Erna Solberg og Kinas president Xi Jinping i Beijing i 2017. Foto: Göran Bohlin

Debatt

Kina sett fra Norge

Kina er et undertrykkende diktatur. Etniske og religiøse minoriteter forfølges. Landet undergraver de internasjonale organisasjonene det er medlem av. Norge forholder seg taus til dette.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

Kåre Dahl Martinsen. Foto: IFS

KÅRE DAHL MARTINSEN, Forsvarets Høgskole

Dette dreier seg ikke bare om Verdens Helseorganisasjon (WHO), men også om Verdens Handelsorganisasjon (WTO). Statlige subsidier gjør at kinesiske bedrifter kan oversvømme verdensmarkedet med billige varer som slår konkurrentene konkurs. Da er det for sent å be WTO om å se på saken.

Et enda klarere brudd på internasjonale regler skjedde i 2016 da Kina ikke bare avviste en dom fra Voldgiftsdomstolen i Haag, men hele domstolen. Dommen gjaldt Kinas krav på enorme havområder i Sørkinahavet. I rask takt er øyer og skjær bygd ut til å romme militære baser.

Ingen ting av dette er nytt. I USA er begge partiene i Kongressen enige om at Kina er en voksende trussel. De samme tonene kan man høre tydelig fra EUs side. Før corona kom det et strategidokument fra Unionen der Kina ble omtalt som en rival. Kinas forsøk på å slå politisk mynt på pandemien samtidig som investorer med statlige penger i ryggen er på oppkjøpsturné, fikk EUs visegeneralsekretær Margrethe Vestager til å slå i alarmklokkene.

Hun fikk følge av Joseph Borrell, sjefen for EUs utenrikspolitikk, han beklaget at altfor lenge hadde vært naive altfor lenge. Det er vi også, forskjellen er at denne naiviteten er regjeringens politikk.

les også

Skjønnmalende om Kina

Offisielt lovpriser Norge Kina som en internasjonal leder. Det står svart på hvitt i de siste to stortingsmeldingene om internasjonal politikk. At det også i en av dem, nr. 27, understrekes at menneskerettigheter er selve «kjernen av norsk utenrikspolitikk» er det ingen spor av når det gjelder forholdet til Kina.

Skjebnen til fredsprisvinneren Liu Xiaobo forble et ikketema inntil han døde i 2017. Evnen til å tie har også vært stor når det gjelder Kinas internering av uigurene, eller press mot land som våger å komme med kritikk. Australia er det siste landet på listen. Etter at regjeringen der ba om undersøkelse av epidemiens utbrudd, blir australsk eksport straffet med toll og kvoter.

Årsaken til den norske tausheten er lett å finne. Fredsprisen i 2010 førte til en diplomatisk kaldfront fra Kina. Her hjemme førte det til klagesang fra næringslivsfolk og politikere som hevdet vi tapte økonomisk. Det var en løgn. Norsk eksport steg hvert eneste år, Statistisk Sentralbyrå konkluderte da også at det var vanskelig å se noen «Nobeleffekt» i det hele tatt.

Likevel var jubelen stor fra næringsliv og Storting da regjeringen undertegnet en avtale i 2016. Ifølge både stats- og utenriksminister var den et resultat mange kompromisser. Dem var det Norge som stod for. Den kinesiske partiavisen Global Times skrev for en gangs skyld sant da den konkluderte med at Norge hadde fått en velfortjent lærepenge og hadde måttet bøye seg for Kinas krav.

Et av kravene var, som det står i avtalen, at Norge skal avholde seg fra handlinger som underminerer kinesiske interesser. Hva de består av, er det Kina som definerer – og dermed har de i praksis svinebundet oss.

les også

Omstridt sikkerhetslov vedtatt – nå tar Kina mer makt over Hongkong

Tausheten hadde ikke vært så påfallende om ikke også norske akademikere hadde sluttet seg til den. Det er skrevet en god del om Kina. At landet er et diktatur innrømmes bare unntaksvis. I stedet er den voldsomme økonomiske veksten som fremheves, alle de teknologiske nyvinningene som kommer på løpende bånd. At vi må samarbeide tettest mulig sier seg selv.

Prisen er å unngå enhver form for kritikk. Kinesiske myndigheter overvåker hva som skrives om dem i utlandet, og de som gjør det nektes innreise. For dem som vil samarbeide er det rikelig med norske forskningsmidler. De forskerne som oppdager at de kan komme opp i etiske konflikter, at deres kinesiske partnere kan bruke teknologiske nyvinninger til å overvåke egne borgere, vil kvie seg lenge for å stille spørsmål.

Gjør de det, risikerer de at samarbeidet brytes og den norske institusjonen går glipp av store summer. Da daværende forskningsminister Iselin Nybø ble spurt om disse sidene av samarbeidet, unnlot hun å svare.

Stein Ringen, professor i Oxford, har oppsummert norsk Kina-forskning som en meningsløs «på den ene og på den andre side» rundgang. Et klart standpunkt mangler – bortsett fra at vi for all del ikke må velge side i konflikten mellom USA og Kina. Her har forskerne politisk ryggdekning fra regjering og opposisjon. I desember 2019, skrev Espen Barth Eide en kronikk der han advarte mot nettopp det. At innbyggerne i Hong Kong på det tidspunktet forsvarte menneskerettigheter og demokrati, det Stortinget i skjønn enighet har erklært som bærebjelkene i norsk utenrikspolitikk, var glemt. At Kina nå, et halvt år etter, har strammet grepet om Hong Kong ytterligere, burde gjøre valget enkelt.

Politikernes taushet gjør oss blinde for en trussel som rykker nærmere. Under et seminar arrangert nylig av den amerikanske tenketanken Center for Strategic and International Studies, hevdet britiske og amerikanske eksperter at samkjøringen mellom det russiske og kinesiske interesser i Nordområdene ga grunn til uro. Den norske statssekretæren hevdet at sett fra norsk side var det bare Russland som var en utfordring.

Ufarliggjøringen er drevet frem av regjeringen, støttet av næringslivet og godt hjulpet akademikere. Forsvaret av menneskerettigheter er dermed redusert til talefyll, hvis det da ikke brukes som moralsk klubbe mot land som ikke truer oss. Samtidig har vi mistet noe viktig.

Hva det er, kommer frem hvis vi går tilbake til 1938 da et annet diktatur truet oss. Også den gangen hadde vi fredsprisen til en opposisjonell. Sterke krefter på Stortinget, i næringslivet og blant intellektuelle forlangte at regjeringen skulle innta en ydmyk holdning overfor Hitlers regime. Den gangen nektet regjeringen. Utenriksminister Koht sa på Stortinget at «Vi har ei ære å verje om, vi òg».

Det har vi ikke lenger.
– –

Dette er en forkortet versjon av Kåre Dahl Martinsens artikkel i den nye utgaven av Nytt Norsk Tidsskrift.

Les også

  1. Stoltenberg om NATO i 2030: Må bli en global allianse for å motstå mobbing og tvang

    NATO-sjef Jens Stoltenberg peker ut Kina som den største trusselen mot åpne samfunn og personlig frihet fram mot 2030.

Mer om

  1. Kina
  2. WTO
  3. EU
  4. USA
  5. Internasjonal politikk
  6. Liu Xiaobo
  7. Solberg-regjeringen

Flere artikler

  1. Kina sett fra en forskningsaktivist

  2. Ikke avtale for enhver pris

  3. Minst én million settes i skrekkleirer: – Handel med Kina fremstår som viktigere enn menneskerettigheter

  4. Kina-frykten

  5. Norge vant - nå kommer det vanskelige

Fra andre aviser

  1. Venstre-lederen: – Kina er verdens største diktatur slik det fremstår nå

    Aftenposten
  2. Internasjonal handel gir flere norske arbeidsplasser og frihet til flere

    Fædrelandsvennen
  3. Kinas utenriksminister til Aftenposten: Vil reagere kraftig hvis Hongkong-aktivister får fredsprisen

    Aftenposten
  4. Kaller utenriksministerens oppførsel for uverdig

    Bergens Tidende
  5. Debatt: – Derfor ønsker regjeringen at Norge har en plass i FNs sikkerhetsråd

    Bergens Tidende
  6. Pandemien rammer forsvarsindustrien

    Fædrelandsvennen

VG Rabattkoder

Et kommersielt samarbeid med kickback.no