MIGRANTER: – Jeg har ingen interesse av å bortforklare noe som helst, slik Frp-Helgheim ser ut til å tro. Som journalist som i hovedsak skriver om Afrika, er mitt mandat å forstå og forklare, skriver Maren Sæbø. Foto: Gisle Oddstad

Debatt

Hvem bortforklarer, Helgheim?

Jon Helgheim fra Frp er ikke fornøyd med forsøket mitt på å bringe fakta inn i debatten om redningsskip i Middelhavet.

MAREN SÆBØ, journalist, historiker og Afrika-ekspert

Helgheim mener jeg bortforklarer det han ser på som to faktum, at de som kommer over Middelhavet i hovedsak er økonomiske migranter, og at redningsaksjoner vil få flere til å reise. 

Først, en oppklaring. Helgheim anklager meg for å påstå at å ta imot båtmigranter er regjeringens politikk. Det er feil. Det jeg har gjort er å rose det Frp-styrte Justisdepartementet for å inkludere flyktninger fra leire i Libya i årets kvote av overføringsflyktninger. Regjeringen skal også ha ros for å ha økt kvota. Innsats i nærområder og det å avlaste nærområder ved å hente ut flyktninger, er det viktigste vi kan gjøre for å hindre at flere legger ut på farlige reiser. Jeg var nylig i Uganda som huser mer enn 1,3 millioner flyktninger. Uganda er blant de landene som tar en uforholdsmessig stor andel av ansvaret for verdens flyktninger. Inntrykk fra Uganda, og andre nærområder gjør at jeg oppriktig mener norske myndigheter fortjener ros, både for å hente flyktninger og for å bidra på annen måte i nærområdene. Jeg beklager om rosen ble tatt ille opp. 

les også

Sæbøs bortforklaringer

Så til Helgheims påstander om at jeg bortforklarer. Helgheim mener tallene jeg bruker er for gamle.  Men poenget mitt med å vise til IOMs kunnskapsgjennomgang fra 2016 er å peke mot den sentrale problemstillingen innen forskning på migrasjon, nemlig hva som dytter, og hva som drar, når folk legger ut. Spørsmålet har relevans for om vi kategoriserer de som migrerer som flyktninger eller «bare» migranter. Helgheim har rett i at denne gjennomgangen ikke konkluderer, men den viser at det ikke er lett å putte migranter i kategorier. En som flykter, kan også være økonomisk migrant. En som migrerer av økonomiske årsak kan havne i en situasjon der vedkommende må flykte. Noe annet flere studier i IOMs gjennomgang viser er at jo større risiko, jo mer desperate er de som legger ut. 

Min henvisning til gjennomgangen fra IOM var et forsøk på å nyansere bildet av hvem som setter ut. I tillegg nevner jeg at både IOM og FNs høykommissær for flyktninger har oppdaterte tall. Det er disse jeg baserer resten av innlegget mitt på, og de er sist oppdatert 31. august. 

Der ser vi at folk som kommer over Middelhavet kommer fra krigsherjede land som Afghanistan, Syria, Mali, Kongo og Irak. Et land i «topp ti» som ikke er i krig er Marokko.  I denne gruppen kan man anta at det i hovedsak er folk som migrerer av andre årsaker. For de som legger ut fra Libya, er bildet noe annerledes enn for Middelhavet som helhet. Helgheim skriver at tunisiere dominerer denne ruten. Det er en litt pussig lesning. Det stemmer at det har kommet en del tunisiere til Italia i år. Men det er rimelig å anta at disse har lagt ut fra Tunisia, og ikke tatt omveien om det krigsherjede Libya. Ser vi på de som kommer fra Libya, er bildet et annet. Der finner vi både folk fra land i krig, som Irak og Mali, og land med politisk undertrykking, som Algerie og Sudan. Det er også folk fra land som Pakistan og Bangladesh, som nok migrerer av andre årsaker. Om vi ser på dem som UNHCR har registrert i Libya, ser vi igjen at folk fra autoritære land, og land i krig dominerer. Flyktningene i Libya er blant annet fra Syria, Sudan, Eritrea, Palestina og Somalia. 

les også

Fakta i havsnød

Så til påstanden om at det er redningsbåter som får folk til å sette ut. Den påstanden må belegges med litt mer enn selektiv lesing av statistikk. Akkurat hvor selektivt Helgheim leser illustreres på en morbid måte når han sammenstiller antall drukninger og redningsaksjoner. Han skriver, som riktig er, at antallet drukninger økte fra 2015 til 2016. Men han synes også å antyde at dette skyldes redningsaksjonene som sådan. Tallene fra UNHCR viser at antallet som satte ut økte før redningsoperasjonen ble satt i gang våren 2015. Så kom både redningsaksjoner og en avtale mellom EU og Tyrkia på plass. Da blir antallet som setter ut halvert, men antallet drukninger opp, som følge av at trafikken flyttes til en farligere rute. Det var altså helt tydelig andre mekanismer bak «toppåret» for krysninger av Middelhavet 2015 enn tilstedeværelse av redningsbåter. Det vi derimot kan lese ut av tallene er hva som skjer når redningsaksjoner skaleres tilbake. Ifølge UNHCR kom 269 i land for hver som druknet i 2015, i 2018 kom bare 51 trygt i land for hver druknet. Så selv om det er færre som setter ut over Middelhavet og færre som drukner, er risikoen ved reisen mange ganger så stor. 

Helgheim avslutter med å påstå at de livsfarlige reisene over Middelhavet ville opphørt av seg sjøl, om man bare satt i land folk i Afrika. Det er nettopp dette EU har forsøkt ved å samarbeide med den libyske kystvakten siden 2017. Litt lenger sør, i Niger, og i øst, i Sudan, har man styrket grensepoliti og milits i et forsøk på å stoppe folk fra å ta seg til Middelhavskysten. Men folk fortsetter altså å komme over Sahara til Libya.  Om man kunne stoppe de som flykter og migrerer med økt kontroll og avskrekking, skulle rutene gjennom Vest- og Øst- Afrika, gjennom Sahara og over Middelhavet for lengst vært historie. 

Jeg har ingen interesse av å bortforklare noe som helst, slik Helgheim ser ut til å tro. Som journalist som i hovedsak skriver om Afrika, er mitt mandat å forstå og forklare. Jeg er oppriktig nysgjerrig på hva som skjer både i opphavsland, i nærområder og i transittlandene. Å peke på dette er ikke å bortforklare, det er å forsøke å belyse en svært komplisert og dramatisk historie som angår oss alle, både sør og nord for Middelhavet. 

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder