OMSTRIDT: VG har fortalt historien om kreftsyke Tarjei Theo Flove (29) som nekter å ta cellegift og stråling. – Trist lesning, skriver tidligere kreftpasient Marianne Smeby Strand. Foto: Janne Møller-Hansen

Debatt

Cellegift skulle jeg i hvert fall ikke ha!

Da jeg fikk kreft høsten 2018 var det en ting jeg var sikker på: Cellegift skulle jeg ikke ha. Bare ordet gjorde meg livredd, for å være ærlig. Jeg ble kvalm bare av tanken på å sprøyte gift inn i kroppen i store doser. 

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

MARIANNE SMEBY STRAND, journalist og ferdig kreftbehandlet

VGs saker om folk som velger bort skolemedisin synes jeg er trist lesing. På sett og vis tenker jeg at jeg også kunne valgt det. Ikke fordi jeg ville valgt alternativ behandling i stedet, men fordi jeg var livredd cellegiften. 

Heldigvis tok fornuften overhånd.

Marianne Smeby Strand. Foto: Johnny Syversen

les også

Vil tenke seg frisk: Tarjei (29) nekter å ta cellegift

Mitt møte med kreft gjorde at jeg måtte jobbe hardt med meg selv. I to uker gikk jeg i uvisse, og ventet på dommen. De ukene brukte jeg til å ta et oppgjør og konfrontere min egen frykt. Det var kaos i hodet mitt, og med frykten på toppen, ble jeg helt ødelagt.

Jeg måtte finne ut hva jeg var redd for, stykke det opp, sortere hodet mitt, finne ut hva jeg kunne krysse av ja og nei for: Er jeg redd for å dø? Er jeg redd for operasjonen? Er jeg redd for narkose? Er jeg redd for tøff behandling? Er jeg redd for å miste håret? Er jeg redd for cellegift? Er jeg redd for å se syk ut? Er jeg redd for hvordan den tøffe behandlingen kan påvirke kroppen i ettertid? Er jeg redd for at jeg ikke skal bli den samme som før? Vet jeg egentlig hva jeg er redd for?

Jeg gikk mange runder med meg selv i de dagene. Jeg var ikke spesielt redd for operasjoner. Senskader. Eller å miste puppen, for den del. Men jeg var skikkelig redd for cellegiften. Å utsette kroppen min for den giften, tenkte jeg, var det samme som å legge seg ned å dø. Så jeg gikk mange runder for å akseptere at jeg måtte ha cellegift. Akseptere at det er en del av dagens medisin.

les også

Tarjeis eksperiment

Pluss content

Jeg hadde heldigvis konstruktive folk rundt meg som fikk meg til å forstå at det var medisin jeg trengte, når jeg selv falt sammen bare av gift-ordet. Blant disse fornuftige røstene var også min alternative behandler, som jeg går til jevnlig.

Jeg tror en av grunnene til at mange velger bort cellegift, er frykten for den ukjente.  Jeg tror at for mange er cellegift noe de har hatt et negativt forhold til i alle år. Meg selv inkludert. Cellegiften gir så synlige bivirkninger. Men da jeg selv stod i det, var det plutselig håndterbart og ufarliggjort, på merkverdig vis. Selv det å miste håret gikk helt fint.

Jeg vet at folk har spørsmål. Mange har spurt meg hvordan det var å få cellegift. Hvordan kroppen reagerte og hvordan det kjentes. Store og små spørsmål som jeg har forsøkt å svare på etter beste evne. Jeg tror det er viktig å snakke om hvordan denne «giften» påvirker kroppen vår, ufarliggjøre det litt.

les også

Naturterapeuter: «Unyansert og generalisert framstilling av en hel bransje»

Hvorfor er jeg så opptatt av dette? Jo, fordi jeg tror frykt påvirker hvordan vi går inn i kreftbehandlingen. Jeg tror at frykt gjør oss handlingslammet. Jeg tror at frykt hindrer oss i å ta rasjonelle valg som er bra for oss når vi først har fått en krevende kreftdiagnose. Og jeg tror frykt også er en del av bildet når noen ikke ønsker denne behandlingen.

De to ukene jeg brukte effektiv til å håndtere min egen frykt, gjorde meg godt. Da svarene var klare, og maratonløpet med operasjoner, cellegift og strålebehandling var et faktum, var jeg i og for seg klar og kunne håndtere min egen kreftsykdom og behandling med senkede skuldre.

Folk som snakker ned skolemedisin finnes det flere av. Gjennom halvannet år med behandling møtte jeg mye rart. Enkeltpersoner som ubevisst kanaliserte sin egen frykt over på meg. De kunne jeg skjerme meg fra. Men ekspeditøren i helsekostbutikken da jeg trengte en salve til utslettet som cellegiften forårsaket, som presterte å si at hun ikke kunne skjønne «at jeg ville ha den skiten» i kroppen, gjorde meg forbanna.

I ettertid har jeg tenkt at slike aldri skulle stått i en helsekostbutikk og møte mennesker som kanskje lytter til hennes kvasi-råd.

Til deg som undres om du kan komme tilbake etter mye cellegift i kroppen, så er svaret ja. Både gjennom cellegiftkurene, stråling og annen type behandling har jeg vært fysisk aktiv og jobbet hardt med mitt mentale jeg. Da kom «alternativ behandling» som det så nedlatende kalles, til sin rett. For meg er alternativ behandling et flott supplement til skolemedisin.

Jeg vet at jeg ikke er alene om å være i god form, både fysisk og mentalt etter tøff kreftbehandling. Men disse historiene kommer liksom ikke ut. Det er all skremselspropagandaen som får all oppmerksomheten. Død og elendighet. Og jeg tenker at når du står i startgropa på et krevende behandlingsløp så trenger du håp. Du trenger lys i tunellen. Ikke tro at du skal gå inn i et stort mørkt hull som heter kreft.

Jeg er i dag frisk. Og med hånden på hjertet: Jeg priser meg lykkelig for alskens medikamenter og behandlingsmetoder som utgjør dagens medisin. Cellegiften, inkludert, tro det eller ei, selv om den sikkert om noen år er erstattet med noe annet.

I mellomtiden kan vi jo kalle det cellemedisin, og være takknemlig for at vi i dag blir friske av kreftsykdommer vi tidligere ville dødd av.

Les også

  1. Sier nei til cellegift: Slik går det med Tarjei nå

    I tre og et halvt år har VG fulgt kreftsyke Tarjei (29) som sier nei til cellegift.
  2. Høie om alternative kreftbehandlere: – Et alvorlig varsko

    Fagpersoner mener at loven som forbyr alternative behandlere å behandle kreftsyke, ikke håndheves.

Mer om

  1. Alternativ behandling
  2. Kreftbehandling
  3. Kreftforskning
  4. Legemiddelindustrien
  5. Medisin

Flere artikler

  1. «Hva med å ha to tanker i hodet på en gang?»

  2. KREFTNETTVERKENE

  3. Sier nei til cellegift: Slik går det med Tarjei nå

  4. «Vi gjør ikke nok for å stanse behandlerne som utnytter kreftsyke»

  5. Leger: Kreftsyke må selv velge om de ønsker behandling

Fra andre aviser

  1. Trine (50) har 18 svulster på lungene, men nekter å takke ja til cellegiftbehandling. Nå løper hun en mil hver dag.

    Bergens Tidende
  2. – Det eneste «alternativet» til tradisjonell kreftbehandling er å dø

    Bergens Tidende
  3. Historien til kreftrammede Linn (36) gjorde inntrykk på Frank Løke

    Aftenposten
  4. Historien til kreftrammede Linn (36) gjorde inntrykk på Frank Løke

    Fædrelandsvennen
  5. Fleire kreftsjuke har fått utsett behandlinga si. Andre tør ikkje å dra til sjukehuset i frykt for å bli smitta.

    Bergens Tidende
  6. – I dag er jeg kjempeglad for at mamma maste på meg.

    Fædrelandsvennen

VG Rabattkoder

Et kommersielt samarbeid med kickback.no