Kommentar

Karsten Alnæs om 1814: En lykkelig utgang?

Av Karsten Alnæs

4. november er det 200 år siden Norge gikk i union med Sverige. Grunnloven og vår selvstendighet ble sikret. Stortingspresident Olemic Thommessen åpnet Stortingets jubileumsmøte i dag. Foto:Vidar Ruud,NTB scanpix

For mange nordmenn var dagen i dag for to hundre år
siden nederlagets og skuffelsens dag. Den 4. november 1814 valgte nemlig et enstemmig Storting svenskekongen, Carl XIII, til Norges konge. Det var en vielse foretatt under tvang og med stor uvilje fra brudens side.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning

Artikkelen er over fem år gammel

For mange nordmenn var dagen i dag for to hundre å r siden nederlagets og skuffelsens dag. Den 4. november 1814 valgte nemlig et enstemmig Storting svenskekongen, Carl XIII, til Norges konge. Det var en vielse foretatt under tvang og med stor uvilje fra brudens side.

Karsten Alnæs. Foto:Alf Øystein Støtvig,VG

Slottspresten Pavels kommenterte det slik. «Denne dagen må regnes blant de forunderligste i slektens historie. For tre m å neder siden ville man innsperret som avsindig eller steinet som landsforræder den som hadde sagt at i dag skulle 79 folkevalgte representanter fra alle landets egne velge Carl XIII til konge, enstemmig, uten fysisk tvang, uten større motsigelse, uten bevegelse i et lettsindig pøbel som ellers stiller sammen bare en full matros viser seg på gaten.»

Folk var som sagt rasende. De var tvunget inn i et favntak med en arvefiende de få måneder tidligere hadde vendt kanonmunningene mot. Den folkevalgte og populære 17-mai kongen Christian Frederik var blitt jagd bort. Vårrusen fra Eidsvoll var avløst av et dystert november. Gatene i Christiana lå folketomme da kronprins Carl Johan red inn i byen noen dager etter kongevalget, bare et par hus var opplyste.

På Vestlandet hadde det hersket kampvilje til siste stund, mange ville gripe til våpen på nytt for å fri oss fra skammen, men n å hadde alts å Stortinget talt.

For øvrig er det galt å kalle oktober-forsamlingen i Christiania et storting. Det opptrådte først og fremst som en grunnlovgivende forsamling, som etter harde forhandlinger med svenskene vedtok paragraf for paragraf i en ny grunnlov, og til slutt satte sluttstrek gjennom et kongevalg den samme dagen de løste Christian Frederik fra de eden han hadde gitt Eidsvollsforsamlingen den 19. mai.

De opererte derfor som en ny grunnlovgivende forsamling, og vedtok paragraf for paragraf uten å følge reglene for grunnlovsendringer. De endret umiddelbart og med simpelt flertall, og gjorde det raskt og bestemt.

Tre dager etter at Carl 13. var valgt til norsk konge og den nye grunnloven vedtatt, kjørte som nevnt Carl Johan inn i et mørkt og regntungt Christiania der borgerne hadde slukket lysene i husene sine, og stort sett holdt seg innendørs da tronfølgeren første gang besøkte byen. Det forhindret ham ikke i å skrive hjem at han ble mottatt med ovasjoner. Nå bad han den fremste representanten for den svenskvennlige minoriteten på Eidsvoll, grev Wedel Jarlsberg, om å foreslå representanter i den nye regjeringen han skulle oppnevne, og overtalte selv den fornemme storgodseieren Peder Anker på Bogstad, Wedels svigerfar, til å ta stillingen som norsk statsminister i Stockholm. Det siste skal ha skjedd i hagestuen på Bogstad under en middag den 11. november.

Carl Johan hadde sagt at han ikke ønsket statsråder i sin regjering dersom de tidligere på Eidsvoll hadde klandret svenskene og gått sterkt imot en fremtidig union med Sverige. Wedel rådet ham imidlertid til det motsatte, og den nye regjeringen fikk derfor et betydelig flertall av gamle selvstendighetsmenn, det vil si tidligere tilhengere av Christian Frederik. Dette ga den en politisk bredde og dessuten en tillit som den trengte.

Det første møtet i den nye regjeringen fant sted på Bogstad en drøy uke senere, og den dominerende skikkelsen var fra første stund grev Wedel Jarlsberg, som også ble leder av Finansdepartementet, et departement som fra første stund var større enn alle de andre departementene til sammen. Han la også opp til en selvstendig norsk politikk og, kom snart i konflikt med Carl Johan, som her hadde fått en uventet og svært myndig motstander.

Grev Wedels første og viktigste plan var å få landet økonomisk på fote igjen. Politisk uavhengighet forutsatte økonomisk uavhengighet, mente han. Det igjen krevde en fast og stabil nasjonal valuta med sikkerhet i sølv, en egen nasjonal bank, en handelsbalanse, som forutsatte at gjelden ble nedbetalt og økonomisk troverdighet opprettet, noe som igjen kunne utløse lån i utlandet. Dette igjen var en forutsetning for å få det raserte næringslivet på fote igjen.

Dette var en ambisiøs plan, og den kunne lett mislykkes. Tilstanden for både økonomien og næringslivet var midttrøstig. Fire valutaer var i omløp, inflasjonen på nærmere 90 prosent, arbeidsløsheten skyhøy, og den sosiale elendighet skrikende etter sju års krig og blokade.

Men Wedel nøt stor tillit, også blant gamle motstandere, og hans regjeringskolleger sto last og brast med ham. Langsomt forsto også nordmennene at de viktigste prinsipper i Grunnloven av 17. mai var reddet, og at svenskepartiets gamle leder, grev Wedel, ville forsvare disse prinsippene i de angrepene som var ventet fra svensk side. Under forhandlingene i oktober og begynnelsen av november hadde de svenske forhandlerne både forsøkt å redusere Stortingets myndighet og åpne for en politikk som ville føre til en sammensmelting av de to nasjonene. For å oppnå dette ville de blant annet åpne muligheter for svenske statsborgere til å bekle norske embeter, de ville gi kongen absolutt veto i enkelte saker, og opprette en ny norsk adel som kunne gi ham viktige støttespillere. Nordmennene visste at denne kampen kom til å fortsette, men de visste også at en norsk bank, et norsk handelsflagg, en norsk høyesterett og andre norske institusjoner snart ville bli opprettet og til sammen styrke dem i kampen for å velge en særegen norsk politisk kurs.

Til tross for bitterheten over en uønsket union og tapet av en elsket folkekonge, til tross for en økonomi i kaos og et næringsliv med brukket rygg og dystre utsikter for fremtiden, hersket det en dempet, men likevel gryende optimisme i Norge ved slutten av året.

«Det kaltes et år», skrev slottspresten Claus Pavels i dagboken sin nyttårsaften 1814, «og besto liksom dets forgjengere av 365 dager. Men århundrer er henrullet som har vært langt mindre merkverdige enn dette år.» Ja. «Det synes som et blidere tidspunkt vil opprinne over Norge etter en hard og langvarig prøvelse», skriver han.

Pavels mente at knapt noe annet lands historie kan oppvise maken til år, og vi vil være tilbøyelige til å være enige med ham. Også vi som uopphørlig har dukket ned i året gang på gang, slutter aldri å forbause oss over det som skjedde den gangen. Det var et mirakel, selv om det i motsetning til de fleste andre mirakler kan forklares, og er blitt det i løpet av dette året av en hærskare av forskere som har gjort oss langt klokere om drivkreftene og inspirasjonskildene bak det som skapte 1814. Men helt til bunns kommer vi heldigvis aldri, og derfor vil året da også alltid beholde sin tillokkende og magiske aura.

Les også

  1. Den ekstreme oppussingen på Eidsvoll

    Gardinfrynser til flere hundre tusen kroner og tapetborder med lim av hvetestivelse.
  2. Karsten Alnæs: Kampen for folkestyret

    I dag, for 200 år siden, vedtok det norske storting mot fem stemmer at Norge skulle gå inn i union med Sverige.
  3. 16. mai 1814: Grunnloven er ferdig!

    Den 16. mai 1814 var Grunnloven ferdig. Riksdagsmennene avsluttet sitt arbeid.
  4. Karsten Alnæs: Kongens inntog

    I dag for 200 år siden, den 22. mai 1814, holdt den nyvalgte kongen Christian Frederik sitt inntog i sin nye hovedstad…
  5. Slik har vi endret oss fra 1814 til 2014

    Hvordan var egentlig det norske folk i 1814?
  6. Kongens ja - en høytidsstund selv for tvilerne?

    Dagen etter 17. mai skrev riksdagsmennene under Grunnloven. De erklærte samtidig i en skriftlig uttalelse at de ville…
  7. Derfor nekter han å flagge 17. mai

    Professor og republikaner Trond Nordby (70) vil ikke feire noe kongevalg. Selv vil han heller flagge i dag - 16. mai.
  8. Stor undersøkelse: Dette elsker vi med Norge

    Når nordmenn blir bedt om å rangere hva de liker best med landet sitt, kommer det urnorske på topp: Ytringsfrihet, vår…
  9. Ja, vi elsker Norge!

    Norge er i festrus foran feiringen av Grunnlovens 200-årsjubileum. Bruk #vgjavielsker og del dine bilder med hele Norge!
  10. - Tror det spøker på Eidsvoll

    Krimforfatter Kjell Ola Dahl (56) har skrevet teaterstykket «Natt i Eidsvollsbygningen» basert på den tragiske…
  11. KRONIKK: Myte om «jødeparagrafen» for fall

    Mobiliserte virkelig agderbonden Theis Lundegaard eidsvollsforsamlingen til å vedta «jødeparagrafen» med utropet «Staae…

Mer om

  1. Karsten Alnæs

Flere artikler

  1. Karsten Alnæs: Kampen for folkestyret

  2. Bokanmeldelse: Carl Emil Vogt: «Herman Wedel Jarlsberg. Den aristokratiske opprøreren»

  3. Stortinget markerer 200-årsdagen for Sverige-union

  4. Pluss content

    Folkekongene

  5. Pluss content

    Den norske adelens comeback

  6. Pluss content

    En elskerinne i Bergen førte til kongens fall

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder