Fire år etter terroren: De viktige debattene

Debatten om bruken av de fysiske stedene som ble rammet 22. juli 2011, er levende og nærværende. Men er det andre vi trenger å ta? Vår forskning fokuserer på fire viktige debatter og måter å nærme seg dem på.

Henrik Syse, forsker ved Institutt for fredsforskning (PRIO) og prosjektleder for NECORE

Fire år er gått siden det største terrorangrep på norsk jord i fredstid. Igjen minnes vi de døde i ærbødighet og uttrykker vår solidaritet. Debatten om hvordan vi skal bruke de fysiske stedene som ble rammet, er også levende og nærværende. Men er det andre debatter vi trenger å ta?

I vår forskning i prosjektet «NECORE», som fokuserer på ordskifter, forhandlinger, identitet og motstandskraft i det norske samfunnet etter 22. juli, berører vi blant annet de fire viktige debattene nedenfor - og forskjellige måter å nærme seg dem på.

Teknologi og beredskap

For det første: I kjølvannet av 22. juli har beredskap vært mye debattert. Blant det som i økende grad er blitt vektlagt, er lokal kunnskap, nettverk og bruk av sosiale medier ved krisehendelser. Basert på forskningen til Mareile Kaufmann i vårt prosjektteam, ser vi at det er behov for mer debatt om den digitale teknologien som utvikler seg i rekordfart. Det holder ikke å si at «teknologi er løsningen», og så sørge for at det brukes oppdaterte systemer innenfor f.eks. politiet. Vi må i tillegg bevisstgjøre oss teknologiens konsekvenser.

Nye digitale teknologier er med på å endre dramatisk måten vi kommuniserer og finner informasjon på. I krisesituasjoner får dette store følger, og disse følgene har både praktiske og etiske aspekter.

Dette handler ikke minst om pålitelig informasjon og rask og trygg beredskap, men det handler også om privat og sensitiv informasjon som beveger seg hurtig ut i det offentlige rom. Vi ønsker oss alle et motstandsdyktig samfunn som kan møte krisehendelser på en effektiv måte. Men den motstandsdyktigheten bygges i dag ved hjelp av teknologier i rask forandring, som vi foreløpig har lite praktisk og sosial kunnskap om.

LES OGSÅ: Alle beredskapstoppene fra 22. juli er nå byttet ut

Ytringer

For det andre: Hvordan takler vi, som individer og samfunn, hatet og sinnet som en slik hendelse kaster ut i det offentlige rom? Det handler selvsagt om sinnet mot gjerningsmannen, men også om alle de harde meningene og utsagnene som kommer til overflaten.

Heldigvis er det bred enighet i politiske kretser (om enn i noe mindre grad i folket) om at vi skal ivareta en vid ytringsfrihet, også i møte med hatefulle ytringer. Denne ytringsfriheten skal ikke ledsages av noe «men...». Vi skal med andre ord ikke si «Joda, vi er for ytringsfrihet, men noen meninger bør det ikke være lov å ha». Likevel skal vi følge med på og ta på alvor hatefulle ytringer. Slike ytringer må møtes med holdninger, dannelse og utdannelse. Og vi trenger å ivareta etiske regler, dels formelle og dels uformelle, både innenfor institusjoner - som pressen - og i det uregulerte ytringsrom - som Internett - for hva vi gjør med dypt krenkende og truende utsagn.

Forsvarere av ytringsfrihet har i denne sammenheng reagert sterkt på oppfordringer til å praktisere «ytringsansvar». Den reaksjonen er forståelig dersom man med det frykter et snevrere, moralistisk ytringsrom med «etiske overdommere».
Men at ytringer har konsekvenser, og at de kan brukes til å spre den type holdninger og meninger som drev Anders Behring Breivik, er hevet over tvil. Et hovedmål for vårt prosjekt er å utforske hvordan vi som samfunn kan få til en debatt som virkelig tar innover seg den utfordringen, uten å bli en debatt for eller mot ytringsfriheten.

LES OGSÅ: Hvor ble det av åpenheten?

Selvkritikk

For det tredje: I kjølvannet av 22. juli satt den selvkritiske debatten om norske institusjoners handlemåter langt inne. Først med Gjørv-kommisjonen fikk vi en omfattende debatt om hvorvidt norske institusjoner og norsk beredskap hadde fungert.

Ennå mener mange at vi er uvillige til å diskutere problemene i den dybde som trengs. Det nasjonale samholdet var selvsagt viktig etter 22. juli, og med det fulgte et behov for å skjerme oss for selvkritikk.

Men bør vi i etterpåklokskapens lys spørre om det norske samfunnet mangler vilje og evne til en balansert, byggende og reflektert selvkritikk når behovet melder seg?
I NECORE ser vi på dette spørsmålet fra flere vinklinger, blant annet i samarbeid med media- og etikkforskere ved UCLA, Universitetet i Oslo og Universitetet i Agder.

Mangfold og identitet

Til slutt: Mye av det vi her har nevnt, handler om det vi i vårt forskningsteam kaller «forhandlinger». Vår forskning så langt viser at det er mange som føler seg marginalisert i det norske samtaleklimaet etter 22. juli - de får ikke være med på «forhandlingene», ikke minst når temaet er integrering og mangfold.

En del opplever at det er blitt vanskeligere å fremheve det positive med mangfold og innvandring, og at enkelte høyreekstreme synspunkter har fått mer plass enn før.

I vårt prosjektteam arbeider Rojan Ezzati og Marta Erdal med spørsmål om identiteter og mangfold i det norske samfunnet. Identiteter er ikke gitt én gang for alle, men utvikles ofte gjennom «forhandlinger». Hvordan kan vi gjøre alle disse forhandlingene og samtalene - om beredskap, ytringer, selvkritikk, mangfold og identitet - åpne, ærlige og samtidig reelt inkluderende?

For noen begynner 22. juli 2011 å bli lenge siden. For andre er hendelsene ennå svært nære. For oss alle er det viktig at vi lar hendelsene være utgangspunkt for samtaler om hvordan vi som samfunn kan både forebygge og leve videre etter den type kriser som den skjebnesvangre dagen i 2011 representerer.