Kommentar

Landet sovjet-russerne forlot

Av Astrid Meland

Foto:Roar Hagen,

KIRKENES (VG) Norge feirer at det er 70 år siden Den røde arme frigjorde oss. Det vi skal være skikkelig glad for, er at russerne dro hjem igjen.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning

Artikkelen er over fem år gammel

* Quiz: Kan du navnet på den største konsentrasjonsleiren i Europa årene 1939 - 45? (svar nederst)

- Se på den modige soldaten der oppe, han ble igjen i Norge, sier en russisk krigsveteran og peker på Russemonumentet i Kirkenes. Støttet av krykken legger han ned en rose og tørker tårer. Raden av gulltenner glimrer i solen når han snakker om det han var med på for 70 år siden. Mange av kompisene hans døde da de befridde Nord-Norge fra nazistene.

For de som beholdt livet var det nok like bitende kaldt som nå. Men folk hadde ikke noe sted å gjøre av seg. Russerne hadde bombet tungt. Tyskerne satte fyr på alt før de dro. Husdyr ble slaktet, hus brent ned. Folket ble tvangsevakuert til bygder i Trøndelag og på Møre. Finnmarkingene som nektet, gjemte seg i hytter og tunneler her oppe i Arktis.

Herfra ble det frie Norge styrt

Det var en tom, avsvidd landsdel Den røde arme kom til da de krysset Grense Jakobselv og befridde Kirkenes uken etter, 25. oktober 1944. Men de ble tatt imot med glede av de som var igjen.

Tyskerne var jaget. Folk kunne komme ut fra gjemmestedene. Nord-Norge var fritt mange måneder før nazistene kapitulerte. Nede i Sør-Norge styrte Quisling. I nord begynte jobben med å sørge for mat og tak over hodet.

Den norske regjeringen i London visste ikke noe før russerne var her. Nygaardsvold-regjeringen hadde håpet de allierte skulle frigjøre oss. Men Norge var ikke prioritert.

I det frie Norge sto tusenvis av russiske soldater igjen. Regjeringen var dypt skeptisk til Sovjetunionens hensikter. Kom de til å dra igjen?

Et vestlig land

Men Stalin tvang aldri Norge under støvelen. Da russerne trakk seg ut 25. september 1945 ble det feiret med hornmusikk i Kirkenes.

Russerne måtte dra. Norge hørte så tydelig til den vestlige interessesfære både kulturelt og politisk. Og for Moskva var ikke Norge sentralt for å beholde stormakts-statusen.

I de andre landene hvor Den røde hær sto etter krigens slutt måtte befolkningen vente i 45 år til på friheten. De russiske soldatene ble værende og brutal undertrykking innenfor jernteppet fulgte.

Vi slapp unna. Derfor har vi i Norge ikke alltid forstått skuffelsen fra naboer i øst når vi har drevet sosialistiske svermerier og østblokkromantisering samtidig som vi har gitt lunken støtte til antiautoritære frigjøringskrefter.

Vennskap og fred

Vi flirer av polakkene og balterne som oppkaller gatene sine etter noe med «freedom» og Ronald Reagan. Vi synes de overdriver retorikken og frykten for Russland. Men vi har heller ikke de fryktelige minnene som fort kan dukke opp igjen når Putin går til krig i Ukraina.

Det er det gode forholdet til naboene som trekkes frem når kong Harald, statsministeren, utenriksministre, statsråder og en rekke andre markerer 70-årsdagen.

Og til tross for at den moderne, russiske historien i byen er ganske kort, grensen ble helt stengt under Den kalde krigen, er Kirkenes tekstet på både norsk og russisk. Byen er stolt over å trekke til seg utlendinger.

En glanset historie

Russerne er blitt Finnmarks svar på Sør-Norges restaurant-svensker og dessuten store bidragsytere til brutto byprodukt gjennom særegne fenomen som den såkalte Ivan-handelen. Her reiser russerne over grensen for å handle norske polvarer og bleier.

Vi har stor grunn til å takke russerne.

Men i den offisielle utstillingen for 70-årsjubileet, forfattet i samarbeid mellom Murmansk og Kirkenes, får vi en til dels skjønnmalende versjon av historien. Tyske og norske overgrep er godt dekket, men at Sovjet drepte eller sendte partisaner i Gulag er ikke med. Tvangskollektiviseringen fremstår ikke som særlig tvungen. Den ekstremt brutale sovjetiske behandlingen og drapene på kola-nordmennene, som også kjempet på sovjetisk side, er utelatt. Tvert om fremstår moderniseringen Kola som et normalt prosjekt, uten noe slavearbeid.

Historieskriving er alltid selektiv, og ikke sjelden ren forfalskning. I det militariserte Russland kan man ikke si noe «upassende» om fedrelandskrigen. Dagens regime tar etter Stalin, og bruker krigen rått i propagandaen. Dette knytter folk sammen. Alle mistet noen.

Faren er at man forveksler retorikk og virkelighet, og at vi begynner å tro på den glansede versjonen.

I virkeligheten kom Den røde arme med frigjøringen, men ikke med frihet. Friheten seiret ikke når Stalin rett etter krigen fikk kontrollere landene Den røde hær hadde «frigjort».

Norge var unntaket. Ingen andre kom så godt ut av det.

* Svar: Vorkutlag (russisk).

Mer om

  1. Krig
  2. Kongehuset
  3. Historie
  4. Russland

Flere artikler

  1. Kommentar: Vladimirs verden

  2. Fra dette badehuset ble det frie Norge styrt

  3. Yngve Kvistad kommenterer: Tusen år med kristendom

  4. Sjakklegenden og Putin-kritikeren Garry Kasparov: Kronikk: Se til Hongkong

  5. Åpent brev til kronprins Haakon: Kronikk: Bli en av oss

  6. Russland på farlig kurs

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder