Nå kan du få et felt i Nordsjøen gratis

kommentar
Publisert:

Del saken på:

Lenken er kopiert
MENINGER

Samtidig vil Erna Solberg åpne naturskjønne Lofoten og Vesterålen for olje og gass. Det er mer logisk enn det høres ut.

Tidligere denne måneden ga selskapet Maersk rett og slett bort sin andel i feltet Zidane i Norskehavet, ifølge Sysla.no. De prøvde først å selge det, uten hell.

Det er dårlige tider.

Verden har aldri opplevd et så langvarig fall i oljeprisen tidligere.

Nå har de sjansen

I miljøbevegelsen betyr det at ganglaget har blitt bredere. I går varslet flere organisasjoner at de saksøker staten for å få stanset oljeboring i Arktis.

Samtidig sier Fagforbundet nei til utbygging av Lofoten og Vesterålen (LoVe). Det er oppsiktsvekkende. LO har alltid vært sterke forkjempere for oljeutvinning. Sammen med Arbeiderpartiet. Men også der har miljøfløyen begynt å tøffe seg. Ungdomspolitikerne krever at Støre får gjennom vern av LoVe på landsmøtet til våren.

Omstillingsmantraet

Nå er ikke det noe nytt krav. Men før har det alltid blitt nedstemt. Spørsmålet er om oljeforkjemperne mister flertallet i partiet.

For det er ikke olje, men omstilling som er i vinden. Det er heller ikke nytt. Men behovet for omstilling føles mer akutt når vi merker betydningen av å nesten bare ha satset på olje. Folk mister jobben og staten får inn mye mindre penger.

Enda verre: Eksperter hevder krisen vi står i nå, ikke går over, slik som finanskrisen. Tvert om, mange hevder «oljekrisen» er kommet for å bli. Om prisen ikke skal opp igjen, er det selvsagt dumt å satse alt på hydrokarboner, oljerigger, supplybåter og alt annet Norge er flinke på.

Les også: Slik rammet oljenedturen oss

En tilfeldig oppfinnelse

Men stemmer det?

Norge er kommet hit fordi jobben til ingeniøren Nick Steinsberger sto i fare. Gassfeltet han ledet i Texas var ulønnsomt og nærmet seg konkurs i 1995. Han begynte å eksperimentere med å tynne ut den kostbare geleen som ble brukt for å hente opp fossilene. Alle rundt ham protesterte da han tilsatte vann. Leverandøren forsøkte til og med å avgiftsbelegge manglende bruk av gele. Selv var Steinsberger nervøs. Til slutt hadde han tynnet ut geleen så mye at han sto igjen med bare vann.

Og det fungerte som en kule. Med ett var kostnadene halvert. Den ukjente fyren satte igang en revolusjon innen olje- og gassutvinning («fracking»).

Og derfor står vi midt i det som kalles en oljekrise.

Oljen flommet inn

Oljekrisen handler ikke om at verden ikke vil ha olje. Det handler om at tilbudet av olje ble større. «Alle» begynte å utvinne olje. Og dermed gikk prisene ned. Det vi sliter med er altså et oljeprisfall.

For samtidig har etterspørselen etter olje steget jevnt. Det har den gjort stort sett siden midten av 80-tallet. I høst ser etterspørselen

ut til å bli høyere enn produksjonen. Grønn energi er ingen stor konkurrent. Fornybar utgjør fortsatt bare én prosent av totalen.

Men den siste tiden har mange oljeprodusenter lagt bort prosjekter. Det er vanskelig å få investorer med på å bygge ut felt hvor det vil koste 60 dollar fatet å få opp oljen, når oljeprisen har ligget på 20-tallet.

Lite konkurranse

For fornybar energi er det egentlig ingen god nyhet. Det er når oljeprisene er høye at folk begynner å se seg om etter alternativer.

Et annet problem er at mange land - som USA - mangler infrastruktur til å transportere kraft. De har ikke sammenkoblet nett og mangler politisk vilje til å få det til. Slik er det selvsagt også i mange utviklingsland. Bensin og olje derimot, er svært konsentrert energi som det enkelt og billig går an å frakte.

Og når vi samtidig vet at oljeproduksjonen på sikt vil falle, fordi så mange prosjekter er lagt på is, vil prisen gå opp. Saudi-Arabia vinner markedsandeler på dette om noen år. For det går sent i den norske oljebransjen. Det er ikke bare å sette igang prosjekter som LoVe. Hos oss tar det omtrent ti år fra prosjektstart til vi kan pumpe opp oljen. Årsaken er at vi jobber på vanskelige tilgjengelige steder, gjerne i dype, kalde farvann langt fra land.

Når det er som svartest...

Problemet fremover vil ikke være manglende etterspørsel. Et problem for Norge, er imidlertid at vi kan utkonkurreres av billige saudiske og amerikanske rigger på land, fracking som raskt og enkelt kan starte og stoppe opp med små investeringer.

For Norges del har nedturen blitt ekstra ille fordi vi over mange år satte sløserekorder i oljen på alt fra høye lønnsutgifter til skreddersydd utstyr.

Men etter at oljeprisen gikk ned har vi klart å kutte svært mye. Nå vil det det gigantiske Johan Sverdrup-feltet lønne seg selv med en oljepris på bare 25 dollar fatet. Det er nesten en halvering i kostnadene.

Fremover må vi satse mer på teknologi og undervannsinstallasjoner, bruke færre folk og plattformer og slik kutte i lønnskostnadene.

Norge har et imponerende teknologisk miljø. Det er dette vi kan. Og nå har denne bransjen vært utsatt for det samme som den ukjente amerikanske ingeniøren Nick Steinsberger. Nemlig konkurstrusselen.

Det kan bli lønnsomt. For det er når det ser som svartest ut det kan være grunn til å starte opp.

Denne artikkelen handler om