Foto: ,

Kommentar

Regjeringens mest arrogante statsråd

Justisminister Anders Anundsens problemer handler om mer enn asylbarna. Arroganse og dårlige politiske reflekser kan bli hans bane.

ARTIKKELEN ER OVER FIRE ÅR GAMMEL

Vi har en justisminister som ikke tåler en kritisk presse. Da lokalavisen under forrige valgkamp skrev noe Anundsen ikke likte, brant han avisen i peisen, tok bilde av det og la det ut på Facebook.

Giæver og Joffen uke 6: Hør podcasten om tiggerforbudet som falt, broen som falt, uroen i midtøsten som fortsetter, men fortsetter justisminister Anundsen?

Ikke bare i et øyeblikks irrasjonelt sinne. Nei, han lot bildet bli liggende lenge, åpenbart uten å skjele til hvilken tradisjon han da knyttet seg til. Å brenne aviser og bøker har til nå vært en spesialøvelse for ekstreme politiske krefter. Men med Anundsen har gleden over å brenne trykksaker man ikke liker, tydeligvis nådd maktens innerste sirkler.

Flertall i Stortinget

Under høringen i Stortingets kontrollkomite om asylbarna fikk vi også se en usedvanlig arrogant justisminister. Han la skylden på politiet for alt som hadde gått galt, og beklaget ikke noe for egen del. Og han har åpenbart gitt fullstendig blaffen i asylavtalen med KrF og Venstre.

I forhandlingene som endte med at de to ble erklærte støttepartier for dagens regjering, fikk KrF og Venstre gjennomslag for en oppmykning i asylpolitikken. Denne oppmykningen innebar at færre barnefamilier som hadde fått avslag på sine asylsøknader, og som lenge hadde bodd ulovlig i Norge, skulle bli sendt ut av landet.

Interessant nok har Anundsen ført en asylpolitikk som det er stort flertall for i Stortinget. Anundsen har ikke gjort noe annet enn å videreføre den rødgrønne regjeringens politikk på dette feltet. Men gjennom samarbeidsavtalen mellom regjeringen og Venstre og KrF, har Anundsen blitt pålagt å føre en mer liberal asylpolitikk, som bare et mindretall i Stortinget vil ha.

Politikk er å inngå kompromisser, og gjøre avtaler. Anundsen ble pålagt å føre en asylpolitikk han og Frp var i mot. Avtalen er et eksempel på hva små partier kan oppnå i forhandlinger. Sånn er livet.

Skadelig for barn

Det er gode grunner for å sende ut barnefamilier, også familier som har vært lenge i landet. Asyl skal innvilges til mennesker som har behov for beskyttelse, fordi de er forfulgt i hjemlandet. Dersom asylsøknader blir en vei til opphold i Norge, også for mennesker som ikke er forfulgte, betyr det at selve asylinstituttet uthules. Da svekkes muligheten for de virkelig forfulgte til å få den beskyttelsen de trenger.

Personlig har jeg adskillig sans for det Frp og flertallet på Stortinget mener. Det er slett ikke sikkert at det tjener barns interesser at lengeværende barnefamilier får bli. De familiene som er her akkurat nå, tjener selvsagt på en slik oppmykning. Men vi vet at det er svært skadelig for barn å leve lenge med uvisshet i et asylmottak, med foreldre som lever under stort press, i omgivelser som kan være tøffe. Dersom det sprer seg et inntrykk om at barnefamilier som nekter å dra etter avslag, får bli, er det svært sannsynlig at flere barn vil havne i denne vanskelige situasjonen.

Mobilnettet

Jeg var blant dem som hadde forventninger til Anundsen. Han gjorde en god jobb som kontrollkomiteens leder, særlig under 22.juli-høringene. Anundsen er utdannet jurist, og har lang politisk erfaring. Dette burde gjort ham godt egnet til jobben. Men han er en skuffelse.

Anundsens håndtering av asylbarnsaken er ille nok. Men det finnes saker som er enda verre. Anundsen er en justisminister som tar lett på sin viktigste jobb, nemlig å beskytte den enkelte borgers integritet og rettssikkerhet. Nylig sendte han ut et forslag om politiets mulighet til å overvåke og stenge mobilnettet. Her ser vi tydelig hans manglende instinkter når det kommer til grunnleggende prinsipper i rettsstaten.

Staten kan ikke gjøre inngrep i borgernes liv uten at det er uttrykkelig tillatt gjennom en lov. Selv om myndighetene skulle mene at en borger har noe å skjule skal staten ikke kunne gjøre som den vil. Skal politiet gjøre noe så alvorlig som å avlytte oss, må de gå til retten først for å få lov.

Høyres liberale tradisjon

Domstolskontroll er helt avgjørende, både for å kontrollere politiet og de hemmelige tjenestene, og for å opprettholde vår tillit til staten. Vi må kunne stole på de som forvalter så tunge maktmidler på vegne av fellesskapet. Den dagen den tilliten blir svekket, har vi alle et problem.

Men Anundsen har foreslått at politiet skal få avlytte mobiler og forstyrre, eller jamme, mobilnettet – uten tillatelse fra domstolene. Det er rett og slett et farlig forslag. Det vil innebære at politiet får fullmakter som flytter oss nærmere rene politistater. I våre naboland er det ikke slik.

Det er ubegripelig dersom Høyre med sine liberale tradisjoner har gått med på å ta bort domstolskontrollen. Jeg lurer på hvor grundig regjeringen som kollegium egentlig har gått inn i denne saken. Den er i strid med alt Høyre ellers står for når det gjelder personvern og viktige rettsstatsprinsipper.

Tigging og Krekar

Politireformen er ennå ikke lagt frem. Det er langt på overtid. Anundsen kommer snart med en ny instruks om bevæpning av politiet. Her har mange fått en mistanke om at han forsøkte å snikinnføre permanent generell bevæpning av politiet, under dekke av den nye terrortrusselen.

Anundsen led denne uken et stort nederlag i en annen hjertesak for Frp; et nasjonalt tiggeforbud. Hans forslag var så elendig formulert at Senterpartiet, som egentlig ville ha et slikt forbud, endret syn.

Mulla Krekar er en historie for seg. Her har Frp møtt seg selv i døren. I beste fall reiser Krekar ut på landet, ikke ut av landet, slik Frp har lovet. Ansvarlig statsråd har også her vært Anders Anundsen.

Anundsen viser oss et Frp som ikke klarer å håndtere spørsmål om lov og orden. Det er både overraskende og oppsiktsvekkende.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder