bilde

Foto: ,

KrFs abortdilemma

KrF kan langsomt komme til å akseptere dagens lov om selvbestemt abort. Det vil ta tid, men målet er å få antallet aborter ned, og antall velgere opp.

ARTIKKELEN ER OVER FIRE ÅR GAMMEL

Ingen sentrale tillitsvalgte vil innrømme det, men jeg vet at flere KrFere forlengst har innsett at de må justere sitt syn på abortloven. Det er den eneste muligheten de har til å vinne den store norske verdidebatten og bli et betydelig kristendemokratisk parti av europeisk type.

I dag hører mange velgere bare "Nei til abort" hver gang KrF snakker om samvittighet og verdivalg. KrFere blir ofte ignorert i debatter om etiske utfordringer som surrogati, eggdonasjon og kriterier for senabort. Partiet kan ha standpunkter i spørsmål om bioteknologi og kunstig befruktning som egentlig har bred oppslutning. Men når det er en KrFer som hevder disse standpunktene, leser mange det som innlegg med kristenkonservative, moralistiske overtoner - mer som kristen forkynning enn som politisk debatt.

Kristin Aase

Kreftene i KrF som ønsker å myke opp sitt partis syn på dagens abortlov, ser at de må bruke tid, dersom de skal få til noe. De ser at det sitter langt inne hos mange. Motstanden mot abort er en av de sakene som skiller KrF fra alle andre partier, og en sak som binder partiet sammen. Og selv om det går an å være for abortloven, men mot abort, så vil mange i partiet synes det er vanskelig å snu i synet på selve loven.

KrF er langt unna sitt svenske søsterparti, som for 20 år siden gikk bort fra sin motstand mot selvbestemt abort. De svenske kristendemokratene gjorde dette fordi de mente det var andre og bedre måter å få ned aborttallene på enn å kjempe mot en lov alle andre partier var for.

Det har tidligere også vært noen i Norge som har forsøkt å argumentere på samme måte. Det gikk ikke bra. Et av KrFs største politiske talenter, Kristin Aase, tok på slutten av 1980-tallet til orde for å legge bort kampen mot selvbestemt abort. Hun ble presset ut av KrF på brutalt vis.

Hjemmestrikkede sokker

I KrFs svenske søsterparti tenkte de ikke som en kristen bevegelse som lar religionen styre politikken. De tenkte i stedet som et politisk parti som er opptatt av resultater.

Det samme gjelder for mange i en ny generasjon KrFere. De vil kvitte seg med inntrykket av at de tilhører et bedehusparti som fordømmer alle som ikke lever etter Bibelens bud. Det har tidligere vært forsøk på å justere dette bildet. Tidligere KrFer, professor Janne Haaland Matlary, ledet på slutten av 1990-tallet et arbeid med å omforme partiet fra en kristen bevegelse til et politisk parti. Matlarys kristendemokratiske manifest ble vedtatt på KrFs landsmøte i 1999. Men KrF forble det samme. Og Matlary har senere meldt overgang til Høyre.

KrF-leder Knut Arild Hareide står på mange måter plantet i den samme tradisjonen som Matlary. Han er en moderne mann, som tydelig ser behovet for å skille politikk og religion. Det var under hans ledelse KrF på forrige landsmøte vedtok å fjerne bekjennelsesparagrafen; bestemmelsen i partilovene som da sa at tillitsvalgte må være bekjennende kristne. At det ble slutt på dette var en forutsetning for å modernisere partiet. Men den var på ingen måte nok. Folk flest forbinder fortsatt KrF med kristenkonservative miljøer på Vestlandet, med Israels venner og hjemmestrikkede sokker til basaren.

Stole på Støre?

Et av KrFs vanskelige spørsmål er hvor partiet egentlig hører hjemme i det politiske landskapet. I økonomisk og sosial politikk ligger partiet nærmest venstresiden. I verdispørsmål, som tross alt er det viktigste for KrF, har partiet mer til felles med Høyre. Men nå ser vi en utbredt og stadig økende skepsis blant KrFere til samarbeidsavtalen med den blåblå regjeringen. Det er særlig forholdet til Frp som skaper uro og ubehag i KrF.

Men dette betyr ikke at Ap-leder Jonas Gahr Støre har en enkel jobb når han nå forsøker å innynde seg hos KrF på Stortinget. Sentrale KrFere tviler på om de kan stole på Støre. I KrF har de ikke glemt hvordan Ap kjørte på reservasjonsretten for et år siden, og gjorde den til en ren abortdebatt.

Faktum var at ulike Ap-regjeringer gjentatte ganger, gjennom flere tiår, hadde godtatt at leger kunne reservere seg mot å henvise pasienter til abort. Men det var det ingen i Ap som snakket om. I stedet harselerte mange på venstresiden når KrFerne ba om å bli trodd på at denne saken for dem handlet om samvittighetsfrihet, ikke om abortkamp. Sett med KrF-øyne skapte Ap et forvrengt bilde av saken - mot bedre vitende.

Det var lett for Ap å gå løs på KrF i denne saken, nettopp fordi KrF fremstår som mer av et trossamfunn enn et politisk parti. Det er mange i Ap som er skeptiske til KrF. De ser på partiet som kristenkonservativt og moralistisk.

Den gode vilje

Det er uansett ikke forholdet til andre partier som er den viktigste grunnen for dem som ønsker å modernisere KrF. Det handler om partiets fremtid, om å få nye velgere som kan erstatte de gamle, trofaste som gradvis forsvinner.

Samtidig vet Hareide og hans folk at dersom de prøver for hardt, risikerer de å smuldre opp grunnfjellet i KrF før de har fått bygget opp en mulig ny velgermasse.

KrFs veivalg handler om mye mer enn om de skal gå mot høyre eller venstre ved neste stortingsvalg. Mest av alt handler det om hva som skal være viktigst; den gode vilje, eller resultatene av partiets politikk.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder