PROVOKASJON: I politiske kretser, blant eksperter og på sosiale medier, har prosesjonen blitt omtalt som en provokasjon og et nytt våpen i Russlands hybridkrigføring i Ukraina, skriver kronikkforfatteren om kirkeprosesjonene i Ukraina. Bildet viser påskefeiring i Volodomyrskatedralen i Kiev.
PROVOKASJON: I politiske kretser, blant eksperter og på sosiale medier, har prosesjonen blitt omtalt som en provokasjon og et nytt våpen i Russlands hybridkrigføring i Ukraina, skriver kronikkforfatteren om kirkeprosesjonene i Ukraina. Bildet viser påskefeiring i Volodomyrskatedralen i Kiev. Foto: AP

Hybridkrig i Guds navn

MENINGER

Ukraina har siden Maidan-opprøret i 2014 langt på vei kuttet sine politiske og økonomiske bånd til Russland. Nå henger også det ortodokse kirkefellesskapet mellom Ukraina og Russland i en tynn tråd.

debatt
Publisert:

Alexander Tymczuk, sosialantropolog

I begynnelsen av juli i år satte to kirkeprosesjoner av sted i Ukraina. En fra det krigsherjede Donetsk fylke i øst, den andre fra Ternopil fylke i vest. Etter planen skal de to prosesjonene møtes i den ukrainske hovedstaden Kiev 27. juli, dagen før den årlige markeringen av kristningen av Kiev-riket i 988.

Kirkeprosesjonen har skapt sterke reaksjoner i Ukraina. I politiske kretser, blant eksperter og ikke minst på sosiale medier har prosesjonen blitt omtalt som en provokasjon og et nytt våpen i Russlands hybridkrigføring i Ukraina, hvis mål er å destabilisere Ukraina innenfra og slå enda dypere sprekker langs allerede eksisterende religiøse skillelinjer.

Kirken som organiserer prosesjonen er nært knyttet til patriarken i Moskva. På den andre siden av kirkebarrikadene står en ortodoks kirke med egen patriark i Kiev.

Religiøs pluralisme

Ukraina er et land fylt av språklig, etnisk, kulturelt og ikke minst religiøst mangfold. Det pluralistiske religiøse markedet i Ukraina er imidlertid ikke kun et symptom på religiøs frihet, men også på splittende personstrider og maktkamp på det kirkepolitiske området. Eller som ukrainere ville ha sagt det: der det finnes to ukrainere, er det tre patriarker.

Den ukrainske ortodokse kirke under Moskva-patriarkatet er arvtageren etter det som var den eneste lovlige kirke i den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikk, og er i dag den eneste ortodokse kirken i Ukraina som er anerkjent av de andre ortodokse kirkene i verden.

Da Sovjetunionen gikk i oppløsning og Ukraina fikk sin selvstendighet i 1991, var det sterke krefter innad i den ortodokse kirke og i det politiske miljø for opprettelsen av en egen ukrainsk ortodoks nasjonalkirke. Da Moskva-patriarkatet kun innvilget den ortodokse kirke i Ukraina autonom status med begrenset råderett, brøt en del av den ortodokse kirken med patriarken i Moskva, og dannet sin egen nasjonalkirke med egen patriark. Kiev-patriarkatet er imidlertid ikke anerkjent av andre ortodokse kirker.

Selv om Moskva-kirken er størst i antall kirkebygg, viser spørreundersøkelser at 25 prosent av alle ukrainere identifiserer seg med Kiev-patriarkatet, og 15 prosent med kirken under Moskva-patriarkatet. Etter Maidan-opprøret, og Russlands annektering av Krim og involvering i krigen i Øst-Ukraina, har Moskva-kirkens popularitet falt i takt med det folkelige kravet om å bryte de kirkelige bånd til patriarken i Moskva, som aldri helt har klart å ta avstand fra Russlands aggressive politikk overfor Ukraina. De siste to årene har 70 menigheter skiftet side fra Moskva- til Kiev-patriarkatet.

Det pan-ortodokse konsil

Enkelte ukrainske kommentatorer mener det egentlige målet for kirkeprosesjonene er det historiske Konstantinopel og patriark Bartholomeus I. Den 16. juni vedtok det ukrainske parlamentet å henvende seg til patriarken, med et ønske om at han gir den ukrainske ortodokse kirke autokefal status. Samme dag åpnet patriark Bartholomeus det felles-ortodokse kirkemøtet på Kreta, et møte som har vært under planlegging siden 1961, og som er den øverste autoritet i den østlige ortodokse kirke. Kirkemøtet ga ikke noe svar på spørsmålet om en selvstendig ukrainsk ortodoks kirke, men patriarken vil uansett måtte ta stilling til henvendelsen fra det ukrainske parlamentet.

En kirkeprosesjon organisert av Moskva-patriarkens forlengede arm i Ukraina kan være en demonstrasjon på at Ukraina fortsatt ønsker å være russisk territorium i kirkepolitisk forstand. Skulle patriarken i Konstantinopel likevel trosse sin russiske likemann ved å anerkjenne en selvstendig ortodoks kirke i Ukraina, vil maktkampen mellom de to tilspisses, og et brudd i den østlige ortodokse verden kan være en mulig konsekvens.

Som bufferstat mellom Vesten og Russland er Ukrainas handlefrihet i valg av politisk, økonomisk og religiøs tilhørighet prisgitt en større geo(kirke)politisk virkelighet. At 48 prosent av ukrainere ønsker en autokefal kirke, har mindre betydning når patriarkene i Konstantinopel og Moskva knives om å være det nye Rom. Samtidig kan kontrollen over ortodokse troende i Ukraina være nøkkelen i denne maktkampen, da de tross alt utgjør det nest største kirkesamfunnet i den ortodokse verden. Hvorvidt de siste ukers begivenheter i Tyrkia, samt oppmykningen i forholdet mellom Erdogan og Putin, vil påvirke patriark Bartholomeus handlingsrom fra Istanbul må kanskje også tas med i ligningen.

Vanskelig posisjon

Om en måned markerer Ukraina 25 år som selvstendig stat. Mens ukrainske soldater daglig må gi sitt liv for 25 nye år med selvstendighet, beveger nå to kirkeprosesjoner seg over det ukrainske slettelandskapet mot Kiev, motivert av et ønske om fred. Det ukrainske kommentariatet har ikke latt ordspill rundt den doble betydningen av det ukrainske og russiske ordet mir («fred» og «verden») unnslippe i sin kritikk av prosesjonene, og påpeker at disse kirkens undersåtter ikke marsjerer for «fred», men for « den russiske verden». Hadde de ønsket fred, hadde de gått mot sine overordnede i Moskva, hevdes det.

Kirkeprosesjonene stiller ukrainske myndigheter i en vanskelig posisjon. Nekter de prosesjonene å marsjere inn i Kievs gater, bryter de med grunnleggende prinsipper om religions- og ytringsfrihet, noe den aggressive naboen i øst vil bruke for alt det er verdt. Lar de dem passere, vil motstanden i den ukrainske befolkningen øke hver gang bilder av marsjerende med separatistiske symboler og rykter om FSB-agenter i forkledning blir publisert i tradisjonelle og sosiale medier.

Verstefallsscenarioet er voldelige sammenstøt med ukrainske patriotiske grupperinger, noe den aggressive naboen i øst i hvert fall vil bruke for alt det er verdt. Prosesjonen fra vest har allerede blitt nektet å gå inn i byen Zhytomyr av motdemonstranter. Kiev-patriarkatet har imidlertid manet til å la prosesjonene få fritt leide, og samtidig oppmuntret ukrainere om å støtte opp om deres egen, tradisjonelle kirkeprosesjon som finner sted dagen etter at Moskva-kirkens tilhengere ankommer Kiev. Så gjenstår det å se hvem som ber høyest, og hvilken patriark som tydeligst hører deres bønn.

Her kan du lese mer om