(H)VALGT BORT: – Ikke noe kjøtt er mer eksklusivt. Kobe-biffen kan gå og gjemme seg. Men i fjor fanget vi bare 660 dyr. Markedet, altså vi grillende forbrukere, var ikke klar for mer, skriver kronikkforfatteren.
(H)VALGT BORT: – Ikke noe kjøtt er mer eksklusivt. Kobe-biffen kan gå og gjemme seg. Men i fjor fanget vi bare 660 dyr. Markedet, altså vi grillende forbrukere, var ikke klar for mer, skriver kronikkforfatteren. Foto: Kyrre Lien NTB scanpix

Vi må våge hval

MENINGER

I tre tiår har verden protestert mot norsk hvalfangst. Nå er det vår egen manglende interesse for kjøttet som truer hele fangsten.

debatt
Publisert:

YNGVE EKERN, matjournalist, forfatter og foredragsholder

Selv miljøbevegelsen er enig med kokkene: Få ting er så godt, sunt og bærekraftig som å legge hvalbiff på grillen.

Hvalkjøttet er det møreste som finnes. Det er lettlaget, vi kan ikke gjøre feil når vi steker det som en vanlig biff. Det er fullt av av supersunn Omega-3. Kjøttet fra det frittsvømmende og verdensberømte dyret er like billig som biffen fra ku på bås, litt over 200 kroner kiloen.

Gidder ikke mer

Hvalfangsten har kostet Norge dyrt i internasjonal anseelse. Protester og trusler om boikott har haglet. Vi har, som nordlendingen sier, «stått han av». Vi nordmenn har jo visst best, at å beskatte vågehvalen med rundt 1000 dyr, av en bestand på mye over 100 000 i våre jaktområder, det er he-e-elt i orden.

Men hva skjer nå? Det ser ut til at vi er blitt så feite og likeglade at vi ikke lenger gidder å spise kjøttet vi har kjempet så innbitt for. Nå er bare ironien bitende.

Akkurat nå, midt i høysesongen for hvalfangst, er bare 20 hvalskuter ute på jakt i nordområdene. Fiskeriminister Per Sandberg har i år satt ned kvoten til 880 dyr, fra 1286 de foregående årene. Hvalmottakene melder om vanskeligheter med å få omsatt kjøttet.

Få flere kommentarer og kronikker: Følg VG Meninger på Facebook!

Vi har vunnet kampen for hvalfangsten vår, men er selv i ferd med å hive en historisk tradisjon på havet. Vi spiser rett og slett for lite hval. Nå er det hvalfangerne som er en truet art.

Da den ytterliggående miljøorganisasjonen Sea Shepherd i fjor truet med aksjoner mot norsk hvalfangst, rykket Naturvernforbundet ut for å forsvare hvalfangerne. Bellona og WWF er blant andre som heier på den norske forvaltningen av vågehval. Miljøpartiet de grønne i Nordland uttaler at hvalfangst er en svært ressurseffektiv og klimavennlig kilde til kjøtt.

Historien om det internasjonale basketaket om hvalfangst er like saftig som kjøttet.

Politisk prinsippsak

Det er nå 30 år siden det raste som verst. I 1986 var Gro Harlem Brundtland leder av FNs Miljøkommisjon. Kronprins Harald var president i WWF, altså World Wildlife Found. USA var blant landene som diskuterte sanksjoner mot Norge på grunn av hvalfangsten.

Gro var hele verdens miljødronning, og fremhevet for Ronald Reagan at den norske fangsten var bærekraftig. Det var i Brundtlandkommisjonens rapport Vår felles framtid at begrepet bærekraftig utvikling ble brukt for første gang.

I norsk utenrikspolitikk ble hvalsaken en prinsippsak. Vi ville hevde vår nasjonale handlefrihet innenfor rammen av avtalefestede internasjonale forpliktelser. Vår krav om selvråderett var bygget på Havrettskonvensjonen i FN, men insisteringen hjalp lite.

I 1986 satte Den internasjonale hvalfangstkomiteen (IWC) en stopper for all hvalfangst. Først i 1988 gikk Norge nølende med på å stanse fangsten, inntil hvalbestandene var grundigere utredet. Stansen varte i fem år. Da vi i 1993 sendte hvalskutene ut igjen, var det etter anbefaling fra Vitenskapskomiteen i IWC.

Utviklingen av IWC er også en historie for seg selv, en tragikomisk sådan. Organisasjonen ble opprettet for å forvalte hvalarter i henhold til Hvalfangstkonvensjonen i 1946. Bakgrunnen var en enorm rovdrift på blant annet blåhval på 1920-tallet.

De opprinnelige medlemmene av IWC var alle hvalfangstnasjoner. Men den internasjonale organisasjonen hadde ambisjoner om å bli stor, så den tillot også land uten tilknytning til næringen å bli medlemmer. Det var en blemme.

På 1970-tallet meldte flere og flere land som ikke støttet hvalfangsten seg inn, i takt med en gryende global motstand. Blant de nye medlemmene var Sveits, uten noen nevneverdig kystlinje. De nye medlemmene klarte å få vedtatt et forbud mot fangsten, som altså trådte i kraft i 1986.

Finnes ikke noe mer eksklusivt

Gjestfriheten i IWC kommer også til uttrykk i at det er fullt mulig å reservere seg mot organisasjonens vedtak. Man gjør i praksis som man vil.

Like paradoksalt er det at organisasjonen har nedsatt en egen vitenskapskomitee som gir råd stikk i strid med selve IWC, som for eksempel å gå god for den norske forvaltningen.

Fangsten av vågehval er ubestridelig bærekraftig, og jakten er så human som jakt på ville dyr kan bli. Harpun med granathode er påbudt. Disse koster nesten 4000 kroner, så slengskudd er lite aktuelt. 80 prosent av dyrene dør umiddelbart. Ingen annen jakt er så overvåket, av veterinærer og gjennom elektronisk registrering.

Da er det vel bare transmaken som hindrer oss i å fråtse i hvalkjøtt? Åhnei, transmak hører fortiden til, den gang kjøttet gjerne lå på dekk og oksiderte i dagevis. Dagens hvalbiffer har en helt særegen smak av marint kjøtt.

Ikke noe kjøtt er mer eksklusivt. Kobe-biffen kan gå og gjemme seg. Bare i tre av verdens land er det lov å fange og omsette hvalkjøtt. Dette er Norge, Island og Japan. Eksport er forbudt. Gourmeter i hele verden ville gitt en arm (den armen de ikke holder gaffelen med) for å få smake.

I fjor fanget vi bare 660 dyr. Markedet, altså vi grillende forbrukere, var ikke klar for mer.

Vi bør slutte å oppføre oss som barn, som gjerne mister interessen når de til slutt får det de har mast om. Vi må stappe i oss, møte utfordringen med åpent sinn, og nær sagt åpen gane. Spis og vær glad. Jeg er sikker på at også hvalene selv synger det samme refrenget.

Her kan du lese mer om