NORMALISERING: – Om vi normaliserer betydningen av det å kjenne på press og stress og hva enn det måtte være vi ungdommer måtte kjenne på i løpet av livsfasen mellom barndommen og voksenlivet, vil vi kanskje kunne skape et opprør som er av større betydning enn den forserte tanken om en «Generasjon prestasjon», skriver kronikkforfatteren.
NORMALISERING: – Om vi normaliserer betydningen av det å kjenne på press og stress og hva enn det måtte være vi ungdommer måtte kjenne på i løpet av livsfasen mellom barndommen og voksenlivet, vil vi kanskje kunne skape et opprør som er av større betydning enn den forserte tanken om en «Generasjon prestasjon», skriver kronikkforfatteren. Foto: PRIVAT

Til ungdommen: Er det ikke på tide at vi erkjenner at livet tross alt er levelig?

MENINGER

At ungdom stresser er ikke et nytt fenomen. Det er på tide at vi som ikke kjenner oss igjen i disse påstandene, tar til orde for en holdningsendring blant jevnaldrende.

debatt
Publisert:

KARL MAGNUS LUNDKVIST, 18 år.

Sania Kastrup Sømme uttrykker i et debattinnlegg i VG frustrasjon overfor eldre som ikke forstår hva slags press vi ungdommer kjenner på. Dette er hun er ikke alene om, og det har nærmest fosset over av leserinnlegg hvor ungdommer uttrykker samme frustrasjon de siste årene.

Bakgrunn: – Bytt liv med meg i en uke og se hvordan jeg har det!

At ungdommer stresser er ikke et nytt fenomen, og jeg tror det er på tide at vi ungdommer som ikke kjenner oss igjen i disse påstandene tar til orde for en holdningsendring blant jevnaldrende.

Heldigvis er ikke vi ungdommen en monolittisk gruppe hvor alle er av lik karakter, og hvor vi alle kjenner på de samme følelsene. Sømme får det nesten til å virke som om vi alle kjenner på et press og higer etter toppkarakterer, men dette stemmer ikke.

Hormoner spiller en rolle

Hvor dette presset kommer fra er vanskelig å vite helt sikkert, men det vi vet er at det kommer fra flere hold: Det vil være foreldre og foresatte som har høye forventinger til ungene sine. Det vil også være lærere som til stadighet vil forvente at elevene deres presterer bra på skolen.

Samtidig er det viktig å ikke bagatellisere ungdommens evne til å presse hverandre og seg selv, for mye av presset kommer der ifra.

Jeg husker selv når jeg for 3 år siden gikk i 10. klasse: karakterer var viktig, jeg var opptatt av å prestere bra på skolen og jeg stresset iherdig. Nå som jeg snart er ferdig med 13 års skolegang begynner jeg å innse hvor unødvendig dette higet etter å prestere og å være «perfekt» egentlig var.

Tonje (18): – Altfor mange av oss sliter psykisk

Det jeg har begynt å innse er at jeg var – og fortsatt er - en hormonell ungdom. De tingene jeg kjente på var egentlig helt normale, for det normale i seg selv er humørsvingninger som ikke lett kan kontrolleres.

Med dette ble jeg overveldet av krevende situasjoner og jeg begynte å utvikle kronisk stress. Til slutt brøt jeg sammen, og det kjentes som om alt jeg hadde jobbet for var forgjeves – jeg innså vel at jeg var et menneske jeg òg.

Dette var jeg ikke alene om. Over de siste fem årene har det skjedd en firedobling av barn og unge med stressrelaterte plager, og av disse er det rundt åtte prosent som oppfyller kriteriene til en psykisk lidelse.

Det er viktig at disse får hjelp og at skolen iverksetter tiltak som gjør det lettere for de som er i gråsonen til å få den hjelpen så fort som mulig.

Ungdom har det som oftest bra

Ungdom flest har det imidlertid bra, og det er lite som tilsier at dagens ungdom har det verre enn tidligere generasjoner om vi ser på rapporten laget av Ungdata. Vi er stort sett optimistiske med tanke på framtiden, vi trives på skolen og er for det meste fornøyd med vår egen helse.

Se også: 70.000 unge trenger behandling for psykiske vansker

Jeg tror det først og fremst er viktig at vi normaliserer stress og prestasjonstanker. Man må være innforstått med at det er vanlig å stresse og at det settes forventninger til en, simultant som det er opp til hver enkelt hvor mye en har lyst til å leve opp til disse forventingene.

Livet er levelig

Selvfølgelig er det lett å kjenne seg igjen i alt det som skrives i sosiale medier om både det ene og det andre rundt dette temaet. Men en slik massiv oppblussing - som både jeg og Sømme kan være enig i at kan ligne på et dagens oppgjør mot foreldregenerasjonen - mener jeg fint kunne vært unngått.

Er det ikke på tide at vi erkjenner at livet tross alt er levelig? Stress er naturlig, og alle vil i større eller mindre grad oppleve det nå og da. Vi ungdommer har lov til å skeie ut en gang i blant vi også. For det er faktisk lov å få en dårlig karakter fordi man ikke pugget til matteprøven, og det er lov å ikke komme på skolen en dag fordi man føler seg litt småsyk.

Kommentar: I fritt fall mot 30 år

Likevel må man også huske at uten forventinger vil man ikke komme langt her i livet.

Jeg er ikke med på tanken om at vi har for høye krav, og om disse i det hele tatt forekommer - ja, så er de først og fremst selvforskyldt.

Om vi normaliserer betydningen av det å kjenne på press og stress og hva enn det måtte være vi ungdommer måtte kjenne på i løpet av livsfasen mellom barndommen og voksenlivet, vil vi kanskje kunne skape et opprør som er av større betydning enn den forserte tanken om en «Generasjon prestasjon».

Her kan du lese mer om