– Husker vi avskyen vi følte i 2011, historiene fra de av oss som overlevde og historiene om de vi mistet, så husker vi å være på vakt mot ekstremismen og voldsforherligelsen, skriver Stian Valla Taraldsvik. Foto: Krister Sørbø

Debatt

Du må ikke se vekk

Avskyen mot brutaliteten i 77 drap brakte tusenvis ut i gatene i dagene etter 22. juli 2011. Ti år senere er den allmenne demonstrasjonen mot vold og ekstremisme minst like viktig.

Publisert:

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

STIAN VALLA TARALDSVIK, Utøya-overlevende

Det er som en absurd drøm å tenke tilbake til 23., 24. og 25. juli 2011. For meg flyter disse dagene sammen. Selv om dette var den vondeste tiden, så var jeg aldri tryggere på at Norge var et bra land. At nordmenn var et grunnleggende godt folk som stilte opp for oss som kom tilbake med livet i behold.

Jeg, og mange med meg, var sikre på at dette var starten på noe nytt i historien om landet vårt. Rosetogene markerte et varmere, mer inkluderende samfunn - hvor aksepten for rase- og fremmedhat kom til å skrumpe inn og forsvinne. Det kan sikkert avfeies som en 19-årings naive idealisme i ettertid. For det ble aldri slik.  

Stian Valla Taraldsvik FOTO: Privat

I begynnelsen var informasjonsbehovet umettelig. Alt fra familie og venner til medier og tilfeldig forbipasserende ville ha detaljer. Så kom detaljene. De var mer bloddryppende, groteske og fryktelige enn noen der hjemme kunne ha forestilt seg.

Barn og ungdom kunne fortelle historier av et kaliber som man best kjenner igjen fra krigssoner. Selv kunne jeg teknisk og distansert fortelle om massehenrettelsene jeg så ved pumpehuset på Utøya. 14 ungdommer døde der. 

Responsen var umiddelbar. Ingen vet helt hvor mange som gikk i rosetogene og deltok i markeringene de julidagene. Men bildene var overveldende.

Det gav håp for mange av oss som hadde følt håpløshet. Det trøstet mange overlevde og etterlatte. Etter å ha følt oss ganske så alene og ensomme på Utøya i den timen skytingen og drapene pågikk, ble det skapt en menneskelig ring rundt oss i dagene etter.

Å legge ned en rose eller løfte den i tog ble en stille og verdig motstandsmarkering mot volden. 

les også

Slik markeres tiårsdagen for 22. juli

Tiden etter 22. juli var det ikke mulig å skjerme seg mot bildene og historiene fra overlevende. Radio, TV, aviser og nettet var fullt.

Selve omfanget, antall døde, rekken av lokalsamfunn og familier som var berørt i kombinasjon med nesten døgnkontinuerlig dekning, gjorde det umulig å ikke ta stilling til det som hadde skjedd. Alle ble eksponert.

De aller fleste voksne kan fortelle hva de gjorde og hvor de var da bomben sprang og skytingen startet. Mange kan fortelle om rosetogene, kondolanseprotokollene og fellesskapsfølelsen i dagene etterpå. 

Så blir dager til uker, uker til måneder. Brått er blitt et år. Deretter ti år.

I løpet av den tiden har et utall innvandringsfiendtlige PEGIDA- og SIAN-markeringer blitt holdt. En rekke marsjer i regi av nynazistene i den Nordiske Motstandsbevegelsen er gjennomført. Phillip Manshaus drepte søsteren sin, og forsøkte å begå terror mot muslimer i bønn.

les også

Mer konflikt etter 22. juli

To dager før 10-årsmarkeringen av 22. juli-terroren ble bysten av Benjamin Hermansen tagget ned med ordene «Breivik fikk rett». Politiet rullet opp et bevæpnet, høyreekstremt miljø i Nordland.

Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) peker på at det er høyst reelt at høyreekstreme vil begå nye angrep. At radikaliseringen og rekrutteringen øker. Noen krefter har benyttet de 10 årene godt. 

Det finnes de som har en interesse av at samfunnet glemmer. At vi blir blaserte for 22. juli. At vi aksepterer forklaringen «en gal manns verk».

At vi vender blikket bort og at vi ikke orker flere fortellinger om død og overlevelse i møte med politisk motivert terror.

Glemmer vi Breiviks gjerninger, så glemmer vi Breiviks motiver. Husker vi avskyen vi følte i 2011, historiene fra de av oss som overlevde og historiene om de vi mistet, så husker vi å være på vakt mot ekstremismen og voldsforherligelsen. 

les også

Oppfordrer Oslo til å stoppe opp 22. juli

Det finnes gode grunner til å vende blikket vekk når man blir får se hva ekspanderende ammunisjon kan gjøre med en ungdomskropp. Det er forståelig at man holder for ørene når skrikene fra barn i dødsangst gjengis. Det er like grotesk og fryktelig fordi 22. juli var grotesk og fryktelig.

Likevel har øyenvitneskildringene sin plass i historien vår: som den sterkeste påminnelsen om hva radikalisering, fremmedhat og voldsromantikk kan bli til om det dyrkes og får lov til å vokse. 

Som overlevende ber jeg deg som leser: prøv å ikke se vekk når bildene igjen går over TV-skjermen.

Forsøk å lytte når overlevende, etterlatte og berørte forteller. Les en av de mange bøkene som er skrevet i ettertid. Snakk om 22. juli til de som ikke husker eller ikke var født ennå. Lær selv og lær bort til andre.

Ikke bare om tidslinjen og hendelsene - men om hat-ideologien og tankegodset som lå bak. Det er en videreføring av den stille motstanden og avskyen vi viste sammen i dagene etter 22. juli 2011.

Den motstanden vil være like viktig i alle dagene som skal komme. 

Publisert:

Les også

  1. Jens Stoltenberg om 22. juli: – Jeg tenker på det nesten hver dag

    På kontoret i Brussel har NATOs generalsekretær, Jens Stoltenberg, et bilde av Utøya.
    Pluss content

Mer om

22. juli

Terror

Radikalisering

2011

Flere artikler

  1. Skal dele Utøya-terroren minutt for minutt

  2. Oppfordrer Oslo til å stoppe opp 22. juli

  3. Støre: – Vi er mer utsatt i dag enn i 2011

  4. 22. juli: – Mye som ble lagt lokk på

  5. Norges svar på 22.juli var mer kontroll

Fra andre aviser

  1. Et tiår med kamp og smerte. Det har gitt lite å være stolt av.

    Aftenposten
  2. Har vi i all vår berøringsangst sviktet dem som overlevde terroren?

    Aftenposten
  3. Dei overlevande etter terroren bed oss om noko ganske enkelt

    Bergens Tidende
  4. Twitterkonto vil ta leserne gjennom 22. juli 2011 – minutt for minutt

    Aftenposten
  5. Jeg vil gjerne snakke om 22. juli. Men sannheten er at jeg ikke aner hva jeg skal si.

    Aftenposten
  6. Nå er jeg ferdig med å moderere meg. For jeg er sint. Rasende, faktisk.

    Aftenposten

VG Rabattkoder

Et kommersielt samarbeid med kickback.no