RUS: – De som lykkes har kjempet en kamp de fleste aldri vil forstå. Ikke bare den indre kampen i dem selv, men også en kamp mot samfunnet og systemet. De hadde alle odds mot seg, men de klarte å reise seg fra asken og komme tilbake til livet, skriver kronikkforfatteren. Foto: PRIVAT

Debatt

Kampen mot rusmisbruket er en krig mot meg selv

Mitt største ønske er at de som klarer å mestre rusen skal hylles som helter. Det skal ikke være en negativ ting å være eks-narkoman, for alternativet er så mye verre.

MARIA TVETE

Det er ingen tvil om at rusmisbruk er et stort problem i Norge. Andelen narkomane sett i forhold til innbyggere er nesten størst i verden. Altfor mange dør av overdoser. Bergen, hvor jeg bor, har en av Europas største åpne russcener.

En løsning har jeg ikke, men jeg har noen tanker fra «innsiden».

Over mange år har jeg slitt med rusavhengighet i varierende alvorlighetsgrad. I fjor høst begynte ting å bli ganske farlig. Rusen og avhengigheten av den hadde tatt fullstendig kontroll over livet mitt. Postkassen fylte seg opp med regninger jeg ikke fikk betalt, huseieren truet med å kaste meg ut, kiloene raste av og jeg fikk kommentarer på at jeg så syk ut.

Mistet alle venner

Stadige overdoser og eskalerende rusmisbruk førte til at helsa ble jevnt over dårligere. Jeg hadde ingen jobb, ingen penger, ingen venner igjen utenom rusmiljøet og jeg hadde mistet mye kontakt med familien. Jeg manglet helt grunnleggende ting som mat, klær og hygieneartikler. Merkelig nok brydde jeg meg ikke det spytt om disse tingene. Jeg var så oppslukt i rusen at jeg ikke engang la merke til at jeg mistet mer enn en tredjedel av kroppsvekten min på under to måneder.

Les Sturla Haugsgjerd: Oslo 32. august

Det tok ganske lang tid før jeg innså at jeg var syk og trengte hjelp. Samtidig var det et nederlag og en skam å oppsøke den hjelpen som tilbys, mye på grunn av samfunnets syn på rusmisbrukere. Da jeg sto frem og ønsket hjelp ble jeg til min store overraskelse møtt med skepsis og negativitet. Fastlegen min hadde vanskeligheter for å tro på det jeg sa, samtidig som det ble presisert hvilke konsekvenser dette kom til å få for resten av livet mitt.

Jeg er syk

Det er kanskje vanskelig så lenge man ikke har vært der selv. Jeg vet for eksempel ingenting om hvordan det er å slåss mot kreft. Det jeg vet er at jeg må krige.

Dersom jeg vinner krigen er det slik i samfunnet at folk flest vil fortsette å se ned på meg. Jeg er fortsatt svak. Fortsatt en taper. Svært få vil hylle meg for min innsats og mitt mot. For i de fleste folks øyne har jeg nemlig valgt min sykdom selv. Dermed er det ingen bragd å kjempe seg ut.

Det blir som oftest ikke sett på som en sykdom. Dette har vært oppe til diskusjon i en årrekke. Det er et definisjonsspørsmål. Om man definerer helse ut fra det medisinske konsept, det økologiske konsept eller WHO (verdens helseorganisasjon) sitt konsept.

Jeg står derimot fast ved at det jeg lider av er en sykdom. En kronisk sykdom uten noen kjent kur. Det finnes flere behandlingsmetoder, men ingen etablert behandlingsstrategi. Resultatene av behandling er også svært usikre på lang sikt. For altfor mange er dette en dødsdom.

Se også: Velferdsstatens svarte hull

Det er ikke bare for meg å «skjerpe meg» slik som mange tenker. Første steg er å bestemme seg, men deretter følger en enorm jobb jeg må gjøre på egenhånd, samt krever det et ganske stort støtteapparat. Støtteapparatet er kanskje den viktigste delen for å nå målene jeg setter meg.

Før jeg forlot legekontoret fikk jeg beskjed om at jeg ikke kunne komme tilbake dit, for de ønsket ikke å ha «sånne som meg» der. Jeg var rett og slett sjokkert. Jeg bestilte likevel en ny time en stund etterpå, og da jeg kom til det vanligvis ubemannede venterommet stod det en sykepleier der. Hele tiden latet hun som at hun ryddet i blader, tørket av bordet, flyttet på stoler osv. Legekontoret var redd for at jeg skulle stjele eller finne på noe annet tull på venterommet. NAV-kontoret viste samme holdning så snart de fikk høre om problemene mine.

Velger ikke å være narkoman

Jeg blir lei meg og oppgitt over holdningene jeg ser. Dette er hjelpeapparatet jeg skal lene meg på i tunge tider. Jeg har aldri stjålet for å finansiere mitt rusmisbruk, men allikevel blir jeg behandlet, sett på og snakket om som en tyv. Jeg har plettfri vandel, men jeg blir behandlet som en kriminell. Jeg har ved flere anledninger fått høre «du har valgt det selv».

Fikk du med deg?: En ruspolitikk som virker

Noen spiste litt for mange piller, mens andre valgte å ta et trekk av en joint eller sniffe en strek kokain, men ingen velger et liv som narkoman. Har du noen gang hørt et barn si «jeg skal bli narkoman når jeg blir stor»? Det er ikke noe ved livet som narkoman som er spesielt tiltalende.

Jeg ønsket ikke å bli narkoman. Det bare ble sånn. Jeg tør ikke engang tenke på hvor grusomt det må være for de virkelig tunge rusmisbrukerne. De som utseendemessig bærer preg av lang tids misbruk, og ikke kan gjemme seg.

En krig mot meg selv

Jeg er nå i behandling. Det er en svært lang og krevende prosess. Det tar selvfølgelig tid å bygge seg opp igjen fysisk, og noen av skadene kan i verste fall være permanente, men det er det psykiske som tar størst plass og blir den største jobben. Jeg må endre stort sett alt i livet. De tingene som har vært trygge for meg, må jeg gi opp. Det kan være ganske skummelt.

Avhengigheten har godt grep om meg hele tiden, og prøver til stadighet å overtale meg til å ruse meg. Hjernen min prøver hele tiden å rettferdiggjøre rus, og jeg har flere ganger tatt meg selv i å planlegge hvordan jeg kan ruse meg uten at det blir oppdaget. Det kjennes ofte som om det ikke er mine tanker. Som om avhengigheten styrer. Jeg har ikke kontroll. Ønsker jeg å bli rusfri? Den enkleste utvei er å bare bli i rusen, for veien jeg har foran meg blir lang og utrolig krevende. Jeg aner ikke hva som venter meg i enden, så hvorfor skal jeg kjempe? Ufattelig mange tanker og spørsmål jeg må håndtere til enhver tid. Min beste beskrivelse er at det er en krig mot meg selv.

Vil følge meg til jeg dør

Jeg vet at dette vil følge meg til jeg dør. Det beste jeg kan håpe på er å få kontroll på misbruket. Russuget vil nok bli mindre med tiden, men det kommer alltid til å være der. Som en konsekvens av sykdommen er det hensyn jeg blir nødt til å ta gjennom hele livet. Først håper jeg bare at jeg kommer meg gjennom behandlingen. Statistikker sier at så mange som halvparten dropper ut av behandling.

50-70% av de som har vært i behandling går tilbake til rus i løpet av det første året. De fleste i løpet av tre måneder. Rundt 35% blir tatt inn igjen i behandling innen ett år. På mange måter kan jeg forstå det. Det blir ofte et større problem å kjempe mot enn å gi etter. Mange er deprimerte og sliter med angst. Dessverre er mange også uten trygg bolig. Siden rus ofte er eneste løsningen vi vet om så vender de tilbake. Samtidig får de ikke den hjelpen de trenger i etterkant av avrusning og behandling. De har rett og slett ikke verktøy nok til å håndtere ulike situasjoner.

Kronikk: Norsk ruspolitikk må endre kurs

Jeg lurer også på hva slags liv jeg egentlig kan vente meg som rusfri. Det forventes at jeg legger hele det livet bak meg og aldri snakker om det igjen. Hvis jeg nevner det blir jeg sett ned på for mine dårlige valg. Jeg mener at jeg vil være minst like sterk og modig som en som har vunnet over kreft. Om ikke enda sterkere. Det er så ekstremt få som klarer det. Som klarer å leve som «ikke-brukende narkoman». Det gir i alle fall meg en pekepinn på hvor vanskelig det er.

Jeg tror også synet på narkomane og hvordan det stempelet følger oss resten av livet, selv når vi ikke ruser oss, er noe av grunnen til at mange feiler. Mitt største ønske er at de som klarer det, de som lykkes i å mestre rusen, som snur om på hele livet sitt, de skal hylles som helter. Det skal ikke være en negativ ting å være eks-narkoman, for alternativet er så mye verre. Ingen, hverken jeg eller andre skal skjemmes over å fortelle sin historie. De som lykkes har kjempet en kamp de fleste aldri vil forstå. Ikke bare den indre kampen i dem selv, men også en kamp mot samfunnet og systemet. De hadde alle odds mot seg, men de klarte å reise seg fra asken og komme tilbake til livet.

Hvis ikke det er en vinner, så vet ikke jeg.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder