TRIST DAG: En mann, en vakt fra den jødiske forsamlingen i København, ble drept utenfor synagogen i Krystalgade. – Akkurat nå er jeg uendelig trist, skriver kronikkforfatteren. Foto:Gisle Oddstad,VG

Debatt

Kronikk: Mitt jødiske bursdagsønske

Mitt bursdagsønske er at at vi alle sender våre tanker til terror-rammede Danmark og lover hverandre at vi sammen skal kjempe for at det samme ikke vil skje her.

ARTIKKELEN ER OVER FIRE ÅR GAMMEL

MONICA CSANGO, journalist og regissør

I dag har jeg fødselsdag. Men det som skulle være en lykkelig dag, ble brått annerledes da jeg våknet opp til nyhetene om terrorhandlingene i København. Først et angrep rettet mot karikaturtegner Lars Vilks og ytringsfriheten. Og så, som en blåkopi av Paris, valgte terroristen seg et nytt mål. Som om det var den naturligste ting i verden: Den jødiske forsamlingen i København.

En mann, en vakt fra den jødiske forsamlingen i København, ble drept utenfor synagogen i Krystalgade. På innsiden skal en ung gutt gjennom sin jødiske konfirmasjon, Bar Mitzvah. Drapet på sikkerhetsvakten Dan Uzan hindret antagelig en massakre og reddet kanskje livet til den unge gutten som fikk en grusom terroraksjon i «konfirmasjonsgave».

Fantastisk miljø

Monica Csango. Foto:Terje Bringedal,VG

Jeg er så heldig at jeg som tenåring fikk venner i den jødiske forsamlingen i København. Ikke bare én, men mange: Det var gjennom dem jeg lærte å elske København: Det runde tårn, Tivoli, Søerne, Montmartre Jazzklubb, Karnevalet i København og Roskilde-festivalen. Min venninne Veronica tok meg gjestmildt i mot i år etter år, nettopp ved synagogen i Krystalgade.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har gått i akkurat den gaten hvor synagogen ligger: Forbi Kartoffelkælderen i Krystalgade og bort til porten til synagogen. Og inn i varmen hos familien Bermann. I København knyttet jeg vennskap til noen av de mest sjenerøse og kloke menneskene jeg kjenner til: Veronica, Uri, Ilan, Yigal, Ron og Michael, Jerry og Kim. Alle pære danske med en kjærlighet til landet sitt som bare jeg har sett der. Og på den tiden, slik jeg forstod, et helt ukomplisert forhold til det å være jødisk i Danmark.

Livslang kjærlighet til det danske

Det mine venner kanskje ikke visste var at la grunnlaget til en livslang kjærlighet for meg: Alle vet at de ikke kan ringe meg når det sendes dansk drama på tv. Jeg ser alt. Jeg kan navnet på nesten alle danske skuespillere. Da jeg i flere år jobbet som filmjournalist i TV 2, insisterte jeg på å lage saker om de danske filmene, og jeg møtte Thomas Vinterberg, Lars von Trier, Per Fly og diskuterte dansk kultur med dem med den aller største selvfølgelighet. Det var en naturlig ting for meg: Jeg hadde gått på den aller beste skolen – hos mine jødiske venner. Fordi de hadde formidlet en kjærlighet som det var lett å tro på – den var uten tvil, den var ekte og den var inderlig.

Mange er kanskje kjent med hva den danske kongen gjorde under 2. verdenskrig? Hans protester mot deportasjon av de danskejødene var intense, det danske politiet nektet dessuten å samarbeide med de tyske deportørene. En historie vil ha det til at Christian X selv bar davidsstjerne i solidaritet med de danske jødene. I grell kontrast til Norge, hvor halvparten av den daværende jødiske befolkningen ble drept, reddet de fleste danske jødene livet.

En annen virkelighet

Mye har forandret seg siden jeg tråkket gatene i København på 80-tallet: Den jødiske skolen, Carolineskolen, minner mer om en festning enn en skole. Barna må gjennom sikkerhetssluser før de slipper inn. Hver dag minnes de jødiske barna på at noen ikke liker dem. Danske jøder får eksplisitte råd om å ikke bære kalott eller davidstjerne ute. De risikerer å bli slått ned, eller som nå: Drept. Det er en betydelig underrapportering av antisemittisk hatkriminalitet i Danmark, men det Mosaiske Trossamfund i Danmark kunne i 2012 melde om 37 tilfeller av antisemttisk sjikane av jøder. Det er ingen grunn til å tro at dette har endret seg.

Akkurat nå er jeg uendelig trist. Det kan ikke være slik at mine danske venner skal leve slik. De har ikke gjort annet enn å være født jødiske i et land de elsker.

Hva med oss?

Jødene i Danmark trenger beskyttelse. Det er kun en time med fly unna oss. Hva med Norge?

Vi kan dessverre ikke lukke øynene lenger. Synagogen i Oslo ble beskutt i 2006. Den saken er ikke løst. I Malmø lever jødene med konstante trusler, som jeg skrev om i en kronikk tidligere i år.

I dag sender jeg en oppfordring til dere som leser denne teksten: Det jeg ønsker meg i bursdagsgave er at at vi sender våre tanker til Danmark. Samtidig som vi lover hverandre at vi sammen skal kjempe for at det samme ikke skjer her.

Vi kan ikke tillate at det skjer. Vi har ingen flere å miste.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder