Foto: Roar Hagen

Hva ville verden vært uten plast?

MENINGER

Plast har revolusjonert vår hverdag. Et genialt produkt! Hva ville verden vært uten? Det må vi snarest finne ut av.

kommentar
Publisert:

Hvert minutt havner et lastebillass med plast i sjøen. Femten tonn hvert sekstiende sekund, ifølge anslag fra University of Georgia. Det er 7,8 millioner tonn syntetisk materiale i året. Rett i havet.

Bildene fra Sotra i fjor vinter av en strandet hval med magen full av plastposer gikk jorden rundt. De gjorde dypt inntrykk – også på hardbarkede klimafornektere som i utgangspunktet mener at naturen selv ordner opp i utslippene vi utsetter den for.

Dels er jo dette riktig, i den forstand at omtrent all forurensing tynnes ut i de nærmest endeløse luftlagene over oss, eller i de sammenhengende verdenshavene som skiller kontinentene og utgjør mer enn 70 prosent av klodens overflate.

Disse enorme vannmassene er et så umettelig deponi at norske kommuner helt frem til våre dager, med vitende og vilje, har senket alt fra utrangerte kjøretøyer til industriavfall i egne fjorder.

Inntil vrakpanten ble innført i 1978 var havsens bunn den foretrukne bilkirkegård i mange lokalsamfunn. Den siste reis foregikk sågar med kommunal velsignelse. I 1977 kunne honndølene lese i lokalavisen Fjordingen at «Dei i Hornindal kommune som vil bli kvitt bilvrak, kan henvende seg til Teknisk kontor, innan fredag 11. mars kl 16.00. Det er meininga at vraka skal køyrast på Hornindalsvatnet og dumpast gjennom isen». Annonsen var undertegnet Friluftsnemnda.

Det vi ikke ser, er det ikke så farlig med. Ute av syn, ute av sinn. Men når mikroplast infiserer blåskjell langs hele norskekysten, som i fjor høst, når polyetylen blir «mat» for reker og torsk, og handleposen fra nærbutikken dukker opp i hvalfiskens buk, er det et endetidstegn. Tiden da vi brukte plast til alt mulig, og deretter overlot det til naturen, må være over. Ellers er det over med alt annet.

Mikroplast, som dels er ørsmå biter av opptrevlede plastprodukter fra vårt dagligliv, dels et industriprodukt i seg selv, blir spist av havets minste skapninger. Som blir spist av de litt større. Som bli spist av de enda større. Sist i denne næringskjeden er du og jeg og barna våre.

Hvorvidt mikroplast kan gå i fiskekjøttet er uavklart. Derimot vet man at det blokkerer evnen til reproduksjon, skaper forstoppelse i tarmen til mindre organismer og setter seg i fordøyelsesystemet hos skalldyr. Akkumulerte miljøgifter i sardiner og fiskepinner er ikke lenger en virkelighetsfjern advarsel fra Naturvernforbundet. Det er servert.

Minst 150 millioner tonn søppel flyter på verdenshavene. Knappe 15 prosent antas å være synlig. Om lag like mye ligger i bukter, viker og på strender. Det antas at 70 prosent av all plasten som havner i sjøen ender på havbunnen. For 30 år siden fant forskere plast i magen på hver tiende havhest. I dag finnes det plast i ni av ti undersøkte havhester.

I Stillehavet ble det for en tid siden oppdaget en ny øy. Den er syntetisk, og består av akkumulert plast som strøm og vind har drevet sammen gjennom de senere år. Den vokser for hver måned, og anslås å utgjøre en masse på 80 000 tonn.

Omfanget er vanskelig å anslå, men det som til enhver tid er synlig i overflaten utgjør et areal på ca. 700 000 km². Det er på størrelse med USAs nest største stat, Texas. Under gitte forhold danner «Great Pacific Garbage Patch» en øy på mer enn 15 millioner kvadratkilometer. Det er seks millioner km² større enn hele USA. Omtrent rent like stort som Russland, verdens største land.

Prognosene er dystre. Og verre skal det bli, advarer World Economic Forum i en rapport. Innen syv år vil havet inneholde ett tonn plast for hvert tredje tonn fisk. Innen 2050 vil det være mer plast enn fisk (etter vekt), ifølge WEF-rapporten.

EU anslår at Europa hvert år genererer 26 millioner tonn plast, men bare en tredjedel av dette resirkuleres. En betydelig andel av plasten som kommer på avveie er bæreposer. Et EU-direktiv pålegger medlemslandene å innføre nasjonale tiltak for å oppnå varig reduksjon av handleposer. I noen EU-land har man fulgt eksemplet fra amerikanske delstater samt indiske, australske og afrikanske myndigheter og utfaset plastbæreposer til fordel for miljøposer av nedbrytbare materialer.

I Norge ble det i 2014 brukt i underkant av en milliard bæreposer, ifølge Miljødirektoratet. Direktivet fra EU innebærer at vi må redusere vårt forbruk av plastposer fra ca. 200 per hode per år til 45 poser innen 2025. Pålegget sier også at butikkene innen 2018 må slutte å gi ut gratis plastposer. En høy plastposeavgift skal være et incitament til gjenbruk av gamle handleposer, slik at det totale forbruket går ned.

I Norge er ikke det problemstillingen. I Norge er handleposer butikk i butikken. At handelsnæringen sørget for å komme myndighetene i forkjøpet ved å pålegge seg selv en plastposeavgift på 50 øre, var neppe tilfeldig. Slik reddet de regjeringen fra å måtte innføre et upopulært vedtak, samtidig som at de beholdt kontrollen over et viktig marked.

De tre største matvarekjedene omsetter alene plastposer for mer enn 700 millioner kroner, ifølge beregninger VG har fått. Innkjøpsprisen per pose skal ligge i overkant av tretti øre, noe som gir Norgesgruppen, Coop og Rema inntekter i underkant av 400 millioner kroner bare i plastposesalg.

Alternativet er biologisk nedbrytbare handleposer. Det er et produkt som allerede finnes, og som dessuten kan lages av kassert mais. Men de vil koste butikkene et par kroner per stk. i innkjøp. Dette er et dilemma for en bransje som gjerne vil fremstå som miljøvennlig. For de vil jo gjerne også tjene penger, rimeligvis. Men hvis matvarebaronene skal sitte igjen med tilsvarende overskuddsmarginer for miljøposer som for plastposer, må prisen på miljøposen bli så høy at forbrukeren kommer til å reagere.

Og hvordan rettferdiggjøre høy avgift på et nedbrytbart produkt som ikke utløser miljøavgift nettopp fordi det er laget av komposterbart materiale?

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

Her kan du lese mer om