VANT IDOL 2014: Ingvar Olsen var lykkelig da han vant «Idol» for fire år siden, men denne uken fortalte han i VG at seieren føltes nesten som en straff.
VANT IDOL 2014: Ingvar Olsen var lykkelig da han vant «Idol» for fire år siden, men denne uken fortalte han i VG at seieren føltes nesten som en straff. Foto: Bendiksby, Terje / NTB scanpix

Idol: floppmaskinen fra helvete

MENINGER

Hør på Ingvar – ikke gjør som Ingvar. Ellers vil det gå deg ille.

debatt
Publisert:

EGON HOLSTAD, kommentator i VGs samarbeidsavis iTromsø 

Idol-Ingvar har lettet på sløret. Ingvar Olsen vant Idol i 2014 og her i nord ble den lokale heltens seier feiret som om Nord-Norge hadde vunnet fotball-VM. Ikke minst var den lokale pressen så beruset og applauderende at man i noen dager måtte ha særskilt teknisk innsikt for finne andre nyheter på internett. Takk og lov at vi ikke ble angrepet av en fremmed makt i de dager. Vi hadde vært sjanseløse. Vi hadde ikke engang registrert det.

Men Ingvar var ikke lenge i Paradis. Nå står han frem i VG og forteller at Idol har vært mer en hemsko og en ulykke for ham, enn en stige opp i musikkbusinessens karrierestige. Dette er heller ikke noe nytt, dette er regelen som bekrefter regelen. Å vinne Idol er som kjent en ulykke for alt annet enn kjapp kjendisstatus, en quick-fix som varer kortere enn piss på egne føtter for å bli varm, en vinnerstatus som i løpet av få måneder pløyer deg gjennom en metamorfose fra å være A-kjendis til å opptre for snørrunger på VG-lista-konserter og til å signere servietter på kjøpesentre landet rundt. De som vil ha autografen driter uansett i musikken din. Du er bare Idol-____ (fyll inn fornavnet).

Å hoppe etter Wirkola gir ikke særlig mening for unge folk i dag, men å delta i Idol etter Kurt Nilsen burde være en kjent, meningsfull og effektiv metafor for brutalt karriereselvmord, og for å sende skrekk- og sjokkbølger inn i ethvert bankende og ambisiøst musikkhjerte. For det går lukt til helvete. Hver gang. Og i særdeleshet med vinnerne.

Etter Kurts seier i programmets første sesong i Norge har Kjartan Salvesen, Jorun Stiansen, Aleksander Denstad With, Glenn Lyse, Jenny Langlo, Siri Vølstad Jensen, Ingvar Olsen, Marius Samuelsen (takk, Google og Wikipedia!) stått i kø for å få sine karrierer herpet, sodomert og slaktet på benken av Sony Musics utålmodige fabrikkhender, mens glorien, glitteret og glamouren fra finaleseieren fades bort og kostes unna, som søppel i gatene på 18. mai. En Idol-vinner er gårsdagens sushi på koldtbordet. Det begynner å stinke før moroa er over.

Intet er mindre interessant enn en forhenværende Idolvinner, og derfor må det presses nytt stoff ut av den stakkars vinneren, mens snørrungene fortsatt husker navnet, og før de har fått en ny Idol-Per eller Idol-Kari å jakte.

Nå selger de ikke plater engang. Idol-fansen, vinnerens eneste fans, er dessuten de mest illojale og musikkuinteresserte fans en musiker kan ha. Du blir stylet og sminket i en fei, blir påtvunget klær du aldri ville kjøpt selv og får noen halvferdige og hasteinnspilte coverlåter strømmet noen hundre tusen ganger mens det står på som verst, men så er du dø, flådd, brent, begravet og glemt.

Ikke kjøper fansen vinyl, om de i det hele tatt vet hva det er for noe. CD-er har de knapt hørt om. Så de strømmer heller ferdiglagde lister som «Hits don’t lie», «Summer Fun», «Spinner-vinnerhits!», «Grille-gøy» og hva de nå heter alle sammen.

Idolvinnere er bunnslammet selv her, og navnene er ikke noe bransjen vil ta i med ildtang på nytt, før artisten kan komme tilbake med «en sterk historie», hvordan de har «møtt veggen», helst kombinert med å ha mistet noen nære, kombinert med at de lider av blødende fotsopp og at fotballaget deres har rykket ned.

Men nå er de revansjelystne og på høgget, og de kan – struttende av nyvunnen selvtillit og fighting spirit – fortelle at de gleder seg til å være med på neste sesong av «Hver gang vi møtes og blir dratt fram fra glemselens dype mørke og – passe pussa av tørr hvitvin – griner til våre egne og for lengst bortglemte semistrømmehits». Eller «Stjerne»-kamp. Eller æresgjest hos Paradise Hotel, men da bør du være pen. Eller «Lindmo», men da bør du fortsatt ha kreft, og helst en uhelbredelig variant. 

Det har i hvert fall absolutt ingenting å si om du er flink eller ikke. Du kan ha knallbra stemme og konkrete ideer om hvilken retning du ønsker å ta musikalsk, men du har uansett ikke en dritt du skulle ha sagt. Du er både symbolsk og juridisk eid av Idol, vil alltid assosieres til Idol, og plateselskapet bestemmer alt over deg, en artist de ikke engang har bedt om å få.

De ville kanskje heller ha signert han eller hun som ble nummer to, tre, fire eller fem, men de er stuck med deg. Du er adoptivbarnet som ble satt på trappa til en tibarnsfamilie. Og derfor behandler de deg som genetisk rekved og musikalsk fast food, noe de fylles med ubehag, selvforakt og skam av. Etter det korte og ufølsomme one night stand-ligget Idol-finalen var, har de for lengst pekt seg ut et nytt offer. Nå er du uønsket.

Så kjære foreldre og godtroende venner av barn og voksne dere mener har masse talent, som dere er glade i, og som dere ønsker skal gjøre det bra, og kanskje til og med få en karriere innen musikk: Hold dem til helvete unna alt som lukter av konkurranser, og i særdeleshet Idol.

Sjansen for å lykkes den veien er ikke bare liten, den er til og med mye dårligere, selv om du skulle klatre helt til topps. Ja, kanskje særlig om du går til helt topps. Bare spør Idol-Kjartan, Idol-Jorun, Idol-Aleksander, Idol-Glenn, Idol-Jenny, Idol-Siri, Idol-Marius eller Idol-Ingvar.

Så la oss tenne et lys for neste års vinner. Hvil i fred, din forhåndsdømte taper. 

Her kan du lese mer om