NYTT SENTRUM: Knut Arild Hareide gambler på at veien oppover går via en mindretallsregjering med Ap. Bak ham heier den største suksesspolitikeren gjennom partiets historie på sjansespillet. Foto: Andersen, Aleksander / NTB scanpix

Debatt

Bondeviks siste omkamp

Når Knut Arild Hareide nå forsøker å få KrF til å gå i regjering med Arbeiderpartiet og Sp, kan man høre Kjell Magne Bondeviks røst i bakgrunnen: Den blokksprengingen Hareide ønsker, er siste forsøk på å realisere Bondeviks kongstanke om et sterkt sentrum i norsk politikk.

KETIL LINDSETH, partner i First House

Frem til det ekstraordinære landsmøtet 2. november, kan både små og store KrF-politikere føle seg betydningsfulle. Hva mener en varaordfører i Sirdal eller en fylkesleder i Nordland om veivalget partiet skal ta?

De neste ukene kommer politiske journalister og kommentatorer i alle norske redaksjoner til å sitte å telle: Hvem i KrF vil samarbeide til Høyre og hvem vil gå i regjering med Arbeiderpartiet og Senterpartiet? Selv om motbøren mot Hareide internt har vært større enn mange hadde ventet, er ingenting avgjort. Hver stemmeberettiget til landsmøtet kan få sine 15 minutter i rampelyset.

Men noen faktorer og noen personer vil være viktigere enn andre. Her er tre viktige ting å ta med i vurderingene:

Ketil Lindseth. Foto: Mick Tully / Foto: Mick Tully

les også

Kjell Magne Bondevik: – Jeg er enig med Knut Arild

Ifølge media har Hareide bare to andre i stortingsgruppen med seg på ønsket om å søke samarbeid med Ap og Sp. Begge hans nestledere – Olaug Bollestad og Kjell Ingolf Ropstad – ønsker først å sondere mulighetene for å utvide dagens regjering i stedet. Disse to representerer begge sørvestlandet, som utgjør KrFs velgermessige tyngdepunkt og der et flertall av partiets velgere ønsker et samarbeid mot høyre. Men de får sterke krefter å bryne seg mot.

En sterk støttespiller for Hareide er tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik. Han er den siste i Norge som har ledet en ren sentrumsregjering (1997-2000) og er en pådriver for å endre det politiske landskapet på en måte som vil gjøre at Fremskrittspartiet taper sin innflytelse samtidig som KrF kommer i regjering. Veien til å oppnå dette nå, er å danne en mindretallsregjering av KrF, Ap og Sp, med SV som støtteparti. På sikt håper tilhengerne av løsningen å skape et sterkere sentrum.

En annen viktig pådriver til å gå mot venstre, er KrFs generalsekretær, Hilde Frafjord Johnson. Sammen med Bondevik utgjør hun et tospann som kombinerer formell og uformell makt og innflytelse til støtte for Hareide. Mange av analysene som nå kommer i media om behovet for kursendringer, har henne som en viktig premissleverandør.

les også

Hareide til KrF: Ber partiet forhandle med Ap og Sp om regjering

Betydningen av personkjemi mellom politikere er kraftig undervurdert av mange politiske analytikere. Det er ingen tvil om at Hareide og Jonas Gahr Støre har funnet tonen gjennom jevnlige og hyppige en-til-en-samtaler de siste månedene. Det er viktig å forstå betydningen av dette.

Den rødgrønne regjeringen (2005-2013) mellom Ap, Sp og SV ble blant annet muliggjort fordi det personlige forholdet mellom Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen var så godt at man kunne bygge bro mellom historiske motsetninger. Det samme skjedde i møtet mellom Siv Jensen og Erna Solberg, som muliggjorde Frps deltagelse i den sittende regjeringen.

Hareides utfordring blir blant annet å overbevise nok landsmøtedeltakere om at også de skal stole på den tilliten han selv har opparbeidet til Gahr Støre; at partiet får mer ut av å gå i mindretallsregjering med Ap og Sp enn i en flertallsregjering med Høyre, Frp og Venstre. Utfordringen med mindretallsregjeringen vil være at her vil SV kunne legge ned veto i etterkant mot KrF sine seire i regjering, mens i en flertallsregjering vil seirene bestå.

les også

Keshvari med Judas-stikk til Hareide på Facebook

Uansett hva utfallet på KrFs landsmøte blir, skaper situasjonen en uvanlig høst på Stortinget. Regjeringen vil legge fram sitt forslag til statsbudsjett 8. oktober. Det normale ville da vært at KrF og regjeringen umiddelbart satte seg ned sammen for å forsøke å bli enige om en budsjettavtale alle fire partiene kunne stille seg bak.

Dette kommer ganske sikkert ikke til å skje i år. Det vil være bortkastet for alle parter om KrF og regjeringen skal forhandle fram en avtale, dersom man risikerer at KrF deretter bidrar til regjeringens avgang noen uker senere. Lite eller ingen ting vil derfor skje i Stortinget for å få til et flertall for et statsbudsjett i høst, før KrF har hatt sitt landsmøte 2.november. Lander KrFs landsmøte på at man skal samarbeide med AP og Sp, så har ikke Erna Solberg annet valg enn å be om avskjed hos Kongen. Det vil i så fall skje ganske raskt.  Da får vi en ny mindretallsregjering bestående av Ap. KrF og Sp som må komme fram til en budsjettavtale for 2019, med støtte fra SV.

Mens vi venter på det politiske høstkaoset, kan man kanskje lure på hvorfor Hareide brukte fem år som støtteparti for den sittende regjeringen til å konkludere med at partiet han leder bør vende ryggen til Erna Solberg. Svaret er trolig så enkelt som at sentrum som prosjekt døde med Kjell Magne Bondeviks sentrumsregjering i 2000, uten at KrF tok det innover seg. Uttellingen ute hos velgerne av å være noe ingen ville ha, ble naturlig nok liten. Når partiet ség ned i hengemyra under sperregrensen, måtte noe gjøres.

Hareide gambler på at veien oppover går via en mindretallsregjering med Arbeiderpartiet heller enn gjennom en flertallsregjering under Erna Solberg. Bak ham heier den største suksesspolitikeren gjennom partiets historie på sjansespillet.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder