Foto: Morten Mørland

Kommentar

Same procedure ...

– Vi må ta jula tilbake! lyder omkvedet.

vi det?

Det kimer nu til kjøpefest. For å se om vår julefeiring enda en gang kan tøye tålegrensen for marsipan og medister. En gavebonanza som bærer overflodens strekkode. Og glem nå ikke juleavslutningene! De evinnelige juleavslutningene, fulle som de er, av tomme ord.

Vi skriver lille julaften. Sjursmessedag.

De fleste har allerede lagt grunnlaget for det som skal komme. En åsgårdsrei forkledt som julebord og avdelingsmiddager har spist og drukket seg gjennom november og desember, fra nord til sør, i øst og vest. De ivrigste møtte opp i oktober, de siste går hjem i januar. Øl inn, vett ut. Men trøsten er – som det heter i Håvamål – at hver den som drakk, får sitt vett igjen.

Med tømmermenn vi feirer tømmermannens sønn.

les også

Vis meg din jul, og jeg skal si deg hvem du er

Pluss content

Julebordets dramaturgi er beskrevet allerede i de gamle ættesagaene. Egil Skallagrimson spydde verten i ansiktet og ville drepe ham da ølet smakte surmelk. Noe det faktisk også var, uten at det gjorde stemningen særlig bedre.

Knapt noen har likevel fanget julebordets estetikk og ritualer bedre enn Morris Samuelsen, blant et fåtall også kjent som den britiske revyforfatteren Lauri Wylie. Hans fremste bidrag til menneskeheten var enakteren Dinner For One. Opprinnelig et teaterstykke skrevet på 1920-tallet. I dag utelukkende kjent som en litt lang sketsj, «Grevinnen og hovmesteren», en obskur klassiker fra bayersk fjernsyn, innspilt i Det Herrens år 1963.

I løpet av 18 minutter blir lakeien fullere og fullere inntil han dritings går til sengs med sjefen: Same procedure as every year.

les også

VG-satire satte sinnene i kok

I VG har vi kunnet lese om politiets adventstid: «Vi har en overvekt av 40 år gamle menn i dress i arresten» ¹, kunne politistasjonssjef Bjørn Åge Hansen ved Sentrum Politistasjon i Oslo fortelle². Kost og losji i hans herberge har en døgnpris på 9000 kroner; eller forenklet forelegg, som det også kalles.

Sånn går no’ dagan i det vi gjerne kaller barnas høytid. Som om det er for dem vi flyr på byen og fyller oss med lutefisk og tilbehør til tusen kroner kuverten. Som om det er unger som juger hverandre midt opp i fleisen med at «dette var god rakørret».

Er det unger som må pumpes når den femte porsjonen pinnekjøtt har satt seg på tvers og blokkerer drøvelen? Er det barn som ypper juling og krangler med bestevenner om juleakevitten må i fryser’n først? Er det barna som opptar rom og helsepersonell på akutten fordi hjemmelaget rakfisk er livsfarlig?

les også

Fem råd for å unngå å drikke deg under julebordet

Så - jo, jeg kan forstå det fromme ønsket om å «ta jula tilbake», om å gi den de opprinnelige verdier.

Det er likevel et ønske man skal være forsiktig med å hevde. Det kan gå i oppfyllelse.

Aldri var jula verre enn i gode, gamle dager, om enheter inntatt er målestokken. Alkoholenhetene ble dessuten målt i potter. Det går 24 doble drinker ren sprit i en potte.

Enda jula er årets største høytid i vår kulturkrets, er det forunderlig lite vi med sikkerhet vet om feiringens opprinnelse; hvorfor vi feirer som vi gjør, hvor lenge vi har holdt på med det – og hva festen egentlig handler om.

På norsk forblir gåten åpen, fordi vi, i motsetning til den engelskspråklige delen av verden, aldri adopterte ordet kristmesse – Christmas. Ifølge Snorre befalte Håkon den gode, Harald Hårfagres sønn, rundt år 936 at i Norge skulle alle «halda jul på same dagen som dei kristne, og da skulle kvar mann eige ein mæle øl (ca 16 liter)[…] og halde helg så lenge ølet varte».

les også

Kommentar: Med Gange-Rolv til julekildens utspring

Med dette flyttet han julefeiringen tre uker frem i tid, fra hokunatta – midtvintersnatt, 12. januar – til 25. desember. Gulatingsloven hadde lenge påbudt folk å brygge sterkt øl; med kristendommen kom pålegget om å drikke for Gud, Kristus, jomfru Maria og helgenene. I Norge ble skålen innledet med å løfte begeret til Den hellige Olavs ære: propinabant nobis in sanitatem divi Olai.

les også

Julens mysterium

Alt på 200-tallet er ordet jul kjent, i betydningen «fest». Helt konkret var uttrykket «å drikke jol». Det forekommer i et gotisk dokument fra ca. år 300, og rundt 870 dukker det første gang opp på norsk, i Haraldskvadet, hvor Torbjørn Hornklove priser Harald Hårfagre:

Kongen etlar seg

til ute jol å drikke.

Jol var et flertallsord for fest(tid), og kildene er klare på at jula var et drabelig drikkegilde. Mjøden var fra før gudenes drikk, hvor man i rusen ble i ett med ånden. Overgangen til Kvitekrist ble unektelig lettere å fordøye for folk og drott når fellesskapet med den nye guden også innebar å drikke sammen.

Siden skulle St. Olavs fremste beskytter, erkebiskop Olav Engelbrektsson, i 1531 lære trønderne å lage Aqua Vitae – livets vann. Vi vet omtrent hvor smart det var.

Så ha en god jul, kjære leser. Er du den voksne i laget, så vis deg som det.

* * *

1) «O, fyll med din glede», VG 18.12.2012.

2) Denne teksten ble opprinnelig publisert i VGs papiravis, søndag 23.12.2012.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder