–  Mange moderne lesere reagerer sterkt på de gudsbildene som tegnes i GT. Og ikke uten grunn, skriver Kim Larsen.
– Mange moderne lesere reagerer sterkt på de gudsbildene som tegnes i GT. Og ikke uten grunn, skriver Kim Larsen. Foto: NLA Høgskolen i Bergen

Å ta teksten helt bokstavelig

MENINGER

Ikke rart at mange kristne blir brydd og forlegne av de gammeltestamentlige tekstene. De leser jo Bibelen med moderne briller på.

debatt
Publisert:

KIM LARSEN, katolikk, førsteamanuensis ved NLA Høgskolen i Bergen

I kirken Santa Maria del Popolo henger det et maleri som jeg alltid må se når jeg er i Roma: «Saulus’ omvendelse» av Caravaggio. Kunstverket er et av hans mest berømte bilder, og viser øyeblikket da Saulus ble blindet av et sterkt lys, slått i bakken og fikk høre de forskrekkelige ordene fra Jesus: «Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?»

I bildet ser vi det spesielle, nærmest guddommelige lyset som strømmer mot Saulus i det han har falt av hesten. Caravaggio har strippet bildet for alt som ikke er essensielt, og har tilsynelatende kun ett fokus: Det sterke lyset mot Saulus’ ansikt. Ved Caravaggios særegne bruk av lys og mørke forsterkes nærheten til denne dramatiske hendelsen.

Saulus, senere kalt Paulus, er en av de store apostlene i kirken. Uten ham hadde kanskje ikke kristendommen nådd lenger enn til Israels grenser. Paulus var en fariseer, en lovlærer, en mann som hadde god kjennskap til det gamle testamentet (GT). Ja, så god var denne kjennskapen at han mest sannsynlig kunne store deler av GT utenat. Paulus var en gudfryktig mann, en person som ønsket å være bibeltro, for å bruke et moderne ord.

I sin iver etter å være from og rettroende, viste det seg at den gud Paulus elsket, tilba og æret, samtidig var den gud han forfulgte. Hans forståelse av de hellige skriftene beredte grunnen for hans voldelige forfølgelse av de kristne. Paulus’ nidkjærhet for Skriftens bokstav, førte ham på ville veier. Det gudsbildet han hadde konstruert og hans forestilling av hvem Gud var, ble totalt endret på veien til Damaskus.

Mange moderne lesere reagerer sterkt på de gudsbildene som tegnes i GT. Og ikke uten grunn. Tidvis får vi inntrykk av en gud som er en voldsforherligende tyrann, en som er temmelig ustabil, sjalu og som mangler empatiske trekk. Dersom vi leser disse tekstene med moderne briller på, er det ikke så vanskelig å se at slike tolkninger kan bidra til mye frustrasjon, sinne og fortvilelse – også langt inn i de kristne kirkesamfunnene. Hvordan kan Gud som er kjærlighet være årsaken til så mye ondt? Løsningen til flere blir da å enten holde fast ved den tilsynelatende brutaliteten vi finner i GT, eller å forkaste hele GT og fokusere på Det nye testamentet i stedet.  

Den tidlige kirke valgte en annen løsning. Den inkluderte GT i sin bibel, men med en viktig forutsetning. Disse gammeltestamentlige tekstene kan bare forstås i en bestemt fortolkningskontekst: Alle skriftene i GT vitner først og fremst om Jesus. Dette var Jesu bibelsyn, det var slik han hadde sagt at de hellige skriftene skulle forstås, og dette ble apostlenes og kirkens tolkningsnøkkel. Alle skrifter i GT taler dypest sett om Jesus.

Ved å anvende en slik fortolkningsnøkkel, fant den tidlige kirke utallige åndelige skatter i de gammeltestamentlige tekstene. De første kristne tok til orde for at tekstenes egentlige intensjon ikke var bundet til den opprinnelige historiske konteksten, men «oppfyllelsesperspektivet» i Jesus. I og med Jesus var «sløret» tatt bort, slik forhenget i tempelet ifølge evangelistene revnet da Jesus døde. I denne hendelsen ligger en hermeneutisk nøkkel. De gamle skriftene er «åpnet»: Jesus er GTs kjerne og stjerne.

Dette var blant annet den store kirkefaderen Augustins inngang til kristendommen. Han hadde, som flere andre, blitt støtt av de mange dramatiske og vanskelige tekstene i GT, men i møte med denne åndelige måten å lese hellige tekster på, ble han omvendt og hjulpet inn i Bibelens «indre hage».

En slik oldkirkelig lesemåte kunne få mange interessante og spennende uttrykk. For eksempel ble Israelsfolkets dramatiske vandring gjennom Rødehavet tolket med henblikk på den kristne dåpen. Vandringen gjennom det livgivende og ødeleggende vannet var selve veien til det lovede landet. Det nye som var kommet til, altså den kristne dåpen, overgikk det forutgående. En slik typologisk tolkningsmetode fokuserte ikke så mye på tekstenes historisitet, men så mer på hendelsene som forbilder på det som skulle komme senere.

De gammeltestamentlige tekstene ble nærmest forstått som skygger og bilder, av noe som først «åpner seg» og blir virkelig når Jesus kommer inn i historien. Jesus-hendelsen, hans død og oppstandelse, blir på denne måten det historiske «nullpunktet» i Bibelen. Det er i lys av denne hendelsen alt skal leses og forstås – både fortid, nåtid og fremtid.

Denne måten å lese GT på er kanskje i overkant kreativ, og flere har påpekt at det blir for enkelt å (bort)forklare vanskelige tema på denne måten. Ja, langt inn i kristne miljøer finner vi stemmer som hevder at Bibelens autoritet står på spill ved en slik oldkirkelig tolkning av Bibelens mange og ulike hendelser.

Jeg tror likevel ikke det er Bibelens autoritet som står på spill, men kanskje mer vekten vi har lagt på vår egen subjektive dømmekraft i bibelforståelsen. Dersom vi forstår GT på Saulus’ vis, før Damaskus-hendelsen, er det ikke rart mange kristne blir brydd og satt i forlegenhet når ateister og agnostikere kommer trekkende med voldsomme tekster fra GT.

De gammeltestamentlige skriftene er som en mosaikk, hevdet den store kirkefaderen Ireneus på 100-tallet. Den består av mange steiner som til sammen tegner bildet av Jesus Kristus. For dem som ikke kjenner til Jesushendelsen og dens betydning for kirken og verden, kan bruken av disse steinene tegne et helt annet bilde. Men for Ireneus blir det en falsk måte å lese Bibelen på, en måte som ikke bare bryter med den kristne tradisjonen, men som også er fremmed for Jesu- og apostlenes lesning av denne hellige skriften.

Kanskje det er dette som er det mest radikale med Paulus’ omvendelse, og som Caravaggio så fint får frem i det berømte bildet: Paulus’ endrede gudsbilde og hans nye måte å lese og forstå Bibelen på. Han måtte bli blind for å bli seende. Heldigvis.

Her kan du lese mer om