KOMMISJON: Alexandra Bech Gjørv og daværende statsminister Jens Stoltenberg (Ap) under pressekonferansen i august 2011, hvor kommisjonen som skulle granske terrorangrepet 22. juli ble presentert. Foto: HELGE MIKALSEN/VG

Debatt

Vi stilte ikke kritiske spørsmål til rapporten fra 22. juli-kommisjonen

22. juli-kommisjonen fastslår i sin rapport at politiet umulig kunne ha aksjonert på Utøya med bilde av flere gjerningsmenn. Intervjuene fra Beredskapstroppen forteller det motsatte.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

Artikkelen er over to år gammel

MALIN STENSØNES, forfatter.

Kulturministeren fortjener ros for å frigi deler av Beredskapstroppens intervjuer til 22. juli-kommisjonen. Intervjuene er sterk lesning. Det slås fast i rapporten at politiet umulig kunne ha aksjonert på Utøya med bilde av flere gjerningsmenn. Intervjuene forteller det motsatte.

Når dette spørsmålet har fått så vidt mye oppmerksomhet er det fordi det berører flere forhold. Det griper inn i historiefortellingen om denne dagen. Det handler om å bli trodd. Og ikke minst hvordan vi som samfunn lærer i etterkant av ekstreme hendelser. Både prosessen og materialet som sådan burde være til ettertanke for mange.

MALIN STENSØNES. Foto: HELGE MIKALSEN/VG

For det første: Oppfatningen av antall gjerningsmenn er ikke en detalj. Hva slags trusselforståelse du har er helt avgjørende for hvordan du ressurssetter en politiaksjon, og det forklarer blant annet tiden det tok før hjelpemannskap ble sluppet til på øya. Skal vi forstå og lære av politiaksjonen er trusselforståelsen et viktig premiss.

Når 22. juli-kommisjonen avviser at politiet kunne ha aksjonert basert på en oppfatning av flere gjerningsmenn, anfører de to forhold; lydloggene fra Nordre Buskerud Politidistrikt (NBPD) og intervju med politimenn i aksjon. Kommisjonen fastslår at lydloggene tegner et entydig situasjonsbilde av én gjerningsperson og hvor mulige eksplosiver ikke inngår, og videre at intervjuer kommisjonen har gjennomført understøtter det samme. Kommisjonen betviler imidlertid ikke at tjenestemenn så for seg at det kunne være mer enn én gjerningsperson, hvilket framstår som politifaglig fornuftig. Men konkluderer likefullt at politiet kan ikke kan ha aksjonert med dette som grunnlag.

I lys av det vi nå vet er det en oppsiktsvekkende konklusjon. Lydloggene til NBPD gir riktignok et unikt innblikk i sanntid, men er helt uten relevans for å konkludere hvilket trusselbilde aksjonsstyrken hadde. Beredskapstroppen snakker i egne kanaler på sambandet og det finnes ikke opptak av disse samtalene 22/7, med mindre operatører herfra klarte å komme igjennom på NBPDs samband. Kommisjonen har med andre ord ikke hatt tilgang på samtalene aksjonsstyrken har hatt, men bruker andre polititjenestemenns samtaler langt unna operasjonsområdet for å dømme hva beredskapstroppen tenkte før de gikk til aksjon på Utøya. Det er en metode med åpenbare svakheter.

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

Skal vi forstå aksjonsstyrkens tenkemåte, må man intervjue dem. Kommisjonen kalte inn ni til intervju. Av de frigitte intervjuene ble syv av disse spurt om sin situasjonsforståelse. Bildet de tegner er entydig. De gir alle på ulikt vis uttrykk for at deres situasjonsforståelse var flere gjerningsmenn og flere nevner mulige eksplosiver. Blant de intervjuede er tjenestemenn både i den første og andre båten som ankom Utøya, inkludert det teamet som pågrep Anders Berhing Breivik. Det er deres beretninger kommisjonen har valgt å se bort fra. Det er vanskelig å forstå, gitt den rollen de faktisk hadde.

Da min bok «På vår vakt» kom ut dokumenterte jeg det samme gjennom dybdeintervjuer med 20 av de 26 som var aksjon fra BT. Gjørv uttalte da til Aftenposten om aksjonsleders vitnemål at «hans situasjonsforståelse ble ikke understøttet av det som finnes av objektive data i sann tid og heller ikke av forklaringene fra tjenestemennene som var direkte involvert i aksjonen mot øya». Med andre ord – aksjonsleder sto alene om sin trusselforståelse og formidling av denne til kommisjonen. Dette vet vi nå ikke er tilfelle. Samtlige som ble spurt tegnet et bilde av flere gjerningsmenn. Hvorfor gi inntrykk av noe annet?

Kommisjonen referer i sin rapport aksjonsleders forklaring, men i en fotnote. Med all respekt, det er ikke der man skal måtte lete for å finne svar på et av hovedspørsmålene før aksjonen ble iverksatt.

Kulturdepartementet skriver i sitt svar til meg at når de har valgt å gi innsyn i spørsmålet om antall gjerningsmenn har de i sin vurdering tatt hensyn til at «de tjenestemennene som med livet som innsats gikk i land på Utøya, og andre fra Beredskapstroppen som var nært involvert i aksjonen, bør få belyst sin oppfatning av hva som ble kommunisert og lagt til grunn for aksjonen». Klarere kan det ikke sies. De kommer til orde fordi kommisjonsrapporten ikke målbærer deres oppfatning. Det ville vært uanstendig å tilbakeholde denne informasjonen. Spørsmålet vi bør stille er likefullt hvorfor vi ikke får ut helheten?

Politiaksjonen var den del av rapporten der kritikken var sterkest, men der vi som offentlighet har hatt minst innsyn. Det er sterkt beklagelig rett og slett fordi det hindrer læring. Å gi et generelt løfte til alle som avgav forklaringer til kommisjonen om anonymitet er sterkt problematisk. Jeg bestrider ikke at det kan være gode grunner til anonymitet, men løfte om anonymitet bør være unntak, ikke regel.

I Beredskapstroppens tilfelle har endog løftet om anonymitet ikke vært en beskyttelse av intervjuobjektene, de har alle samtykket til at deres intervju kan frigis, men en beskyttelse av kommisjonen mot innsyn i deres arbeidsmetodikk og grundighet. Det kan umulig være riktig. Dette er den største hendelsen på norsk jord siden 2. Verdenskrig. Vi har alle en plikt til å lære av det som skjedde. Intervjuene kan gi oss innsikt og kunnskap vi i dag ikke har. Vi forholder oss i realiteten til de konklusjoner og den fremstilling kommisjonen har valgt at vi skal få se, og som har dokumenterbare svakheter. Det hemmer læring.

Et spørsmål jeg ofte får er om jeg tror flere deler av rapporten er beheftet med lignende feilslutninger. Det kan jeg ikke svare på. Men det jeg vet er at i den delen av komplekset jeg har hatt tilgang til, som er beredskapstroppens bevegelser denne dagen, er det flere avvik enn synet på antall gjerningsmenn.

Like alvorlig som skjevhetene i rapporten er hvordan vi tok den i mot. Jens Stoltenberg sa på pressekonferansen at med rapporten var alle fakta på bordet, usminket og ærlig.

Det var slik de fleste av oss tok i mot den. Ikke som en rapport som dokumenterte en del av hendelsesforløpet, men som en fasit. Maktkritikken i rapporten var knusende, og de fleste journalister løp i den retningen kommisjonen pekte. Kommisjonens beretning ble vår egen. Vi stilte ikke kritiske spørsmål til selve rapporten, deres metodevalg eller fremstilling, men kjøpte fremstillingen slik den ble gitt. For meg har dette arbeidet vært en sterk påminnelse om det samfunnsoppdraget vi som skrivende mennesker har. Vi må aldri slutte å stille kritiske spørsmål. Aldri slutte å lete etter svar. Fortsatt er mange historier fra denne dagen ikke fortalt.

Beredskap og sikkerhet i samfunnet måles fortsatt mot 22. juli-kommisjonens beskrivelser og dens konklusjoner. Det er seks år siden hendelsen. Fem år siden rapporten kom. Mange ting har endret seg både i trusselbildet, trusselforståelsen og i vår evne til respons. Det er på høy tid å gå videre. Vi bør ikke lenger måle beredskapsevnen vår i retrospekt, men med blikk på de fremtidige truslene som kan ramme oss som samfunn og vår evne til å møte disse.

Les også

  1. DSB-sjefen varsler kutt i den sivile beredskapen

    – Vi er i en svært alvorlig økonomisk situasjon. Jeg har fått en…
  2. At politikerne tør!

    Etter 22. juli-terroren skulle Norge få bedre beredskap. Seks år senere mangler politiet fortsatt helikoptrene de…
  3. «Historien om 22. juli er like mye fortellingen om ressursene som ikke
    fantes – og som fortsatt ikke finnes»

    Beredskapstroppen gir, ved å dele sine beretninger, innblikk i hva de så, hva de tenkte, hvilken informasjon de…
  4. Ble nektet helikopterbistand fra Forsvaret: Politisjefer til justisministeren: Truet med å gå av

    BRUSSEL/OSLO (VG) Oslo-politiets raseri mot justisminister Grete Faremo (Ap) i 2012 var så sterkt at politilederne…
  5. Et lite stykke propaganda: Bokanmeldelse: Malin Stensønes: «På vår vakt. Beretninger fra politiets beredskapstropp»

    Dokumentar: Det virker som en god bokidé, men resultatet er så ukritisk at det mest ligner et stykke propaganda.
  6. Ny bok om Beredskapstroppen
    peker på angivelige feil hos 22.juli-kommisjonen

    BRUSSEL/OSLO  (VG) Politifolkene som rykket mot Utøya i en overlastet gummibåt under terrorangrepet i 2011, rykker nå ut…
  7. Kronikk og politiet og Forsvaret: Det nødvendige samarbeidet

    En arbeidsgruppe foreslår å flytte ansvaret for maritim kontraterror fra politiet til forsvaret.
  8. Terror uten nåde

    Terrorangrepet i Nice viser igjen hvordan terror rammer uskyldige. Brutalt, vilkårlig og uten nåde.

Mer om

  1. 22. juli
  2. Terrorangrepet 22. juli - Kommisjonsrapporten
  3. Beredskap

Flere artikler

  1. Hukommelses-senteret

  2. Kilder til VG: Politiet får kritikk etter håndteringen av moské-angrepet

  3. Dagens viktigste nyheter

  4. Protester i Irak

  5. Disse stjernene har blitt beskyldt for kulturtyveri

Fra andre aviser

  1. Forsvaret kunne gjort mer 22. juli 2011

    Aftenposten
  2. Sentralbordassistenten skjønte hun hadde fått vite noe av enorm betydning. Men det forsto ikke politisjefene

    Aftenposten
  3. Dette er et av politiets viktigste senter ved store kriser: I store deler av døgnet har det én person på jobb.

    Aftenposten
  4. NRK Radioteatret: Etterpåklokskapens teater

    Aftenposten
  5. Politiet gir opp målet om terrorstyrke

    Bergens Tidende
  6. Politiet gir opp målet om terrorstyrke på 1200 politifolk

    Aftenposten

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder