KRITISK TIL FILM: – Jeg stiller spørsmålstegn ved etikken i estetikken, skriver Frida B. Jensen om filmen «Selvportrett», som har ordinær premiere på fredag. Foto: PRIVAT

Debatt

Et applaudert sykdomsbilde

Nylig hadde filmen «Selvportrett» førpremiere. Jeg hadde i utgangspunktet bestemt meg for ikke å se den. Iallfall ikke i en sal der jeg ikke kunne trykke på pauseknappen.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

FRIDA B. JENSEN, rådgiver hos Spiseforstyrrelsesforeningen

Det er vanskelig å skrive om den, særlig med tanke på at filmens hovedperson, Lene Marie Fossen, ikke lenger er her. Det er kanskje nettopp det å skulle snakke om noen etter ens død, som gjør at jeg kvier meg litt ekstra for å gi filmen kritikk. Likevel må vi våge å være kritiske og stille spørsmål rundt innholdet i filmen, og om pressens dekning i etterkant.

I sin kronikk i VG 10. januar stiller også Erle Marie Sørheim seg kritisk til nettopp dette, og skriver at «pressens dekning av Fossen bærer sterkt preg av mytifisering og romantisering av en dødelig lidelse.» Jeg setter også spørsmålstegn ved hvor riktig det er å omtale en dødelig sykdom som «skam og smerte omgjort til kunst», slik for eksempel Dagbladets anmelder gjorde.

les også

Problematisk dekning av anorektiske lidelser

Jeg bestemte meg likevel for å se filmen. I forkant av visningen var jeg redd. Redd for hvordan anoreksien skulle bli helliggjort i et kunstperspektiv. Redd for at kroppen ble sett på som kunst, og at begeistringen overkjørte uvitenheten. Redd for at en sykdom som dreper skulle bli et fascinasjonsobjekt. Jeg var redd for at det kunstneriske skulle idealisere sykdommen. At det å være så tynn, skulle bli selve kunsten – fascinerende og underlig flott.

Av og til ble frykten jeg hadde bekreftet.

Uavhengig av hvor vi står i debatten mellom det kunstneriske og det etiske – bør vi kunne enes om at det å sette lys på sykdommen er bra. Det snakkes altfor lite om spiseforstyrrelser, og kunnskapen er mangelfull. Vi må snakke mer, fjerne stigma og få mer kunnskap om sykdommen.

Men å blande sykdom og kunst er skummelt. Farlig skummelt. Og skal en dokumentere livet til en person med anoreksi må dette også kunne gjøres uten det religiøse sløret som jeg mener i stor grad preger «Selvportrett». Jeg blir provosert av at en skal finne «skjønnheten» i bildet. At det også er noe vakkert i Fossens bilder, når bildene viser sykdommen på sitt aller jævligste og farligste. Det ble uttalt noe som at «skjønnheten i det er livskraften». Livskraften i å kjempe som en kriger i en kamp som føles umulig å vinne. Nei, jeg synes ikke det er vakkert. Det er ingenting annet enn jævlig vondt.

les også

Filmanmeldelse «Selvportrett»: Ekstraordinært sterk

En av filmens regissører, Margreth Olin, har selv uttalt at filmen er trygg å se. Dette mener jeg er feil. Ser man denne filmen og har en spiseforstyrrelse, er sannsynligheten høy for at Fossens alvorlige tilstand ikke vil avskrekke, men bli et mål. Denne filmen er ikke for alle. Da vil det å sende andre syke med spiseforstyrrelser inn i kinosalen, kunne gjøre dem sykere. Det er ikke trygt, det er farlig. Og det må vi faktisk skjønne. Oppmerksomheten og suksessen rundt selvportrettene blir et «applaudert sykdomsbilde». At bare du kjører deg ned nok, vil du også kunne bli god nok. Som frisk og uvitende vil man nok tenke annerledes. Men du vil aldri kunne se denne filmen på samme måte som en som er syk vil gjøre.

Dette er en debatt jeg savner og som har druknet i bildet av det vakre.

Det er skummelt at store flotte kjoler, forfalte bygninger og riktig lyssetting gjør sykdommen til noe vakkert. Fossen var og ønsket først og fremst å være en kunstner. Det er likevel ikke mulig å glemme at Fossen var syk. Slik jeg forstår det snakker Fossen gjennom kroppen sin og gjennom kunsten. Hun ønsker at andre skal se og forstå. Men forstår vi egentlig? 

Spiseforstyrrelsen blir for mange et språk – og en kortsiktig, destruktiv løsning på det vonde.  En løsning som ender opp, som Fossen selv beskriver det - et brennende hus du ikke kommer deg ut fra - et fengsel. Det er riktig å anerkjenne Fossen for den fotografen og kunstneren hun er. Men er det riktig å tolke en spiseforstyrrelse som kunst? Bildene av sykdommen løftes frem som noe skjørt og vakkert, og noe å fascinere seg over. 

les også

Kunstner døde før film om seg selv: – Hun var aldri i tvil

Jeg kan forstå Fossens kunstneriske prosjekt. Trangen til å skape noe når livet visner bort er gjenkjennelig. Jeg har selv vært der. Men når jeg nå som frisk ser tilbake, ser jeg også at jeg ville gjort ting annerledes. Sykdommen ødelegger deg emosjonelt og relasjonelt. Meninger, holdninger, tanker og følelser forandres. Det er i hodet selve sykdommen, jævligheten, ligger. Anoreksi spiser deg levende og tar kontrollen. Du mister deg selv.

Jeg er sikker på at «Selvportrett» vil bli mye diskutert. Det vil være mange meninger og tanker der ute – også diskusjoner som vil bli viktige å ta. Det er jeg glad for. Jeg ønsker samtaler, diskusjoner og debatter varmt velkommen. Vi er nødt til å snakke mer.

Men jeg er redd at det å se kritisk på denne fremstillingen av sykdommen vil komme i andre rekke, etter det vakre og sterke. Jeg stiller spørsmålstegn ved etikken i estetikken. For en spiseforstyrrelse er aldri vakker. Den skal ikke romantiseres. Det er ikke kunst. Det er en horribel og brutal sykdom som ironisk nok spiser deg opp innenfra når du ikke klarer å spise selv.

Og det er det ingen skjønnhet i.

Sliter du med spiseforstyrrelser: Ring ROS – Rådgivning om spiseforstyrrelser på 94817818, Spiseforstyrrelsesforeningen på 22940010 eller Mental Helses Hjelpetelefon på 116 123. Psykiatrisk legevakt i Oslo har 116 117.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder