bilde

Foto: Tegning: Roar Hagen

Kommentar

Mer Trump i vente

Erfaringen Trump kan trekke av konklusjonene til Mueller-rapporten, er at Trump vet best selv hvordan Trump bør opptre.

les også

USAs justisminister: Kan ikke konkluderes med at Trump begikk en forbrytelse

Når startet det hele? Kanskje det kan plasseres og dateres til Trumps pressekonferanse i Florida, 27. juli 2016 da han gikk ut med følgende invitasjon:

«Russland, om dere lytter, jeg håper dere er i stand til å finne de 30.000 e-postene som mangler. Jeg tror dere vil bli rikt belønnet av vår presse», sa han – med utvetydig referanse til epsoter som skulle være slettet fra hans motstander Hillary Clintons server.

Tilfeldig eller ikke, men senere viste det seg at russisk etterretning samme dag gjorde sitt første forsøk på å hacke Clintons e-postserver. Et datainnbrudd som senere førte til at Mueller anbefalte siktelse mot tolv russiske statsborgere.

Det var bare noen dager før FBI startet etterforskningen av hvorvidt russerne prøvde å påvirke det amerikanske valget. Det var noen uke etter at Trump hadde forhandlet gjennom sin advokat Michael Cohen om mulighetene for å bygge en skyskraper i Moskva. Omtrent samtidig som Trumps sønn, svigersønn og valgkampleder hadde et møte med russere i Trump Tower i New York, hvor de ble tilbudt negativ informasjon om Hillary Clinton.

Et møte de løy om innholdet av senere.

les også

Heksejegeren frifant Trump

Så selv med legmannsøyne må man kunne si at det var skjellig grunn til mistanke om at det kunne ha foregått noe ureglementert med Trumpkampanjen og russerne under valgkampen.

Og da presidentens første sikkerhetsrådgiver ble arrestert, tiltalt og dømt for å ha løyet for FBI om sin kontakt med russerne, og presidenten selv sparket FBI-direktør James Comey etter eget utsagn «på grunn av denne Russland-greia», var det kanskje ikke så rart at visejustisminister Rod Rosenstein ønsket en uavhengig gransking av saken.

De fleste andre presidenter ville pent ha måttet godta dette, om enn med sammenbitte tenner. Bill Clinton for eksempel. Han ble presset til å la sin justisminister oppnevne en spesialetterforsker, Kenneth Starr, for å undersøke forhold rundt presidentens økonomiske disposisjoner i eiendomsskandalen med navnet «Whitewater» mens Clinton ennå var guvernør i Arkansas.

Starr etterforsket i fire år. Han fant ikke nok til å anbefale tiltale i Whitewater. Men gjennom etterforskningen kom han borti en dame som het Paula Jones som hevdet at Clinton hadde utsatt henne for seksuell trakassering.

Starr fikk ikke noe ut av den saken heller. Han fant ikke nok til å anbefale tiltale i Paula Jones-saken. Men gjennom etterforskningen kom han borti en dame som het Monica Lewinsky som oppbevarte en kjole med presidentens DNA på.

Og da Clinton løy for en storjury om forbindelsen, gikk han rett i fellen. Republikanerne reiste riksrett mot ham og hele våren 1999 gikk med til forhandlinger i Senatet, samtidig som USA var tungt involvert i NATOs operasjoner Kosovokrigen.

Clinton unnlot konsekvent å kommentere riksrettssaken mens den pågikk og konsentrerte seg om de store spørsmålene i stedet.

les også

Har etterforsket Trump i to år – nå er rapporten klar

Men Trump taklet situasjonen annerledes. Han dundret løs mot etterforskningen, dag ut og dag inn via Twitter. Han kalte den «en total heksejakt». Han hevdet at den var ulovlig. Han mente at etterforskningsteamet var «totalt sprø».

Han ga i det hele tatt etterforskningen maksimalt med oppmerksomhet og bidro langt på vei til å forhåndsdømme seg selv.

Det kan ha ligget en strategi bak. Men mest sannsynlig har det vært styrt av presidentens mildt sagt eksentriske personlighet. Akkurat slik som oppfordringen til Russland om å hacke Clintons e-post-server. Det er en helt vill ting å gjøre for en presidentkandidat: Oppfordre USAs arvefiende til å gjøre innbrudd hos sin amerikanske motstander.

Det er også temmelig vilt å gi FBI-sjefen sparken fordi han vil etterforske saken.

les også

De ubesvarte spørsmålene om Muellers rapport

Når Trump har sluppet unna med det, er det nettopp fordi han ikke har noen strategi. Han improviserer som en jazzmusiker i alt fra forhandlinger med Nord Korea til håndtering av parodier av seg selv på Saturday Night Live.

Man kan bare forestille seg hvordan medarbeiderne hans trygler og ber om mer selvbeherskelse, mer disiplin, mer langsiktig strategi.

Og en ting er sikkert: Trump vant ikke bare ens stor seier over Demokratene i Kongressen med denne rapporten. Han vant en stor seier over de medarbeiderne som har bedt ham utøve mer selvkontroll.

Hvis Trump har lært noe av de to årene med etterforskning, så er det at Trump vet best selv hvordan han skal opptre. Det blir mer av dette i årene som kommer.

Det er bare å spenne sikkerhetsbeltene.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder