KIRKETID: – Kirkens menn og kvinner bør være oppmerksom på de fallgruver som finnes knyttet til kallsopplevelsen til religiøse mennesker, skriver Kim Larsen i denne kronikken. (Illustrasjonsfoto). Foto: Scanpix

Debatt

Kallets skyggeside

Å la seg lede av et guddommelig kall har alltid vært viktig i den kristne kirke. Men er det tilrådelig å følge det blindt?

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

KIM LARSEN, katolikk og førsteamanuensis ved NLA Høgskolen i Bergen

Som ung gutt var jeg opptatt av å la meg lede av Gud. Jeg prøvde å lytte meg frem til kallet, det spesielle Gud ville bruke livet mitt til. Ikke bare var jeg oppmerksom på det Gud talte til mitt indre, jeg var også opptatt av det ytre kallet, det som kirken mente jeg kunne bidra med. Mye tid og krefter, og ikke minst mange studiepoeng, gikk med til denne lytteprosessen. Jeg hadde nærmest en romantisk forestilling om at Gud ville bruke meg til noe stort. 

Få ting har større status i religiøse miljøer enn det å få et konkret kall fra Gud. Selv om noe av kjernen i kristendommen er at alle mennesker er kalt av Gud til å følge Jesus, er det noe med dette opphøyde kallet, det viktige og gjerne konkrete oppdraget, som mange higer etter. Ofte, merkelig nok, knytter det seg til å stå på en scene, være pastor, prest eller biskop, eller bidra på en slik måte at en blir sett, hørt og beundret. Ikke av alle selvsagt, men av dem som befinner seg i det bestemte religiøse miljøet en vandrer i.

les også

Hagia Sofia tilhører alle

Det er ikke så rart at mange kristne mennesker søker slike ekstraordinære og konkrete kallsopplevelser. Det finnes jo utallige historier fra bibelen og fra kirkens tradisjon om mennesker som har følt seg kallet av Gud – ofte på dramatisk vis. Moses møtte Herrens engel i en flammende tornebusk og ble fortalt hvordan han skulle lede israelsfolket ut av Egypt. Samuel hørte Guds stemme i tempelet, og fikk i oppdrag å bli profet på et tidspunkt hvor «det sjelden kom ord fra Herren», og Paulus ble omvendt på dramatisk vis på vei til Damaskus, hvor hans egentlige kall var å arrestere og fengsle de kristne. 

Men også kirkens historie er full av fantastiske og ufattelige beretninger hvor mennesker forlater alt de eier, for å følge et kall fra Gud. Det finnes nesten ikke en eneste klostertradisjon som ikke har sin helt spesielle helgen, og disse menneskene er forbilder for mange kristne den dag i dag. 

Selv om selve kallstanken kanskje er en kristen levning, finnes det også mange sekulære mennesker som er opptatt av å finne sitt kall i livet. Da er det ofte ikke knyttet til å forlate verdslig gods for å følge en Gud eller en forestilling om noe guddommelig. Tvert om kan det handle om å åpne seg enda mer for det profane, slik at ens talenter og evner kan slå ut i full blomst. 

Slike moderne og ofte litt svermeriske forestillinger om at kallet gjør deg hel og glad, har sine skyggesider. Den som innbitt følger sitt kall for å bli lykkelig, blir ofte bare innbitt, og kanskje litt frustrert, i hvert fall hvis han eller hun ikke klarer å ha et distansert og kjølig blikk på kallet. For noe av faren med forestillingen om kallet, er at en tar seg selv og sitt eget liv for høytidelig. I stedet for at fokuset retter seg mot aktiviteten her og nå, dreier det seg mot resultatet – som kanskje aldri inntreffer i fremtiden. 

Blind lidenskap mot et resultat der fremme, kan være skadelig for den enkelte, men også for samfunnet for øvrig. Det finnes mange eksempler fra mennesker som forteller at de ikke hadde noe valg i møte med kallet sitt, og som dermed måtte følge det, koste hva det koste vil. Terrorister, hackere eller politiske og religiøse tyranner er alle mennesker som utvilsomt har følt seg kallet – og dessverre brukt dette kallet som et moralsk kompass. Når målet helliger midlene, bærer det ofte galt av sted – ikke bare i religiøse grupper, men også i sekulære miljøer.

les også

Nærmest himmelen på jord

I kirkelig sammenheng er det flere som forveksler kall med karriereønske. Det er fort gjort. Dette gjelder ikke bare prester og biskoper, men også lekfolk. Mange synes å bruke den tilsynelatende kallsopplevelsen som brekkstang for å fremme seg selv eller sin egen fortreffelighet og posisjon, og et slikt oppblåst selvbilde kan få andre til å føle seg åndelig underlegne. Man trenger ikke å se på Visjon Norge for å finne spor av den slags åndelig hovmod. Vi vil jo alle være spesielle, og dermed er religiøse mennesker ekstra sårbare for den tilsynelatende kallsopplevelsen. 

Kirkens menn og kvinner bør være oppmerksom på de fallgruver som finnes knyttet til kallsopplevelsen til religiøse mennesker. Slike erfaringer bærer i seg en kime til å se ned på andre. Selvsagt kan kallet fra Gud være ekte, men jeg tror at mange av de «gudsstemmene» vi hører i vårt indre, verken har noe med Gud å gjøre, eller bør lyttes til. Er kallet ekte gjør man klokt i å holde det for seg selv. Da unngår man i hvert fall fristelsen ved å ta seg selv så gravalvorlig.

Den kirkelige testen om et kall er ekte eller bare et fantasifoster, har ofte vært knyttet til om du kan, om du vil, og om du får lov. Jeg har alltid tenkt at den beste testen er: Tåler vedkommende en fornærmelse? 

Mer om

  1. Religion

Flere artikler

  1. Høyere makter i valgkamp

  2. Prestens tale til konfirmantene fjernet fra YouTube

  3. Teateranmeldelse: «Vildanden»: En munter tragedie

  4. Trumps sivilisasjonskrig

  5. «The Bolsonaros»

Fra andre aviser

  1. Presten som sluttet å be

    Aftenposten
  2. Presten som sluttet å be

    Fædrelandsvennen
  3. Farmen som livsynsfellesskap

    Fædrelandsvennen
  4. Mikael (30) er mot kvinnelige prester, samboerskap og homofilt ekteskap. – Jeg opplevde det som sunn, klassisk kristendom.

    Bergens Tidende
  5. Mikael (30) er mot kvinnelige prester, samboerskap og homofilt ekteskap. – Jeg opplevde det som sunn, klassisk kristendom.

    Aftenposten
  6. Vi kan ikke inn på soverommet til folk!

    Fædrelandsvennen

VG Rabattkoder

Et kommersielt samarbeid med kickback.no