Foto: ROAR HAGEN

Kommentar

Hoder vil rulle i Storbritannia

Statsminister Theresa May har tatt så mange U-svinger at det knapt finnes et komplett alfabet igjen i hele Storbritannia.

I morgen forventes det at hun sier det selv: Nok er nok.

Det er 1063 dager siden øyriket stemte for å gå ut av EU. For 55 dager siden skulle brexit funnet sted. I dag går britene til urnene for å velge nytt Europaparlament.

Som en siste krampetrekning i sitt korte lederskap har Theresa May satt av dagen til å drive valgkamp i et EU-valg der britene ifølge folkeviljen ikke skulle vært med. Resultatet blir ikke offentliggjort før på mandag, når alle 28 (!) medlemsland i unionen har talt opp sine stemmer.

Innen det vil Theresa May ha erkjent nederlaget.

Meningsmålingene indikerer at fire parti kommer til å gjøre det bedre enn det konservative regjeringspartiet. Velgerne har bestemt seg for å straffe statsministeren og Toryene for brexit - både for å ha satt igang prosessen, og for ikke å ha klart å gjennomføre den.

Etter at Theresa May tirsdag gjorde en av sine etter hvert berømte kuvendinger, og sa at britene kunne få en ny folkeavstemning om EU – altså det stikk motsatte av hva hun har holdt fast ved de siste tre år – har det stormet innad i det konservative partiet.

les også

May åpner for ny folkeavstemning

Denne gang har det vært mer i kastene en flau bris fra overklasse-eksentrikeren Jacob Rees-Mogg og heiagjengen til høyre for virkeligheten.

Det er ikke engang den EU-fiendtlige fløyen i Tory-rekkene som roper høyest. Med forslaget om ny folkeavstemning har May endelig klart det hun så langt har mislyktes stort med: Å forene det konservative partiet.

Kravet er unisont: Umiddelbar fratreden, senest mandag.

Ikke engang den beregnende Michael Gove, miljøministeren som ser for seg at han skal bli kompromisskandidaten som overtar ledertrøya når favoritten Boris Johnson blir veid og funnet for drøy, har klart å formulere en hel setning som gir hans egen regjeringssjef uforbeholden støtte.

les også

Boris leder løpet han neppe kan vinne

På hjemmesiden til Det konservative partiet var hovedoppslaget i hele går: «Hvis May ikke er på vei ut innen utgangen av dagen, ikke støtt henne i morgendagens Europavalg».

Det er signert partiavisens redaktør, Paul Goodman. Samtidig har De konservatives innpisker i parlamentet, Michael Hesseltine, tidligere visestatsminister og statsråd i regjeringene til Edward Heath, Margaret Thatcher og John Major, sagt at han akter å stemme på Liberaldemokratene torsdag.

Tenk om Høyres informasjonssjef hadde skrevet noe tilsvarende om Erna Solberg på partiets hjemmeside dagen før høsten lokalvalg, og parlamentarisk leder Trond Helleland ba folk stemme Venstre.

Det endelige opprøret i den konservative parlamentsgruppen som synes å ha ført til mytteri i regjeringen onsdag kveld, ble utløst av statsminister Mays tilbud om en ny folkeavstemning for å få gjennom skilsmisseavtalen med EU.

Theresa May ønsket å legge frem denne for underhuset 7. juni. Det ville i så fall bli fjerde gang. Forslaget viser en statsminister så presset på prinsipper at hun er villig til å foreslå noen nye hvis parlamentet ikke liker dem hun har.

Enkelte vil kalle dette en imponerende stamina hos en statsminister som virkelig ønsker å få gjennom det hun tror på. Andre vil mene det er noe hjelpeløst parodisk over fraværet av innsikt i britisk realpolitikk.

les også

Brexit: Historisk nederlag

Å tilby underhuset en ny folkeavstemning dersom politikerne vedtar EU-avtalen hennes, og med det gi velgerne anledning til å stemme over et forhandlingsresultat (slik Norge gjorde to ganger), kunne fungert om det hadde kommet på bordet i første voteringsrunde.

Nå fremstår det bare desperat og planløst. Utspilles har tydeligvis provosert både brexit-forkjemperne og de mest hardbarkede EU-tilhengerne like mye.

les også

May med brexit-bønn til Corbyn

Hvis det som har kommet til uttrykk det siste halvannet døgnet er representativt for hvordan underhuset kommer til å stemme når – eller dersom – forslaget legges frem om et par uker, vil Theresa May gå inn i britisk politisk historie med to rekorder:

Hun er den statsminister som har lagt frem et nærmest identisk lovforslag flest ganger uten å få det vedtatt.

Og hun er den som har fått det høyeste antall stemmer mot seg i parlamentet noensinne.

Dersom May velger å bli sittende som statsminister de anslagsvis seks ukene det vil ta å utpeke hennes etterfølger, og hun insisterer på å gjennomføre en fjerde votering, kan avstemningen 7. juni bli ellevilt legendarisk. Det kan bli henne, alene, mot røkla.

les også

May vant, men sitter ikke trygt

Alternativet er at hun med en avskjedssøknad i forkant setter en strek over det hele for å slippe å ydmyke seg selv med å gå på tidenes parlamentariske nederlag.

Kanskje velger hun i så fall å tre helt tilbake og overlate tømmene til sin nestkommenderende, visestatsminister David Lidington, som kan lede et slags forretningsministerium inntil De konservative får seg en ny leder. Det sekkeløpet er allerede i gang, må vite.

Men vel så sannsynlig, ut fra styrkeforholdet i det nåværende parlamentet, er at det blir skrevet ut nyvalg.

Det som har skjedd tre ganger allerede, og som åpenbart vil skje en gang til, er underhusets blanke avvisning av Theresa Mays skilsmisseavtale. Hver gang rykker alle tilbake til start: parlamentet klarer ikke å vedta hvordan (eller om) utmeldingen skal finne sted, og britene forblir i EU. Alle som har sett filmen Groundhog Day gjenkjenner gjenkjennelsen.

les også

Brexit-tragedien

Men det skal statsminister May ha; nettopp dette har hun gjentatte ganger forespeilet nasjonalforsamlingen. Hun har terpet og terpet på at hennes plan er den eneste EU vil godta.

Siden parlamentet også har slått fast at Storbritannia ikke kan forlate EU uten en avtale, må underhuset vedta det hun har lagt på bordet – hvis ikke blir brexit avlyst.

En siste utgang på det hele, som hun har luftet for sine egne, først og fremst, er at dersom den lovgivende forsamling i Westminster ikke makter å levere brexit, er det kort vei til nyvalg. Med den risiko det innebærer for å få venstreradikaleren Jeremy Corbyn i statsministerboligen i Downing Street.

Det er talende for den fastlåste situasjonen at parlamentarikerne har foretrukket alle disse trusler og skremsler foran avtalen hennes.

Så får vi se da, hvilke konklusjoner Westminster trekker når resultatet av dagens EU-valg foreligger, og de Europaorienterte Liberaldemokratene og Nigel Farages nye Brexit-parti deler mandat-potten mellom seg. For det en en gang så solide britiske konservative partiet kan det bli dyrkjøpt lærdom.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder