KASTER GLANS: Stortingspolitikere som Martin Kolberg (Ap) bidrar til å legitimere ytterliggående kristendom, skriver kronikkforfatteren. Foto: Therese Alice Sanne VG

Politikernes bevisstløse forhold til «kristne verdier»

Det er mildt sagt forstemmende hvor lite en del toppolitikere har forstått, både når det gjelder hvilket verdigrunnlag som virkelig er viktig for vårt samfunn, og ikke minst hvilke idealer disse verdiene har sin forankring i.

  • VG Debatt
ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL

HANS-PETTER HALVORSEN, skribent

Kanskje har det bare med å gjøre at det snart er valg. Kanskje er det kun et skamløst stemmefiske i konkurransen om en stadig mindre religiøs del av befolkningen som gjør at en del politikere nærmest kravler over hverandre og løper hals over hode for å delta i de mest irrasjonelle, antivitenskapelige, dogmatiske, intolerante og bakstreberske miljøer som finnes i dette landet.

Hans-Petter Halvorsen.

Det er uansett et faktum at politikere fra en rekke partier flokker seg om miljøer som predikanten Jan Hanvolds Visjon Norge, det beryktede Sarons Dal, eller selve høymessen for disse miljøene, Oslo Symposium. Alt mens andre politikere bruker mediene til å hylle «vår tusenårige kristne kulturtradisjon» som det var selve fundamentet for vårt samfunns innretning og kvaliteter. Lite kunne stått lenger fra sannheten. Men så er det da åpenbart heller ingen av dem som benytter denne floskelen som er i stand til å forklare hva det er med den «kristne kulturtradisjon» som har overføringsverdi til de opplysnings- og frihetsidealer som i dag definerer det norske samfunnet. Dette mantraet bare fremsettes som om det var selvforklarende, og at det innebærer noe eksplisitt positivt.

I det hele tatt er den siste tidens debatt om norske verdier noe av det mest rørete og substansløse jeg har opplevd. I intervjuet VG hadde med Senterpartiets nestleder Ola Borten Moe og kulturminister Linda Hofstad Helleland sier Borten Moe følgende:

«Jeg opplever ikke at det er våre nye landsmenn som er mest skeptisk til en tydelig verdiforankring. Det er vi selv, og spesielt Humanetisk Forbund som har drevet igjennom en sekularisering av det norske samfunnet som jeg stiller meg spørrende til.»

Borten Moe påstår altså her at dersom våre verdier ikke har en religiøs forankring, så er de ikke «tydelige». Denne retorikken kommer i mange fasetter og alle søker å gi inntrykk av at dersom et samfunns verdier ikke har en religiøs forankring, så er de «utydelige» eller «nøytrale» og uten egentlig substans. Statsråd Helleland følger opp ved å slå fast at «det er den kristne kulturarven dette samfunnet bygger på», noe hun gjentar i en kronikk i VG. Da er det jo noe besynderlig at de to, når de skal konkretisere, ikke har stort annet å melde av «kristne verdier» enn vafler, brunost, felles barne-tv, førstegangstjeneste, felles kroppsøving og «at alle skal dusje». Mye fint på denne listen, men jeg gadd vite hva i dette som er typisk «kristent», enn si hva det betyr for frihet og demokrati. Venstres Sveinung Rotevatns reaksjon på Helleland og Borten Moes uttalelser var like kort som den er treffende: «Hjelpe meg for noko pølsevev.»

Rotevatn utdyper sin kritikk i en god kronikk i VG, der han slår fast at det å skulle samle et stadig mer ikke-religiøs befolkning bak «kvitekrist og krossen» nok ikke er særlig konstruktivt. Og det er da også noe hjelpeløst sludder de to politikerne fra Høyre og Senterpartiet farer med. Ikke minst dette med at ikke-religiøse verdier er «utydelige» og «nøytrale». Vårt samfunn er basert på verdier som demokrati, rettsstat, prinsippet om maktfordeling, folkesuverenitet, ytringsfrihet, menneskerettigheter; heri opptatt ting som likestilling mellom kjønnene, rettigheter for seksuelle minoriteter og barn osv., og ingenting av dette er «utydelig» eller «nøytralt». De tar tvert imot stilling og representerer klare idealer. Men de er heller ikke «kristne». Kristendom, kirke og presteskap har knapt æren for dette; den tilhører opplysningstid, rasjonalitet, skeptisk tenkning, sannhetssøken, vitenskapelig metode osv. Kort sagt en tenkning koblet fri fra religiøs dogmatikk og tvang.

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

Og disse kvalitetene var da heller ikke til stede i Norge da kirken og kristendommen virkelig hadde makt. Tvert imot er dette verdier som kirke og presteskap med den enorme makt de en gang hadde sto i et diametralt motsatt forhold til.

Et samfunns suksess, målt i vekst og velferd, kan aldri bli annet enn summen av dets befolknings evne og mulighet til å utnytte de enorme ressursene som bor i hvert enkelt menneske. Forutsetningen for å gi dem denne muligheten er ikke at samfunnets grunnverdier er «nøytrale», men de må være innrettet for å møte mennesker og deres behov, og frikoblet religiøs dogmatikk. Problemet med organisert religion som kristendom og islam er at de begge er styrt av dogmer og doktriner som først og fremst er etablert for å tilfredsstille Gud, ikke menneskers behov. Det kan bare gå bra så lenge Guds interesser anses å være i samsvar med menneskenes. I det øyeblikk det oppstår en konflikt her, går det galt for menneskene.

Historien er proppfull av eksempler, og vi har også mer enn nok av dem rundt oss i dag. Diskriminering av homofile er et glimrende eksempel. Rituell omskjæring er et annet. Skrekkhistorier om helvete og fortapelse, fortalt til barn et tredje. Religiøs terror et fjerde. Listen er lang.

Mennesker som begår slikt er selvsagt ikke onde; tvert imot er de overbevist om at dette er god moral, fordi det er i tråd med hva (de mener) deres Gud ønsker. Men dette er ikke egnet til å tjene mennesker. Derfor kan aldri et moderne samfunn som vil sitt folks beste og utnytte deres potensiale, være fundamentert på religiøse verdier som er basert på tekster skrevet av primitive mennesker i en forgangen tid, hvis forståelse av både moral og verden i stort knapt kan sies å ha gyldighet i dag. Norge er det ikke, og det er heller ikke noen av de land som troner på toppen av alle undersøkelser som måler velferd og utvikling for befolkningen (og nei, samfunnets viktigste fundament blir ikke mer kristent av at en slik floskel av et kompromiss er tatt inn i Grunnloven). De sekulære verdiene som er referert over er stort sett heller ikke tilstede i de sterkt religiøse land som det Borten Moe referer til som «våre nye landsmenn» kommer fra. De flykter fra disse landene, og de mest attraktive land å komme til er identiske med land som gjennomgående er minst religiøse, både i befolkning og styresett.

Borten Moe uttalte (etter minnet) i Dagsnytt 18 sist uke at «siden opplysnings- og frihetsidealene først og fremst slo rot i det kristne vesten, må det ha å gjøre med kristendommen». Hvilket er å tenke så enkelt og overfladisk at det nesten blir vulgært.

For påstanden om kristendommens velsignede betydning for moralsk og vitenskapelig utvikling er basert på en falsk kausalitet – at noe følger noe annet, betyr som kjent ikke at det forangående er årsaken. Da ville man f.eks. også måtte konkludere med at kommunismen har æren for Kinas voldsomme økonomiske vekst. Det er selvsagt motsatt. Kommunismen hindret en slik vekst og måtte reformeres og svekkes for at den økonomiske fremgangen skulle bli mulig.

Slik var det også når det gjelder kristendommen i Europa; den ble bekjempet og svekket gjennom Opplysningstiden, og resultatet er vestens overlegne teknologiske utvikling og velferd og de samfunn vi har i dag. I dag er kristendommen i Europa stort sett detronisert fra all makt og kirken redusert til lite annet enn seremonimester for ritualer i forbindelse med dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelser. Men også her taper den stadig markedsandeler i en befolkning der gudstroen er nede på et historisk lavmål. Denne utviklingen både er og har vært et åpenbart gode, for velferden i det som er «verdens beste land å bo i» har blitt stadig bedre i takt med sekulariseringen. Æren for denne utviklingen kan føres tilbake til idealene bak den amerikanske og franske revolusjonen og ikke minst tilskrives rasjonelle, fremsynte, intelligente og ikke minst modige opplysningsfilosofer som Voltaire, Diderot, Descartes, Locke, Bacon, Montesquieu mv, hvis skrifter ofte ble forbudt og deres forfattere forfulgt, nettopp fordi de sto i direkte opposisjon til kristendom og presteskapets hegemoni. Som USAs fjerde president, James Madison, skrev om den amerikanske grunnlovens skille mellom stat og religion: «Formålet med et skille mellom kirke og stat er for alltid å hindre at de endeløse kriger som i århundrer har druknet Europas jord i blod, noen gang skal nå vår kyst.»

Å hevde, slik Borten Moe, Helleland, Hareide, Listhaug, Støre og en rekke andre politikere stadig gjør, altså at vi har kristendommen å takke for vestens kulturelle tradisjon, frihetsverdier og enorme teknologiske fremganger, er derfor ikke bare direkte usant. Det representerer en grenseløs frekkhet. Det er nærmest sjokkerende at vi har toppolitikere som har så lite kunnskap om hvilke verdier som i realiteten forankrer vårt samfunn og hvem og hva som har æren for at de har vunnet frem.

Forfatteren av «Syv myter om Martin Luther», den prisbelønte danske professoren i vitenskapsteori og idéhistorie, Frederik Stjernfelt, kommenterer på sin side påstandene om at det er kristendommen som har æren for våre demokratiske og frie samfunn slik, i et innlegg i danske Weekendavisen: «Det påstås at jeg har en aversjon mot Luther, siden jeg har skrevet boken 'Syv myter om Martin Luther'. Dette er imidlertid ikke helt presist. Jeg har en aversjon mot jødeforfølgelse, mot kvinnehat, mot kjetterbål, mot henrettelse av annerledes tenkende, mot teokrati og mot ubetinget lydighet, mot ufrihet og mot fundamentalisme. Og så har jeg en aversjon mot det hykleriet som hevder at det er blant disse ting vi finner roten til det liberale samfunn.»

Dette er harde ord, men samtidig harde fakta. Det er viden kjent at kirke og kristendom har representert noe av det verste historien kan oppvise av undertrykking, forfølgelse, tortur, drap og blodige massakrer på uskyldige mennesker, ofte ene og alene begrunnet i alt det de som representerte ortodoksien – altså det sanne – kunne betegne som «kjetteri». Alt dette er følgelig et markant og dominerende trekk ved «vår tusenårige kristne verditradisjon». Det som i dag stadig hevdes å være typiske «kristne verdier», og som merkelig nok aldri blir problematisert eller forstått som annet enn «nestekjærlighet», har historisk sett vært en marginal anakronisme i en mange hundre år lang periode der alle som ikke ville underkaste seg ortodoksien var fritt vilt. De var utgrupper som ikke var fortjent, hverken til frelse eller den nestekjærlighet som de innenfor nøt godt av. Altså er «nestekjærlighet» ikke bare noe som ikke er genuint kristent, slik det ofte hevdes, det er ikke engang typisk kristent, aller minst i et historisk perspektiv.

Dermed ikke sagt at det ikke finnes nestekjærlige kristne. Selvsagt ikke. Det finnes massevis av gode nestekjærlige medmennesker som er kristne. Rett og slett fordi slike egenskaper er dypt menneskelige, frembragt av evolusjonen som konsekvens av at gjensidighet og omtanke for andre fremmer overlevelse for de individer som har slike trekk. Problemet er at organisert religion med sine guddommelige dogmer og doktriner ofte kommer i konflikt med disse menneskelige egenskapene og derfor undertrykker snarere enn å forsterke dem. Slik de også ofte bidrar til fornektelse av vitenskap, ikke minst når det gjelder nettopp evolusjonen.

Men dagens moderate kristendom, der Helvete er kastet på dør, homofile er på vei inn i kirkene, kvinner er i ferd med å bli likestilt menn, og den tidligere så harmdirrende og hevngjerrige Gud har blitt en alt mer plastisk, tilpasningsdyktig og mild figur, har ingen lang tradisjon, for å si det forsiktig. Vi snakker i høyden noen tiår. Det er bare å minne om at KrF så sent som i 1972 stemte mot å avkriminalisere homofili, og fortsatt finnes det sterk motstand mot å respektere LHBT-personers rett til å leve ut sin seksuelle identitet og kjærlighet på linje med alle andre. Slik har det vært gjennom hele historien. Alle de endringer kirken har vært gjennom for å tilpasse seg et alt mer humant verdisyn i befolkningen har blitt banket gjennom utenfra, ofte til ville protester fra representanter for kirke og diverse trossamfunn. Er det virkelig noen som er i tvil om dette? At dagens moderate og milde kristendom i realiteten er et ektefødt barn av de verdier som kjennetegner moderniteten, sekularismen og opplysningssamfunnets frihetsidealer? Jeg tviler, for all religiøs moderasjon er et resultat av sekulær påvirkning og ignorering av religiøse skrifter. Og dersom det var slik at kristendommen er den fremste representanten for nestekjærlighet og medmenneskelighet, hvorfor er det da slik at bokstavtro kristenfundamentalister blir så fordomsfulle, fordømmende og usympatiske? Noe også moderate kristne er enige i? Det burde da være motsatt? Altså at kristenfundamentalister ble de mest nestekjærlige og medmenneskelige blant alle kristne? For er det noe fundamentalister ikke gjør, så er det å stå langt fra fundamentene i sin overbevisning.

Sannheten er at dagens kristne surfer på en bølge av fremgang og frihet skapt av et skip som deres ideologi og livssyn aldri har vært ombord i. I all tid siden opplysningsfilosofenes tanker bølget innover vanlige menneskers sinn har deres idealer fosset frem og i realiteten aldri sett seg tilbake eller brydd seg med de irrasjonelle, dogmatiske og bakstreberske religiøse ideene som hele tiden har kavet i kjølvannet av en fremgang og vekst i velferd ingen kan bestride årsaken til. Nemlig tilliten til at et samfunns suksess er forankret i menneskets frihet til selvstendig og fri tenkning. Den ligger ikke begravd i flere tusen år gamle hellige og uforanderlige skrifter, hvis dogmer og doktriner blir håndhevet av et presteskap med patent på sannhet og mandat fra Gud selv. Samme med islam forøvrig. Det som helt feilaktig kalles «islams gullalder», fra ca 700 til 1200, var ikke islams gullalder i det hele tatt; det var derimot en tid preget av pluralisme og mangfold, og mindre religiøs rigiditet. Altså sto islam svakere i denne perioden. Derfor også vekst, vitenskapelige gjennombrudd og fremgang.

Men bare vent. Med det vi vet om religiøse sin tendens til å kidnappe vår moral og ta æren for nær sagt alt som er bra med vårt samfunn, er det nok kun et tidsspørsmål før de sikkert også vil hevde at «kristne verdier» har æren for at homofile og andre seksuelle minoriteter til slutt fikk sine fulle rettigheter.

Men som sagt, kanskje vet de egentlig bedre. Kanskje er det bare valget. Kanskje er det slik Venstres Rebekka Borsch og Erik Martinsen hevder i Drammens Tidende, kanskje er det bare skamløshet og mangel på anstendighet som gjør at en rekke stortingspolitikere bidrar til å legitimere Hanvold og Visjon Norge ved å stille opp i paneldebatt for hans kyniske pengemaskin. En etter mitt syn forkastelig virksomhet hverken paneldeltager og Ap-politiker Martin Kolberg eller moralfilosof (!) og medlem av nobelkomiteen, Henrik Syse, «vil mene noe om».

Men vi som skal gå til valgurnene kan jo gjøre det. Vi kan velge å mene noe, både om kyniske svindelpredikanter som selger guddommelig frelse for millioner, og skamløse politikere på skruppelløst stemmefiske i deres miljøer. Vi kan velge å stemme på politikere som står rakrygget når det gjelder å si nei til å legitimere den slags, og som samtidig vet, både hvilke idealer og verdier som er fundamentet i det norske samfunnet og hvor de har sitt utspring.

For bare slik kan verdiene forsvares. Sveinung Rotevatn, Rebekka Borsch og Venstre får derfor min stemme i år.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder