SKANDALE-KAMP: Russiske Khabib Nurmagomedov (30) vant MMA-oppgjøret mot irske Conor McGregor (30) lørdag, skandalescenene etterpå kan få store konsekvenser.
SKANDALE-KAMP: Russiske Khabib Nurmagomedov (30) vant MMA-oppgjøret mot irske Conor McGregor (30) lørdag, skandalescenene etterpå kan få store konsekvenser. Foto: Stephen R. Sylvanie / X02835

MMA-forbundet svarer på kritikken: – Bøller i avisa

MENINGER

Et samlet MMA-miljø skulle gjerne sett at helgens utenomsportslige hendelser var ugjort. Men bak disse hendelsene skjuler det seg en helt annen forklaring enn at MMA som idrett er degenererende for moralen eller har en utfordring med manglende forbilder.

debatt
Publisert: Oppdatert: 11.10.18 09:49

THOMAS RYE ERIKSEN, Nestleder i Det Norske MMA Forbundet.

Are you not entertained? Sitatet er hentet fra Ridley Scotts «Gladiator» der Russel Crows portrett av gladiatoren Maximus henvender seg mot publikum med en referanse til blodytelsen som akkurat har utspilt seg i gladiatorarenaen. Stillheten som følger i scenen blir raskt avløst av en høylytt applaus for Maximus; de tar hans appell som en oppfordring til å løfte ham opp – og frem. 

I dag fores det blodtørstige og sensasjonshungrige publikummet av sensasjonalistiske media-artikler og click baits. «Bøller, brutalt, voldelig, umoralsk». Ordene sitter lett når riksmediene leter etter nye klikk. For sporten MMA, er i seg selv alt for kjedelig.

To menn, eller kvinner, som ligger tett omslynget på bakken i «et slag menneskelig sjakk», eller danser taktisk rundt i evig balanse mellom forsvar og angrep, er for kjedelig å skrive om. Det er de få utenomsportslige hendelsene og sensasjonene som appellerer.

Leif Welhaven innledet mandag en kommentar med følgende ingress: «hvor sunt er det at stadig flere unge mennesker vokser opp med primitive voldsforherligere som idrettslige forbilder?» Ingressen er god – det er vanskelig å være uenig i at idrettslige forbilder som utøver vold ikke er særlig til forbilder, men hvorfor stoppe der? I samme ingress burde også idrettslige forbilder som trakasserer, utøver sexisme, kjører i fylla, snyter på skatten eller oppfører seg generelt som primitive bøller være inkludert som uønskede forbilder. Idrett generelt har dessverre noen dårlige forbilder, men la oss ikke gi de få mer oppmerksomhet enn nødvendig. La oss heller prate mye mer om alle de gode forbildene vi har.

Først en liten avklaring: Ultimate Fighting Championship (UFC) er ikke synonymt med Mixed Martial Arts (MMA). MMA er navnet på en hel idrett, mens UFC er en kommersiell og profesjonell organisasjon som arrangerer MMA-kamper. MMA er en treningsform for den alminnelige dama i gata, det er en rendyrket amatøridrett, og det er en rekke profesjonelle organisasjoner som i større eller mindre grad spiller på underholdningsverdien. 

Konkurranseaspektet involverer to likeverdige utøvere som konkurrerer mot hverandre gjennom å bruke et vidt spekter av teknikker og taktikker. MMA er en fullkontaktskampsport, men det finnes også regelverk for lettkontakt, noe vi blant annet har her i Norge. Det arrangeres verdensmesterskap med utøvere fra hele verden, og det jobbes med å inkludere idretten i OL. MMA er altså mye mer enn UFC.

Natt til søndag fikk media full uttelling for pengene. I forkant av stevnet ble kampen mellom den ellers så sindige Khabib Nurmagomedov og den frittalende mediayndlingen Conor McGregor, blåst opp som tidenes «ondsinnede kamp». Conor McGregor fanget alles oppmerksomhet ved å angripe en buss som Nurmagomedov satt på, og har siden den gangen gjentatt sine fornærmelser og utskjellinger av Nurmagomedov, som på sin side har bevart en stoisk ro helt opp til kampen. Hvorfor oppfører McGregor seg slik?

McGregor er et produkt av sensasjonalismen vi higer etter, og som media forer oss. Der nesten alle MMA-utøvere opptrer som anstendige idrettsmenn- og kvinner, respekterer sin motstander og oppfører seg som folk flest utenomsportslig; skyter McGregor fra hoften og ikler seg gladelig klovnedrakten til medias store fornøyelse.

Av de tusenvis av dyktige, profesjonelle, respektfulle og talentfulle utøvere som har satt sine føtter i UFC, er det McGregor som fanger medias oppmerksomhet med krumspring og utenomsportslige aktiviteter. Overskrifter selger billetter. Og billetter gjør både UFC-eierne og McGregor rike.

På NRK er det en dokumentar om nettopp McGregor som har blitt sendt i beste sendetid. NRK har ikke sendt dokumentarer om den respektfulle og sindige Lyoto Machida, om idrettsmannen og forbildet George St. Pierre, om den lavmælte og ydmyke Fedor Emelianenko, om supertalentet Demetrious Johnson, om sosialentreprenøren Jose Aldo, eller om overgrepsofferet som klipte av året, fjernet sminken, uttalte «this ain’t no beauty contest» og tok verdenstittelen for kvinner mens hun holdt mellomfingeren høyt hevet mot kroppspress og skjønnshysteri.
Det er nok av store forbilder å finne i MMA for usikre tenåringer på jakt etter en identitet, men de gir nok ikke media like mange klikk eller seertall som en skjeggete Ire på avveie. 

Som et svar på medias urettferdige fokus har jeg siden helgen vitnet at en rekke utøvere har lagt ut bilder av seg selv klemmende motstanderen sin med påskriften: «When a fight is over, its over» #humility #respect #sportsmanship #dontbuythehype”. Kampsport er nemlig tuftet på disiplin, ydmykhet og respekt. Kampsportens verdier former et helt menneske, ikke bare det man ser i ringen. 

Mange utøvere og tilhengere av idretten MMA lengter etter overskrifter likt det man finner om andre idretter, de litt mer kjedelige nyhetene om nye rekorder på femtenhundremeter, om ballen som treffer tverrliggeren i siste minutt, eller om dramaet som utspilte seg på oppløpet under 5mila der en skitupp skilte de to raskeste utøverne. Det finnes et par hellige unntak av medier (deriblant VG) som har gjort et forsøk på å dekke MMA fra en mer sportslig vinkling, men for alt for mange begrenser legitimiteten for å skrive om MMA til de sensasjonalistiske overskriftene. 

Og for ordens skyld: We were not entertained. 

Her kan du lese mer om