VGs SJEFREDAKTØR: Gard Steiro.
VGs SJEFREDAKTØR: Gard Steiro. Foto: Frode Hansen, VG

Henlagt etter bevisstløs innstilling

MENINGER

Lytt ikke til en helseminister som anbefaler politiet.

kommentar
  • Gard Steiro
Publisert: Oppdatert: 20.04.18 16:31

Først telles trærne og funnene registreres i databaser, så – etter grundige analyser – trekkes konklusjonen: «Skog».

Slik skildres en etterforskning i regi av Kripos. Landets fremste polititjenestemenn har rykte på seg for å være systematiske på grensen til det parodiske. Det er en sterkt medvirkende årsak til at det knapt finnes uoppklarte drap i Norge.

I andre deler av politiet er evnen til å se sammenhenger mer begrenset. Enkelte politifolk står tilsynelatende midt i granskauen uten å legge merke til så mye som en busk.

Etter VGs avsløringer fremstår Addictologi Akademiets forretningsidé som kynisk og grenseløs utnyttelse av sårbare mennesker i vinnings hensikt. Rus- og andre avhengige har oppsøkt terapeutene med håp om helbredelse. I stedet har de endt opp med gjeld, falske diagnoser og torpedoer på døren. Det hevder i alle fall tidligere klienter.

STOR OVERSIKT: Les alt om avsløringen her

Ikke fnugg av vilje

Hva gjør en syk person om han eller hun mener seg utsatt for ren svindel av sin behandler? Det klokeste er kanskje å lytte til landets fremste kapasitet på feltet. Helseministeren.

Da VG intervjuet Bent Høie (H) den 13. desember i fjor, ga han følgende råd til addictologi-klientene:

– Dersom noen mener å ha blitt feilaktig behandlet, eller utnyttet økonomisk, må den enkelte selv vurdere om han eller hun ønsker å politianmelde forholdet. Politiet kan da vurdere om det har skjedd brudd på den alternative behandlerloven, eller den alminnelige straffelovgivningen.

Rådet var godt. Ja, rent bortsett fra at politiet ikke viser fnugg av vilje eller evne til å vurdere om det har skjedd lovbrudd i denne saken.

Bakgrunn: Rike på andres avhengighet

Opplagte etterforskningsskritt

Tretten anmeldelser. Tretten henleggelser. Hadde det dreid seg om sykkeltyverier, kunne man forstått at sakene havnet nederst i bunken. Men dette dreier seg ifølge anmeldelsene om svindel, voldsbruk, systematiske trusler og frihetsberøvelse.

Bjørn Ivar Nordstrøm hevdet han ble slått ned av en ukjent mann bare dager før han skulle vitne mot sin tidligere arbeidsgiver, addictologen Laila Mjeldheim.

Et forsøk på vitnepåvirkning? I så fall er strafferammen hele 10 års fengsel. Slik kriminalitet kan nemlig undergrave tilliten til selve systemet. Det synes i alle fall lovgiverne. I deler av politiet er man tilsynelatende ikke like urolige. Innsatsen for å finne den som angrep Nordstrøm var i alle fall av beskjeden karakter

Manglende kapasitet

Kanskje var det tilfeldig at 29-åringen endte opp med blodig hake før han skulle til tinghuset? Kanskje snakket han – slik Mjeldheim mener – usant? Det får vi ikke svar på ettersom politiet lot være å gjennomføre helt opplagte etterforskningsskritt før de henla.

Men det skal politiet ha. I denne konkrete saken foretok de i det minste ett avhør med den anklagde. Andre anmeldelser har man ikke engang tatt seg bryet med såpass. De har havnet rett i skuffen på grunn av manglende kapasitet.

Den ene hånden vet ikke hva den andre gjør

Hvordan kan politiet motta en bukett av anmeldelser over en periode på fire år uten å sette i gang en storstilt etterforskning av Addictologi Akademiet og tilknyttede selskaper? Svaret kom da VG spurte Marianne Mitdbø ved Sentrum politistasjon i Oslo om alle sakene.

Den fungerende politiinspektøren ønsket ikke å gi noen kommentarer før hun hadde «samlet de aktuelle politiadvokatene» som hadde gjort henleggelsene.

Her er vi ved kjernen. Politiinspektøren må altså bruke tid på å «samle» alle involverte parter før hun kan mene noe som helst. I politihuset i Oslo vet ikke den ene hånden hva den andre gjør. Ulike etterforskere og påtalejurister sitter med hver sine biter av samme puslespill uten mulighet til å sette dem sammen.

Og enda verre er det om anmeldelsene kommer i ulike distrikter. Da er sjansen for at noen ser et mønster minimal.

Handler om ledelse

Dette er ikke en spesielt original betraktning. Samme kritikk er fremført en rekke ganger.

Den såkalte Lommemannen fikk sannsynligvis holde på lenger enn nødvendig fordi anmeldelsene aldri ble sett i sammenheng. I flere andre saker er etterforskningen blitt skadelidende på grunn av manglende koordinering.

I Gjørv-kommisjonens rapport var en av anbefalingene at Politidirektoratet måtte legge til rette bedre samordning, mer enhetlige løsninger og bedre informasjonsdeling.

Noe har åpenbart blitt bedre, men addictologi-avsløringen er nok et eksempel på at det gjenstår mye arbeid.
I politiet vil man peke på ressursmangel, trege datasystemer og mangel på prioritering fra politikerne. Alt kan være medvirkende årsaker.

Men i bunn og grunn handler dette om ledelse. Det er politisjefenes ansvar å sørge for at de ikke må innkalle til allmøte for å finne ut hva som har skjedd med tretten henlagte saker.

Mister tillit

Om ikke det blir en endring, er ikke bare risikoen at alvorlige saker igjen havner mellom stolene, men også at flere mister tillit til politiet. Konsekvensen kan bli at folk ikke melder fra.

Da Hans Christian Mobech (74) ble truet av en drapsdømt torpedo etter å ha havnet i klammeri med addictologene, fulgte han ikke helseministerens oppfordring. Han lot være å varsle politiet.

– Min erfaring er at det ikke hjelper.

Mye tyder dessverre på at Mobech har rett.

Her kan du lese mer om