Foto: ROAR HAGEN

Kommentar

Brexit - forbannelse og symptom

Som det mytiske Sverdet i steinen er Brexit den nye nasjonalforbannelsen; bare britenes rettmessige leder kan trekke det ut og bryte pakten som truer øyriket.

Ifølge opprørerne i det konservative Tory-partiet, anført av tidligere utenriksminister Boris Johnson og nåværende miljøvernminister Michael Gove, skulle det gå som smurt både å smi Storbritannia ut av Romatraktatens lenker, reforhandle vilkårene for frigivelse og fastsette nye betingelser for landets relasjoner med det europeiske kontinentet.

Om nødvendig skulle de gjøre det selv.

Brexit var middelet. Målet var 10. Downing Street.

Men så viste det seg at BoJo likevel ikke var noen Merlin. Snarere en Malfang. Han rådet hverken over magiske evner eller ridderne av rundebordskonferansene i Brussel, hvor skarpe dueller om britenes fremtid har funnet sted det siste året. Han måtte forlate sin taburett, mens forhenværende justisminister Gove ble omplassert.

Statsminister May på sin side har aldri sagt at dette ville bli enkelt. Strengt tatt vil hun heller ikke ut av EU. Så lite motivert er hun at tilbudet fra Europaunionens sjefforhandler Michel Barnier om å forlenge overgangsperioden etter Brexit med et års tid, klinger som musikk i hennes ører.

For partifellene lyder imidlertid dette som enda mer støy. «Brexit betyr Brexit», minner de om - uten i det hele tatt å ane hva det egentlig betyr.

les også

Derfor motarbeides May av høyresiden

I en av urfortellingene om kong Arthur og Excalibur har sverdet i legenden tilhørt Julius Cæsar. Den dag det kunne trekkes ut av steinen, hadde imperiet falt.

Romerriket forvitret fordi det ble for stort, og avstanden fra provinsene til maktens utøvende sentrum for lang. Det er en spådom enkelte mener har overføringsverdi til Romatraktatens union. EU krakelerer fordi det er blitt for stort. Det som opprinnelig bandt unionen sammen, er det som nå får den til å gå opp i limingen.

Brexit er ikke skyld i dette. Brexit er et symptom.

Samtidig er Brexit et godt bilde på hva EU opprinnelig var – og er! Storbritannias vansker med å bryte ut viser mest av alt hvorfor Europaunionen er en god idé. Prisen for å stille seg utenfor det europeiske samarbeidet er høy, fordi verdien av å være med også er høy.

les også

Macron nådeløs med brexit-May

EU er beskrevet som en eneste stor kompromissmaskin. Den er grunnleggende konsensusstyrt, noe som gjør utfordringen om enighet gradvis større jo flere land som slutter seg til.

Da britene søkte om medlemskap i daværende EEC i 1963, -67 og 1972, besto unionen av seks vesteuropeiske demokratier. I 1973 var de ni, og fortsatt en rimelig homogen gruppe med likelydende verdigrunnlag. I dag må 28 medlemsland, fra Belgia til Balkan og Bulgaria, være enige før et eneste komma fravikes.

Selv om den franske president de Gaulle la ned veto mot britisk medlemskap på 1960-tallet, var det enklere for statsminister Edward Heath å forhandle britene inn i -73 enn det er for partifellen Theresa May å ta landet ut.

les også

Erna Solberg spår kaos ved «hard brexit»

Riktig nok har Storbritannia tviholdt på sin egen valuta, sine egne stikkontakter, sitt eget målesystem for lengde og vekt, samt den bisarre ideen om å kjøre på feil side av veien. Nasjonen har like fullt latt seg standardisere i henhold til en hel rekke europeiske fellesnormer. Hensikten med disse har vært å forenkle handel, markedstilgang og kontrollrutiner innen alt fra matsikkerhet, dyrevelferd og medisiner, til bildeler, datatrafikk og luftfart.

Når den ene avtalepart ensidig trekker seg fra slike omforente reguleringer, oppstår det en ny situasjon. Da blir denne parten å betrakte som hvilken som helst annen tredjepart man ikke har tilsvarende overenskomst med.

les også

Beske Brexit-realiteter

Etter Brexit, uten en avtale, risikerer derfor britiske fly å bli satt på bakken grunnet manglende autorisasjon. Mobiltelefoni og roaming blir ikke lenger underlagt EUs kostnadstak, men er i dobbelt forstand prisgitt operatørens forgodtbefinnende. All britisk varetransport som skal inn i EU kan bli stoppet på grensen for tollklarering og godkjennelse av standarder.

For mat og medisiner vil det kunne kreves nye og individuelle sertifikater. Britiske myndigheter frykter lange lastebilkøer ved mange havner, og det jobbes angivelig med å gjøre om deler av motorveien til kanalbyen Dover til parkeringsplasser.

les også

Danser ut av EU

En såkalt hard Brexit kan ramme kritiske forsyningsledd og dessuten stenge grensen mot Irland, slik den var før Langfredagsavtalen i 1998. Det er i så fall et dramatisk scenario som utfordrer de irsk-britiske relasjonene på mer enn økonomi. Hele fredsprosessen kan komme i spill, fryktes det.

Dette dreier seg ikke om vrang vilje fra EU, eller at britiske produkter etter 29. mars neste år forventes å være av ringere kvalitet.

Det er dette en union handler om; som gjør at det koster litt å være medlem, men som også gir opplagte fordeler. Fri flyt av varer, tjenester, folk og kapital er et medlemsgode. Det indre marked er en juridisk enhet – ikke et spørsmål om imøtekommenhet.

les også

Langfredagsavtalen

I mer enn 60 år har EU søkt overordnede løsninger og gjensidige tilpasninger. Alle har måttet gi noe nasjonalt for å få noe større overnasjonalt – noe man har betraktet som en investering i egen sikkerhet og velferd.

For de seks signatarstatene i Roma i 1957 var dette grunnleggende. For landene som etter hvert sluttet seg til, var fellesskapstanken opplagt. Like selvfølgelig som at de lover og regler man sluttet seg til ble respektert og fulgt. Hele EUs system bygger på denne innforståtte tilliten.

les også

EU sikter mot å bli vår beskytter

Brexit er imidlertid et uttrykk for en urovekkende tillitskrise. I likhet med Italias populistregjering og Trumps «America first».

Kjørereglene som internasjonalt samarbeid representerer, og institusjonene vi har bygd opp i det tyvende århundre for å erstatte imperiene fra de foregående, oppfattes ikke som trygghetsskapende – men som noe som utfordrer vår trygghet. Fellesskapet er ikke løsningen. Det har blitt selve trusselen.

Slik blir EU et misforstått bilde på migrasjonskrise, finanskrise, eurokrise og andre kriser som har plaget kontinentet. Kriser som i bunn og grunn har utgangspunkt i medlemstaters sviktende evne og vilje til å oppfylle sine forpliktelser.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder