Til sjåføren som kjørte på meg: Hvorfor stakk du bare av?

MENINGER

Ett sekund. Det var det som skilte to helt forskjellige liv den morgenen forrige fredag. Det var det du valgte å stikke av fra. Og som du ennå ikke har meldt ditt ansvar for.

debatt
Publisert: Oppdatert: 20.05.18 16:51

MARIUS LIE, TV-produsent.

Hva tenkte du på da du våknet i morges? Kanskje tenkte du på været. Eller kanskje du tenkte på frokosten du snart skulle lage. Kaffen din. Kanskje tenkte du på jobb, på en oppgave du skal levere på skolen eller på daten du var på i går. Kanskje tenkte du på ferien du snart skal reise på. Sammen med en du er glad i. Jeg vet ikke.

Men jeg tviler på at du i morges tenkte at du i dag kommer til å være et sekund unna å dø. Eller et sekund unna å bli en drapsmann. Allikevel er det noen ganger realiteten i de livene vi lever. Noen ganger skiller et sekund uendelig mye. Noen ganger avgjør det absolutt alt i livet.

Det er fredag morgen 11. mai. Klokken er fem minutter på 7. Jeg våkner til lyden av regn. Smiler fordi jeg snart skal se datteren min igjen, etter tre dager borte fra henne. Og når du har en datter på to år, er tre dager en evighet å være borte fra henne.

Jeg står opp, ser bort på hunden min som letter på det ene øyet og som håper at jeg ikke skal ta ham med ut på en morgentur, jeg hører ham puste lettet ut når jeg går forbi og ut på kjøkkenet der jeg lager meg kaffe og setter på radioen. Ute er regnet blitt til yr, og jeg ser hvordan bilene der ute allerede stiller seg opp for å haste seg fort frem til jobb, til skole, barnehagen, butikken og hvorhen nå alle bilene skal hen.

Jeg husker jeg tenker dette fordi jeg selv snart skal kjøre. Men først skal jeg sykle til mine foreldre der bilen min står. Den skal jeg kjøre til Tønsberg der datteren min venter på pappaen sin. Jeg gleder meg, så jeg forter meg.

Jeg bor like ved Eiksmarka, mine foreldre bor på Slependen. Det er en tur som tar ca. 25 minutter med sykkel. Turen går raskere med sykkel enn kollektiv transport, jeg har syklet den mange ganger de årene jeg har bodd her. Jeg drikker opp kaffen min, ser på klokken, den nærmer seg halv åtte. Jeg tar på meg sykkeltøy, og snakker høyt til hunden min, som har våget hodet sitt ut fra soverommet. ”Pappa skal bare til Tønsberg en tur, så kommer jeg snart tilbake” og ”da kommer lillesøster også”. Vi har et rart forhold. Bror og lillesøster. Hund og datteren vår. Så går jeg ut, låser døren bak meg, setter meg på sykkelsetet, klikker skoene i pedalen og begynner jeg å tråkke de drøye 10 kilometerne til Slependen, der bilen min står. Hvorfor jeg husker dette? Fordi jeg husker alt. I alle fall frem til det smalt.

Så, hva tenkte du på da du sto opp den morgenen den 11. mai? Kanskje hadde vi en ganske lik morgen, eller kanskje ikke. Kanskje sto du opp litt for sent, slumret deg gjennom de første alarmene fra vekkerklokken på nattbordet. Kom deg litt for sent ut i dusjen, litt for sent ut døren hjemmefra, frokosten i bilen og fem minutter for sent til alt du skulle gjøre den dagen. Jeg kan bare spekulere. Men det er ikke så viktig hvor du kommer fra. Det er ikke bakgrunnen jeg jakter på. Jeg jakter på avgjørelsen din i øyeblikket vi møttes.

Så du meg, der jeg kom syklende? Skjønte du hva som ville komme til å skje når du valgte å bare kjøre rett ut? Og da det smalt, og bilglasset på ruten din sprutet ned i fanget ditt, etter å ha kjørt meg ned i rundkjøringen på Bekkestua der Bærumsveien møter Jens Brings vei: skjønte du da at du var et sekund unna å bli en drapsmann?

Så, hvorfor stakk du bare?

Det er lov å bli redd, jeg vet at jeg var det. Men jeg kan ikke la deg gjemme deg bak redselen. For jeg er pappa. Og jeg har en datter. Hadde du kommet et sekund senere inn i den rundkjøringen du skulle stoppet i, men som du valgte å kjøre videre i, så hadde du ikke bare tatt et liv, mitt, du hadde drept mulighetene datteren ville hatt til å dele med sin egen pappa. Og hvilken rett har du da til å la være å stoppe? Eller til å ikke melde deg for politiet etterpå? For du vet hva du gjorde. Du var der.

Et sekund. Det var det som skilte to helt forskjellige liv den morgenen den 11. mai. Det var det du valgte å stikke av fra. Og som du ennå ikke har meldt ditt ansvar for.

Jeg var heldig, jeg slapp unna med ribbeinsbrudd og 13 sting i ryggen. Men vet du hva jeg tenkte på da legene på Bærum børstet glasskår ut av sårene mine med en tannbørste?

Jeg husker jeg tenkte at jeg den samme kvelden skulle få lov til å holde rundt datteren min igjen, at vi skulle få lov til å dele enda en latter sammen.

I trafikken, som i samfunnet ellers, må det finnes plass til oss alle: både syklister og bilister. For hva kreves det egentlig av oss for å være med på å lage en trygg vei? Jeg mener det kun krever litt hjerte.

Ta med deg hjerte neste gang du skal ut i trafikken, så unngår vi å ende opp på feil side av det sekundet. For da finnes det ingen vei tilbake.

For noen ganger er et sekund absolutt alt.

Her kan du lese mer om