Foto: Christian Bloom

Den lange veien som ikke alltid leder frem

Det finnes langt flere voldtektsofre enn dømte voldtektsmenn. Overalt i verden er det slik.

ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL

Noen steder slipper voldtektsmenn unna på grunn av fravær av rettssikkerhet, særlig for kvinnene. Andre steder er forklaringen at rettsstaten stiller strenge krav for å få noen dømt. Som i Norge.

Den tiltalte har krav på forsvarer og en rettferdig rettergang. Han vil som regel gjøre alt for å bli frikjent, og vil argumentere for at det som skjedde, var frivillig fra kvinnens side. Ofte er det ingen vitner. Da er det ingen andre enn de to som var til stede, som vet hva som faktisk har foregått. Svært ofte vil det være ord mot ord, og nær umulig å bevise utover enhver rimelig tvil hva som egentlig skjedde.

Det kan ikke være mindre strenge beviskrav i voldtektssaker enn i andre saker. Derfor kommer få saker til retten. Det er vanskelig å få noen dømt. Men det betyr ikke at voldtektsutsatte kvinner skal la være å anmelde. Tvert om. Denne typen forbrytelser er blant de groveste et menneske kan bli utsatt for. Hvis slike saker ikke anmeldes og etterforskes, innebærer det at det i virkeligheten blir fritt frem for voldtektsmenn og andre overgripere. Straff er ikke bare ment som straff for den skyldige. Det er også ment som en advarsel for dem som måtte tenke på å gjøre noe tilsvarende.

Vi vet at det koster å anmelde. Tanjas historie vitner om det. Hun forteller om fortvilelse og frykt. Om ensomhet og isolasjon. Om ventetid og det hun opplever som ydmykelser og usynliggjøring. Likevel sier hun at det var verdt det, når det hele er over. Mannen ble kjent skyldig i tingretten, anket til lagmannsretten, men døde før saken kom opp til ny behandling. Hun har dermed ikke en rettskraftig dom å lene seg mot. Men hun opplever å bli trodd. For henne er dette det viktigste.

Mange kvinner forteller at de opplever det som et nytt overgrep når det ikke blir fellende dom. De føler at de ikke blir trodd. Og vi andre forstår dem så godt, og nikker medfølende. Men er det sikkert at vi skal være så enige i at en frikjennende kjennelse er det samme som ikke å bli trodd? Kanskje bør vi snakke mer om de tørre og litt kjedelige prinsippene; at dommerne må være overbevist om skyld for å dømme, og at det i en rettsstat må være slik at skyldige av og til går fri, fordi alternativet er at uskyldige dømmes. De aller fleste er enige om at det er enda verre enn en feilaktig frifinnelse.

Og så må vi kreve at politiet prioriterer disse sakene høyt, etterforsker grundig, og sender sine beste folk i retten. Det skjer ikke alltid i dag. Politiet bryter ofte tidsfristene som er satt, på tross av gjentagende pålegg fra overordnede myndigheter. Etterforskere som jobber med disse sakene, forteller om stort arbeidspress og for lite ressurser. Slike saker er krevende å jobbe med, både menneskelig og juridisk. Mange i politiet legger ned mye av seg selv i møte med voldtektsutsatte kvinner, og kan likevel oppleve at det ikke er nok.

Mange voldtektsofre føler skam, særlig dersom de på toppen av det de har opplevd, føler at de ikke når frem i møte med politiet. Det kan hende at politiet kan bidra til at kvinnene får en annen opplevelse, også i de tilfellene der politiet ikke tar ut tiltale, fordi de mener bevisene er for spinkle. Da må de bruke tid og krefter på å forklare kvinnene at det ikke betyr at de ikke tror på kvinnene. Både ofrene selv, og alle vi andre, må være overbevist om at alle deler av rettsapparatet gjør det som står i deres makt for å løse disse sakene, og å få dømt de skyldige.

les også

Tanja ble voldtatt: – Derfor deler jeg min historie

Slik er det dessverre ikke i dag. Men selv dersom alt dette hadde fungert perfekt, så ville det fortsatt vært mange voldtektsmenn som aldri ble straffet, nettopp fordi det ofte er så vanskelig å bevise hva som har skjedd.

Derfor kan vi ikke bruke rettsapparatet som eneste målestokk for om samfunnet tar voldtekt på alvor. Vi må jobbe med holdninger, både våre egne og hverandres. Vi må løfte bort skammen fra kvinnene. Og plassere skylden der den hører hjemme.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder