SAGEN: En artig kar, han Tore. Foto: Kim Erlandsen, NRK

Kommentar

Sagaen om Sagen

Satt på spissen: Ikke bedriv humor i 2019.

Det er så mye rart i vår tid. IKEA har visstnok avlyst julen (nei, det har de ikke) og Tore Sagen har visst blitt rasist og klimafornekter (nei, det har han ikke). Det rases og krenkes, og folk kryper ned i skyttergravene, og alle avvik letes frem og pumpes opp, og det skal ikke være noe tvil om hvem som tilhører hva – og hvem som ikke gjør det. Alt er problematisk. Alt skal problematiseres.

Tore Sagen, altså, en rimelig politisk korrekt og godslig komiker og programleder – folkekjær attpåtil – lager et åpenbart parodisk innslag på radio-flaggskipet Radioresepsjonen, og får pepper og edder og galle og tabasco og wasabi og rakfisk tilbake. «Rasisme er ikke morsomt!», neida, det synes ikke Sagen heller, det, tvert i mot – det er bare veldig pinlig.
For dette er ikke humor, skriver en velformulert kritiker, som om det er hennes prerogativ å definere hva som er humor. Men hun kan ta Sagen, for han er hvit og privilegert. Han er ikke en som plages og trakasseres for hudfargen (eller kjønnet!) sitt, nei da, han er hvit og privilegert og (snart) middelaldrende. Han risikerer ingenting.

Kan vi ikke ta det litt med ro? Vær snill. Ta det litt easy? Kan vi ikke forsøke, bittelitt iallfall, å ta det som blir sagt i beste mening? Prøve å forstå kontekst? Må alt problematiseres? Kan vi ikke le (evt ikke le), og la det bli med det? Vi er ikke i krig – vi står ikke på randen av apokalypsen (ops!).

Jeg er som Tore Sagen hvit og sånn passe privilegert. Men jeg er sliten. Og bedrøvet. Og trøtt. Ikke fordi det ikke føres viktige debatter om språkbruk og om den økende (er den?) rasismen i samfunnet, og om dette lille, dumme nettstedet «Resett» (og tilstøtende uherligheter), som benytter enhver anledning til å lage bål av den minste gnist. For det gjør det, og det bra, det. Jeg heier på slikt.

Det er viktig å følge med på farlige utviklingstrekk i tiden. Det er det vi i denne bransjen, den såkalte fjerde statsmakt, er her for. Men det må da også gå an å (forsøke å) ha det gøy. Det må da gå an å bedrive satire (enten den er smart eller dum)? Det må da gå an å tro på folk når de understreker, med fet blyant, at de driver satire mot det vi ikke liker? Selv om de, altså satirikerne, er hvite og mannlige og halvgamle og tynne i håret. Eller? Ikke det?

Hva er humor? If it bends it’s funny. If it breaks it’s not funny. Tore Sagens «stunt» (kjedelig ord, det) var litt morsomt, men bare litt, og ganske ko-ko (sagt med Støre-trykk på andre stavelse). Men er det noe å bli så forbanna for, da? Eller misforstår jeg alt (slik andre misforstår med vilje?)? Fordi jeg er hvit, middelaldrende, mann, tynn i håret? Privilegert? Henger jeg ikke med lenger?

Tore trakk tiraden, og nå er saken ute av verden, eller, egentlig er den ikke det. Så enkelt er det ikke, selv om saken i seg selv er helt utmattende i all sin ubetydelighet. Kan ikke Tore Sagen – som er en vittig fyr, ikke minst da Radioresepsjonen var på TV og Tore hadde spalten «Monitor(e)», og som var en jævlig gøy spalte, og er en bra mann med sunne instinkter og med klar og tydelig brodd mot rasisme og forskjellsbehandling og alt sånt – få lage litt pinlig og dum satire mot pinlige og dumme folk?

Så hvorfor tas han så hardt nå? Fordi han tilhører den gode siden? Fordi folk er skuffet over han Tore? Han var da ikke sånn, lissom? «Rasisme er ikke humor», nei, det er det jo ikke, men det er jo humor å tulle med rasister (og klimafornektere), er det ikke? Eller?

Jeg er trøtt. Og omtumlet. Klokken er snart seks og det er mørkt ute. Og kaldt. Jeg bør jo ikke skrive om dette. Jeg har et normalt liv å leve. En slags støtte til Sagen? Er ikke det å be om bråk og urimeligheter? Belæringer og beskyldninger? Facebook-tråder lange som vonde år? Jeg er en såkalt privilegert hvit mann, bør jeg holde munn? Unngå å dumme meg ut? Fuck it. Jeg synes Tore Sagen er en artig fyr, selv om han er hvit og privilegert og sånn. Han er komiker og har nærmest som jobbinstruks å si det som andre ikke orker å si. Han herjer og tester og treffer og bommer (som her, litt). Sånn er det i den bransjen.
Men må folk reagere? Være så fornærmet? Må de problematisere? Kan det være nødvendig å være så sint? Nei, ikke alltid. Tekster som dette er heller ikke nødvendige. Men så blir de til likevel. Det er på tide å traske hjem og ta det litt med ro.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder