DOBBELT STATSBORGERSKAP: – Merkelig nok, når det jeg har drømt om i alle år plutselig blir mulig, så tror jeg jeg takker nei, skriver Vibeke Knoop Rachline. Foto: PRIVAT/Anna Julia Granberg – Blunderbuss

Debatt

Vil jeg bli fransk? Tja …

Det kan høres rart ut, men jeg er plutselig ikke sikker på om jeg vil bli fransk, nå som jeg endelig har sjansen etter så mange år.

VIBEKE KNOOP RACHLINE, norsk journalist i Paris

I motsetning til den franske bloggeren Lorelou Desjardins, er jeg – sterkt – i tvil om jeg virkelig ønsker dobbelt statsborgerskap. Her er fem grunner til det.

1. Tilknytning

Jeg har nå bodd i Frankrike i mer enn 40 år. Og ja, jeg har som Lorelou drømt om dobbelt statsborgerskap i mange år. Siden jeg ble gift med en franskmann, kunne jeg når som helst bli fransk statsborger. Men da måtte jeg (inntil i år) ha renonsert på å være norsk. Det kom aldri på tale. Jeg var født norsk, jeg var norsk. Men hvorfor Norge så lenge nektet å akseptere dobbelt statsborgerskap aner jeg ikke. Frankrike hadde ingen problemer med det, og jeg hadde til og med nær familie som balanserte mellom to statsborgerskap, i dette tilfellet med USA. Men å gi opp der jeg var født og hadde vokst opp? Ikke aktuelt. Aldri, selv om det kostet meg ganske mye. Eviglange køer for å få oppholdstillatelse, stygg rasisme mot nord-afrikanere i køen – nei. Ikke mitt land.

les også

Franske Lorelou: – Jeg vil være både fransk og norsk!

2. Barn

Mitt eneste barn ble derimot norsk-fransk fra starten av. Er man født av en norsk mor – selv i det fjerne utland – er man norsk. Og hun ble samtidig automatisk fransk, født av fransk far på fransk jord. Hun har alltid levd godt med dette, og føler seg både norsk og fransk. Og nå som hun selv har fått barn, er det viktig for henne at han blir både norsk og fransk – ja kanskje også spansk, siden faren er halvt spansk. En ekte europeer med andre ord.

3. Stemmerett

Her trykker skoen så jeg får gnagsår. Selvfølgelig ville også jeg gjerne ha stemt ved franske valg. Det er her jeg lever, og det er her jeg følger fransk politikk mye tettere enn den norske. Så for å kunne stemme her ville jeg være klar for å bli fransk. Skjønt blir jeg det, selv om jeg får fransk pass? Slett ikke sikkert.

4. Kravene for å bli fransk

Ja, hva kreves egentlig? Å kunne Marseillaisen utenat? Det kommer jeg aldri til å kunne. Den er så blodig at det halve kunne være nok. Derimot, tror jeg at jeg skulle kunne klare de fleste kravene om kultur og språk. Jeg tror faktisk mitt nivå er bedre enn hos mange franske. Jeg har tross alt hatt artikler på trykk i Le Monde. Og det franske samfunnet vet jeg en del om. Men føler meg hjemme i det? For eksempel med all politivolden som er utvist her i det siste? Og med en fedrekvote på 11 dager ved en fødsel, og en kjent forfatter som i mange år ble godtatt som pedofil?

les også

Ett statsborgerskap – lojalitet til ett land

5. Katastrofe i utlandet

Det blir ikke krigstyper i overskriftene hvis en franskmann dør ute. Men som journalist har jeg heller aldri akseptert prinsippet om at «de» eller «det» norske skulle være hovedpoenget. Jeg husker spesielt attentatene i Madrid i 2004. Jeg kom dit før alle andre, og kom for en gangs skyld veldig tett på. Men fikk jeg lov til å rapportere om det? Nei, jeg måtte lete etter norske ofre. Jeg ble både rasende og skamfull overfor de spanske døde og sårede. Men jeg hadde jo en oppdragsgiver … og måtte akseptere betingelsene.

Nå føler jeg også at jeg må føye til et punkt til, historien. Vil jeg som eventuell fersk franskmann måtte annamme hele Frankrikes historie, med revolusjoner, halshugginger over en lav sko og kolonier nesten frem til i dag? Nei, jeg tror jeg overlater det til «ekte» franskmenn. Dessuten er det et underlig fenomen som inntreffer når man blir eldre. Det heter røtter. De kommer plutselig så tydelig opp i dagen, bevisst eller ubevisst. Så – merkelig nok – når det jeg har drømt om i alle år plutselig blir mulig tror jeg jeg takker nei. Eller non merci, som man sier her. For høflig bør man være, ikke minst i et land som tross alt har tatt imot meg med åpne armer. Det er ikke alltid så lett å ha en fot i to så forskjellige land. Lenge følte jeg at jeg befant meg i ingenmannsland. Per Petterson fant et mye bedre ord: transitt. Det kan jeg leve med. En koffert i Norge, og en i Frankrike. Så får man se hvilken som veier tyngst.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder