Brått ble vår verden et farligere sted

Erna Solbergs regjering ser ikke ut til å innse alvoret. Den sikkerhetspolitiske situasjonen er på mange måter like farlig i dag som under den kalde krigen. 

Denne uken utløp avtalen som har holdt Europa trygt gjennom flere tiår. INF-avtalen fra 1987 innebar at stormaktene USA og daværende Sovjetunionen fjernet alle landbaserte mellomdistanseraketter med atomvåpen i Europa – og forbød nye.

Men for noen år siden begynte Russland likevel å plassere ut slike våpen. Russerne ga blaffen i protester og forsøk på dialog. I vinter trakk USA seg fra avtalen, med full støtte fra alle de andre Nato-landene. Med seks måneders oppsigelsesfrist er det nå over. INF-avtalen er død. Det er en naturlig konsekvens av at russerne gjennom mange år har brutt avtalen.

Russland viser muskler

Mange vil innvende at vi ikke direkte kan sammenligne den sikkerhetspolitiske situasjonen i dag med hvordan det var under den kalde krigen. Og det er sant at mye er forskjellig. Den gangen sto to supermakter mot hverandre med soldater på hver side av grensen, og hadde atomvåpen rettet mot hverandre. Det var livsfarlig, men likevel på et vis stabilt.

I dag er trusselen mindre direkte. Knapt noen tror at Russland vil invadere Norge med det første. Men den internasjonale situasjonen er langt mer uforutsigbar og ustabil. Selv om vi har en avklart grense mot Russland, viser de muskler i våre nærområder. Russiske jagerfly flyr svært nær norsk luftrom. De har øvelser i vår nærhet uten å varsle, slik god skikk tilsier. Samtidig er det kommet nye og annerledes trusler. Propagandakrig og innblanding i valg, digitale angrep og våpenkappløp i verdensrommet er bare noe av det våre ledere nå må forholde seg til.

Høyre var bunnsolide

I en slik situasjon er det uansvarlig at Norge ikke strekker seg lenger for å oppfylle våre forpliktelser overfor Nato. Alle Nato-landene ble i 2014 enige om å bruke to prosent av sine nasjoners verdiskapning på forsvaret frem mot 2024. Norge er det eneste Nato-landet med grense til Russland som ennå ikke har oppfylt 2-prosentmålet. Og enda verre: I årene etter at målet ble vedtatt, har prosentandelen for Norges del ofte ligget flatt – eller til og med gått ned.

Under den kalde krigen ble Høyre regnet som bunnsolid i forsvarspolitiske spørsmål. Nå virker det som om partiet ignorerer forsvarets behov. Statsminister Erna Solberg og hennes regjering prioriterer andre ting høyere når de lager sine forslag til statsbudsjett. Hvert år. Det er ille.

Gro Harlem Brundtland

Går vi tilbake til den gangen INF-avtalen ble inngått, i 1987, var det annerledes. Daværende statsminister, Aps Gro Harlem Brundtland, fremhevet i en tale til Nato-parlamentarikere den gangen at Norges forhold til Russland hvilte på to pilarer: Troverdig avskrekking og tillitsskapende tilbakeholdenhet.

I pressemeldingen fra Statsministerens kontor het det blant annet: «Harlem Brundtland sa at den ene pilaren i norsk sikkerhetspolitikk, troverdig avskrekking, bygger på et betydelig nasjonalt forsvar som suppleres av allierte forsterkninger. Hun sa at Regjeringen har til hensikt å fortsette å øke bevilgningene til forsvarsformål med rundt 3 prosent årlig fremover». Det skjedde fra et helt annet nivå enn i dag. Den gangen brukte Norge rundt 3 prosent av sin verdiskapning på forsvaret.

Vi i Norge burde være mye mer opptatt av det som har skjedd med INF-avtalen. For det er dramatisk. Mens langdistanserakettene bruker lang tid fra de skytes ut til de treffer målet, snakker vi for mellomdistanserakettenes del om kun få minutter. Det betyr at varslingstiden er minimal, og at tiden for å oppklare mulige misforståelser er bortimot ikke-eksisterende.

Krigsgenerasjonen forsvinner

I dag tar mange freden for gitt. Hukommelsen er kort. Europas historie er full av blodige og langvarige kriger. Også i nyere tid. Borgerkrigen i det tidligere Jugoslavia var nært oss, men den berørte oss ikke direkte, slik de to verdenskrigene gjorde, på ulike vis. Europa var en slagmark i første halvdel av forrige århundre. Titalls millioner døde. Fortsatt er store områder i Europa minelagt og fulle av gift.

Jeg hadde besteforeldre som opplevde begge disse krigene. Nå dør krigsgenerasjonen ut. Min far, som er over 80 år, var guttunge under krigen. Han husker den fra et barns perspektiv. Men de som var voksne den gangen, blir borte. De som kriget, som gjorde motstand, eller som sviktet landet. De som satt i fangenskap, de som mistet noen av sine. Snart er det ingen igjen til å fortelle om egne opplevelser. Om hvordan det egentlig var.

Hva gjør det med vår felles hukommelse? Og hva gjør det mer vår mentale beredskap, vår erkjennelse av at fred og demokrati er noe som er verdt å kjempe for? Forstår vi at de siste drøyt 70 års fred i vår del av verden er et unntak både i tid og rom? Eller tror vi at det er fred som er normaltilstanden?

Verneplikten

Mange nordmenn er ikke bare i ferd med å miste interessen for sikkerhetspolitikk, de mister også kontakten med det norske Forsvaret. Under den kalde krigen hadde de aller fleste norske menn vært i forsvaret. De fleste familier fikk vite hva det handlet om. De forsto krigens alvor.

Slik er det ikke lenger. Bare en liten andel av hvert årskull unge kvinner og menn er inne til førstegangstjeneste. For de aller fleste andre er forsvar, krig og våpen noe fjernt, noe som handler om andre mennesker. Og om andre steder.

Det er en god ting at krig oppleves som noe som er langt unna oss. Men det må ikke gjøre oss naive. I en tid der internasjonale avtaler brytes, og verden er mer urolig enn på lenge, er det enda viktigere at våre ledere oppfyller Norges forpliktelser. Og sørger for et sterkt forsvar.