HVERDAGSMENNESKER: – Jeg ser for meg at et hverdagsmenneske er en som ikke baserer sin opplevelse av lykke etter bekreftelse på sosiale medier, og setter pris på opplevelser, uten at de trenger å være spektakulære, skriver Abrahamsen. Foto: VG Scanpix

Debatt

– Kan vi ikke bare være hverdagsmennesker?

Dagens unge skal være flinke i alt, og i tillegg kringkastes deres prestasjoner, utseende og sosiale liv i høy hastighet på sosial medier. Det er jo ikke pause. Det er jammen ikke rart de er slitne, og er i fare for å bli psykisk overbelastet.

CATHRINE ABRAHAMSEN, fastlege

En undersøkelse fra forskningsinstitusjonen NOVA ved høyskolen i Oslo og Akershus  fra 2017 viser en klar sammenheng mellom skolestress og psykiske helseplager. Jo mer skolepress de unge opplever, desto mer depressive symptomer har de. Undersøkelsen viser at ungdommene er allerede på ungdomsskolen er preget av presset om karriere og arbeidsmuligheter.

Ung i Oslo-dataene viser en klar sammenheng mellom det å være misfornøyd med eget utseende og depressive symptomer, og denne sammenhengen er også uavhengig av skolestress. Vi trenger mer kunnskap om psykiske lidelser, forhåpentligvis vil fremtidige studier kunne gi oss det.

les også

Jeg har skulket jobben. Og det må vi snakke litt om.

Jeg jobber som fastlege og møter daglig pasienter som har det vanskelig, og stadig flere av disse er unge mennesker. En av dem var en 17 år gammel jente som hadde bestilt en akutt time. Hun virket sliten og tok raskt til tårene. Hun hadde fått en karakter hun ikke var fornøyd med på en prøve, følte seg mindre sosialt vellykket, hadde blitt degradert til 4. laget på fotballen, og var ikke fornøyd med seg selv og eget utseende. Livet var definitivt tøft for henne.

Mellom hikstene sa hun noe klokt: «Hvorfor kan vi ikke bare være hverdags-mennesker?» Jeg syntes uttrykket var så godt og spurte hva hun mente med det. Hun svarte at hun kunne ønske at det var greit å prestere til karakteren 3, spille på 4. laget, og ikke være blant de mest populære, ikke bli bedt på de kuleste festene, ikke være topptrent og ha kviser. Hun var sliten av egne og andres forventninger. 

les også

Tenåringsmamma: - Er dagens ungdom for skikkelige?

Pluss content

Hun opplevde at det var lite sosial akseptert ikke å lykkes med alt man prøvde på. «Alle skal være så flinke», fortsatte hun. Jeg tror hun har rett.

Den unge jenta gav meg noe å tenke på. Er det slik at det er vokst frem en kultur hvor det alminnelige ikke lenger verdsettes som godt nok? En kultur hvor du defineres som menneske etter hva du presterer og ikke etter den personen du er?

Hva er egentlig et hverdagsmenneske? 

Ordboka definerer et hverdagsmenneske som et alminnelig menneske, gjennomsnittsmenneske eller dusinmenneske. Flere studier viser at ungdommer har dårligere helse enn før, men vi kjenner ikke alle årsakene. Kanskje er noe av årsaken at det ikke er bra nok å være et hverdagsmenneske?

les også

Skal arbeidsgiver betale for kvinners stress på hjemmebane?

Med de beste intensjoner om mestring har det vært fokus på at barn og ungdom skal oppleve å være flinke. Alle vil ha flinke barn, flinke skoleelever, flinke fotballspillere, ja flinke barn i de aktiviteter de begynner med. Flinkhet er sterkt avhengighetsskapende. Har du først vært flink, vil du gjerne være flink igjen. 

Når foreldregenerasjonen vokste opp var det annerledes. Enten var du flink på skolen, var sosialt populær, eller god i idrett. Det holdt med én ting, og det var også helt greit å være helt gjennomsnittlig. 

Så hvordan kan vi hjelpe våre unge ut av flinkhetsspiralen?

Jeg har tror på en holdningsendring hvor fokus flyttes fra prestasjoner til opplevelser.

Hva med å spørre barna om «hvordan hadde du det, i stedet for hvordan gikk det?» Være nysgjerrig på opplevelsen ungdommen har hatt, fremfor hva de presterte. På den måten vil de selv oppleve gleden av å ha deltatt i f. eks fotballkampen, selv om de ikke scoret mål. Alle kan bidra til dette - både foreldre, lærere, søsken, besteforeldre, naboer, ja listen er lang. 

les også

«25 under 25» om sosiale medier: – En ukultur, og et sårt punkt for mange

Fastlegen er ofte i unik posisjon til å hjelpe disse unge menneskene. Vi kjenner dem og familien deres, og har ofte en god allianse med ungdommene. Å veilede, lytte, normalisere og forsøke å bidra til mer rasjonelle tanker oppleves ytterst meningsfylt. Jeg blir faktisk oppriktig glad når mine unge pasienter kommer og vil ha hjelp. Ofte er det ikke nødvendig med mer enn 1-2 timer, ungdommer tar raskt poenget.

Jeg ser for meg at et hverdagsmenneske er en som:

- ikke baserer sin opplevelse av lykke etter bekreftelse på sosiale medier

- setter pris på opplevelser, uten at de trenger å være spektakulære

- godtar at ikke alle prosjekter lykkes

- tåler at andre lykkes

- møter motgang med sunn arbeidsinnsats, og klarer å motivere seg for å prøve igjen

- vet at hun eller han har verdi i kraft av å være et menneske, ikke kraft av hva hun eller han presterer

Jeg er enig med min unge, kloke pasient: Kan vi ikke bare være hverdagsmennesker?

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder