Lykkelig singel og frivillig barnløs

Det skal ikke være mulig for meg å være 100 prosent lykkelig, om jeg lytter til samfunnet rundt meg. Det er et evig mas om at den ultimate lykken eksisterer kun hvis du lever i tosomhet, med barn. Spesielt barn, det er selve meningen med livet.

JON REIDAR ØYAN, Bystyrekandidat for Oslo Arbeiderparti og leder av Homonettverket i Arbeiderpartiet

Jeg trodde at disse kravspesifikasjonene hørte fortiden til. Men jeg møter de ukentlig. Har du ikke kjæreste? Dater du noen? Har du møtt noen du har et ekstra godt øye til i det siste? Hva sier du, vil du ikke ha kjæreste? Jøssameg, trives du som singel? Vil du aldri ha barn?

Det er bra at det har blitt så mainstream å være homo mange steder at det ikke er det som er hovedtemaet når jeg møter folk lenger, at de er mere opptatt av hvordan jeg har det i hverdagen.

For 11 år siden var jeg leder i landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring i Norge, det var da vi fikk gjennom felles ekteskapslov, adopsjonsprøvingsrett og assistert befruktning i Stortinget. Lite visste jeg den gangen at det skulle føre til et forventningspress på at nå må jaggu meg jeg også gifte meg og få barn for å kunne være 100 prosent lykkelig.

Etter hvert som vi har kjempet gjennom flere rettigheter blir familiekonstellasjonene likere den heterofile majoriteten. Et av problemene er at mange ser ut til å ha en bastant formening om hvordan en familie skal være. Uten å ta innover seg at det er mange som ikke ønsker seg barn, skeiv eller streit.

Det er akkurat som om folk ikke tror det de hører, når jeg forklarer at jeg stortrives i mitt eget selskap, at det er deilig å være singel og at jeg kan sosialisere med venner når som helst, når jeg ønsker det.

«Men du vil jo egentlig ikke være singel, du kan da ikke mene det, tenk å bli gammel alene?» Jeg stortrives med å være singel og frivillig barnløs, men hva er det som gjør at så mange mener at det umulig kan gjøre meg 100 prosent lykkelig her i livet? 

Vi er blitt frigjort på godt og vondt. Tidligere møtte ikke skeive forventninger om barn fordi vi ikke hadde rettigheter til å få det. Stort sett ønsket ikke samfunnet at vi skulle lage barn heller. Dette har heldigvis endret seg. Jeg respekterer folks ønske om å få barn, at de vil gjøre det som står i sin makt for å få barn, at de synes det er det største i hele verden. Men jeg føler ikke den samme respekten tilbake når jeg sier at det er helt uaktuelt for meg å få barn. At jeg verken vil eller skal ha barn.

Jeg velger meg frihet, en langhelg i Paris eller 14 dager på Granka i mai, når dere småbarnsforeldre ikke får ta ut barna deres fra skolen for å dra på ferie. Egoistisk tenker du? Javisst! Det er da mitt liv også, mitt valg! Akkurat som det er ditt egoistiske valg å få barn, men jeg er evig takknemlig for at dere forsøker å produsere fremtidige skattebetalere.

Selv har jeg åtte fantastiske onkelbarn som jeg er veldig glade i. Men egne barn? Aldri! Det er nok mange av dere som leser som er ganske provosert og det skjønner jeg, det går nesten ikke an å prate om å ikke ville ha barn. Det sees på som en fornærmelse overfor alle som allerede har barn. Men jeg vet også at det er mange av dere som nikker og er enig. Spesielt kvinner som er single og nærmer seg 30. De blir stadig påminnet: tikk takk, tikk takk. den biologiske klokka tikker. De som er lei av alle spørsmålene og ikke minst blikket til mor som tenker med redsel på at hun aldri skal bli bestemor. 

les også

Linn (33) har aldri hatt lyst til å bli mamma

For meg er ikke familie bare det som defineres som biologisk familie. For meg er det viktig med min valgte familie. De lange, stabile relasjoner jeg har hatt med mennesker over lang tid, og fremfor alt, respekt og kjærlighet. Kompiser og venninner som jeg er så nært knyttet til at jeg kaller de for familie.

Nær halvparten av husholdningene i Oslo er en-personshusholdninger. Mange av disse er single, men noen av dem er ikke det, de har en kjæreste, men de bor fortsatt alene. Men det er enda mer utypisk. Å være kjærester, men faktisk ikke ønske å bo sammen. Ikke ha behov for å være samboere eller gift. Bare være særboere, men lykkelige kjærester og livsledsagere allikevel. Flere og flere velger å leve slik. De ønsker den friheten det gir å organisere livet sitt på akkurat den måten. Hvorfor skal mennesker som velger å leve livet sitt på en måte, dømme andre som lever det på en annen måte?

Jeg liker friheten det gir å ikke ha barn. Jeg liker friheten det gir å være singel. Jeg moraliserer ikke over dine valg, det hadde vært fint om du sluttet å moralisere over mine.