Kommentar

Fortellingen om Norge

Av Hanne Skartveit

STIKLESTAD (VG) Hverken Høyre eller Arbeiderpartiet har klart å fange fortellingen om Norge. Om hvem vi er, og hvor vi skal.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning

Artikkelen er over to år gammel

Partiene som ligger an til å gjøre det godt, er de som spiller på frykt. Frp på frykten for innvandring, Miljøpartiet De Grønne og SV på frykten for klimaendringer. Dette har vært valgkampen der de som treffer folks uro, ser ut til å vinne frem.

Tegner Hagen og jeg har reist til Stiklestad. Kong Olav Haraldsson, senere Olav den Hellige, ble drept her i 1030. Slaget markerer kristningen av Norge. Stedet har stor symbolkraft. Det som skjedde her, definerte vår åndelige, kulturelle og politiske tilknytning til Europa.

– Her kom det store skiftet i norsk historie, sier tegneren.

Statuen av Olav den hellige i Amfiet på Stiklestad der Spelet om Heilag Olav spilles. På Stiklestad i 1030 stod det avgjørende slaget i kristningen av Norge. FOTO: NTB Scanpix

Norge har endret seg radikalt siden den gangen. De første endringene kom langsomt. De første århundrene skjedde det svært lite. Bestefar, far og sønn kunne ha omtrent samme livsløp. Så gikk det raskere og raskere. I dag vokser barn og unge opp i et helt annet samfunn enn det foreldrene deres gjorde.

Nå øker tempoet ytterligere. De unge er innfødte i den digitale verden, mens besteforeldrene deres kanskje vokste opp bare med et radioapparat. Nå er de samme besteforeldrene på Facebook, og betaler regninger i nettbanken.

Likestilling og ytringsfrihet

Samtidig har befolkningen i Norge endret seg på bare noen tiår. Nye kulturer og religioner bringer mangfold. Men det skaper også uro. Mange føler at samfunnet endres for raskt. De er bekymret for at verdier vi tar for gitt, som likestilling og ytringsfrihet, kommer under press.

Legg til omstridte reformer, en urolig verden, flere terroranslag i vårt nabolag, og frykt for klimaendringer, så blir det lettere å forstå hvorfor årets stortingsvalg kan bli et protestvalg. De ansvarlige taper på flere hold.

Ikke i noen valgkamp jeg kan huske har så mange sittet på gjerdet så langt inn i valgkampen. Dersom det blir slik på valgdagen, betyr det at velgerne til de mest innbitte og polariserte partiene får en uforholdsmessig stor innflytelse, mens mange andre blir sittende hjemme. De føler kanskje at valget ikke er så viktig, at det ikke er særlig mye som står på spill. I virkeligheten overlater de sin stemme til ytterpunktene i norsk politikk.

Les Hanne Skartveit: Den store protestbølgen

Høyre og Ap må ta mye av ansvaret dersom det blir slik. De har ikke klart å tydeliggjøre forskjellen seg imellom. Det er Ap som har tapt mest på det. Ap-leder Jonas Gahr Støre har ikke klart å fortelle hvordan han ser Norge de neste tiårene. Hvordan skal vi leve sammen? Hvordan skal vi bevare velferdssamfunnet? Hva er det vi liker ved landet vårt, hva er verdt å beskytte, og hva er vi villige til å forandre i møte med verden der ute?

Støre vs. Stoltenberg

Høyre-leder og statsminister Erna Solberg på sin side har kunnet lene seg tilbake, uten å si stort. Det er Ap som har hatt bevisbyrden for at det er nødvendig med et skifte. Det er Støre som har størst behov for å formulere fremtidens svar, og for å møte uroen mange føler.

Men det er ikke lett, for eksempel når det gjelder innvandring og integrering. Ap er en koalisjon, som favner hele spekteret av velgere med ulike syn på disse spørsmålene. Dagens Ap-leder Støre har en annen profil her enn forgjengeren Jens Stoltenberg hadde.

STØRE OG STOLTENBERG: Jonas Gahr Støre tok over som partileder etter Jens Stoltenberg på Arbeiderpartiets landsmøte i 2014. Foto: Kyrre Lien VG

Da Støre holdt sin tale på Ap-landsmøtet i 2015, der han åpnet opp for 10.000 nye flyktninger til Norge, forrykket han i virkeligheten den hårfine balansen Ap har hatt i innvandringspolitikken. Jeg tror dette er en av flere grunner til at partiet sliter nå.

Sylvi Listhaug

Det er bred enighet blant de store partiene om at innvandringspolitikken skal være streng. Spørsmålet er hvordan vi skal forholde oss til de som allerede er her, og som kommer til å bli boende. Det er i alles interesse at flest mulig av dem kommer i arbeid, og bidrar i lokalsamfunnene. At de blir del av det norske fellesskapet.

Det er ikke alltid enkelt når integreringsminister Sylvi Listhaug åpner munnen. Hun er denne valgkampens mest polariserende politiker. Problemet med Listhaug er ikke nødvendigvis det hun sier, ord for ord. Det er det hun ikke sier.

Det hun ikke sier: Ap burde snakket mer om det integreringsminister Sylvi Listhaug ikke sier. Foto: Mattis Sandblad VG

Nettopp hun, med sin sterke posisjon blant mange av dem som er urolige over utviklingen, kunne med stor tyngde ha snakket om hverdagsintegrering. Om at integrering er en tosidig affære, som stiller krav til begge parter. Men hun snakker sjelden om hva hver og en av oss kan gjøre i praksis for å få det til å fungere best mulig.

Det er på dette feltet Ap kunne ha angrepet Listhaug og Frp. I stedet har angrepene kommet på retorikk og stil. Det blir vagt og utydelig. Og det kan skyve vekk mulige Ap-velgere som deler Listhaugs uro over utviklingen.

Les Astrid Meland: Partiet som ikke mistet sjelen sin

Gode politikere

Mange snakker om den harde tonen i debatten. Men på tampen av valgkampen er det viktig å huske at det norske demokratiet er noe resten av verden kan misunne oss. Tross alt har vi et sunt debattklima. Det kan gå noen kuler varmt. Men vi snakker om de vanskelige spørsmålene. Og vi har gode og solide politikere. De jobber hardt og har høye idealer. Tusenvis av mennesker har brukt timer og dager de siste ukene på stands og hjemmebesøk - for noe de tror på. De fortjener takk.

Det er trist dersom dette valget etterlater et inntrykk av at de brede og ansvarlige partiene svekkes. Det vil i så fall være alvorlig. Vi trenger Høyre og Ap som de to motpolene, som tar ansvar for helheten, og veier ulike interesser mot hverandre.

Valget på mandag handler om i hvilken grad vi kan få en styringsdyktig regjering som er i stand til å ta ansvarlige valg. Sagt på en annen måte: Hvor sterke de store partiene blir i forhold til de mange og ulike småpartiene.

I neste omgang må de store dyrke fortellingen. Om seg selv – og om Norge.

Les også

  1. Tydelige regjeringsalternativer

    I motsetning til Marte Gerhardsen mener jeg at det ikke er vanskelig å se de ideologiske forskjellene mellom de to…
  2. KOMMENTAR: Partiet som ikke mistet sjelen sin

    Frp er like store som da de gikk inn i regjering. Det er imponerende.
  3. MDG frem i Oslo - mener Ap ikke hører på velgerne

    På en ny VG-måling i Oslo går MDG, SV og Rødt frem, mens Ap holder stand.
  4. Støre: KrF-samarbeid ikke lenger aktuelt

    Ap-leder Jonas Gahr Støre smeller døren igjen i ansiktet på KrF-leder Knut Arild Hareide etter at Hareide garanterte at…
  5. Støre og den engelske finanseliten

    Jonas Gahr Støre nekter å snakke om sin investering i et eksklusivt hedgefond. Det reiser mange spørsmål.
  6. Listhaug og AUF i full krangel

    AUF-leder Mani Hussaini mener innvandringsminister Sylvi Listhaug (Frp) sprer «grove løgner», mens Listhaug omtaler en…
  7. Skolevalget: Brakvalg for SV - Ap klart største parti

    SV får størst fremgang i skolevalget, og surfer inn på 10 prosent. Dette kombinert med Aps store oppslutning, viser at…
  8. KOMMENTAR: Derfor vinner Trygve valget

    LØTEN (VG) Det er typisk norsk å bli sur på staten. Men det er snik-sentraliseringen som gjør at folk stemmer Sp.

Mer om

  1. Stortingsvalg 2017
  2. Jonas Gahr Støre
  3. Erna Solberg
  4. Arbeiderpartiet (Ap)
  5. Høyre (H)
  6. Fremskrittspartiet (Frp)
  7. Politikk

Flere artikler

  1. Aps interne strategi: Støre nekter å møte Listhaug til debatt

  2. Listhaug ber Støre beklage: Hengte redaktør ut til tørk under karikaturstriden

  3. Støres asylmareritt

  4. Svenske og norske tilstander

  5. Endelig fikk Siv (Frp) duellere med Jonas (Ap)

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder