Debatt: Tom feminisme

Kjære Sylvi Listhaug: Som en som faktisk har kjent æresrelatert vold på kroppen, vært utstøtt av familien min siden jeg var 18 år, og har levd under kode 6, politiets sterkeste grad av beskyttelse, er jeg mot alle former for vold mot kvinner.

KADRA YUSUF, skribent.

Kjære Sylvi Listhaug.

I torsdagens VG gikk du som leder av FrPs kunnskaps- og familieutvalg hardt ut mot den norske kvinnebevegelsen. Du skrev blant annet at bevegelsen er kuppet av radikale aktivister på venstresiden som fører en egoistisk kvinnekamp, og ikke minst at kvinnebevegelsen mangler solidaritet med minoritetskvinner.

For alle kvinner

Jeg er altså en av disse minoritetskvinnene som du snakker om. Jeg tenkte jeg skulle dele noen erfaringer med deg, både som en som er opptatt av likestillingsarbeid og ikke minst også har kjent de temaene du tar opp i kronikken din, som for eksempel æresrelatert vold, på kroppen. Men først må vi bli enige om et par ting; Det ene er at 8. mars først og fremst er en internasjonal kampdag for alle kvinner. Det andre er at kvinner i innvandrerbefolkningen er en sammensatt gruppe stort sett fra hele verden og med forskjellige religioner.

Med andre ord: Ikke alle innvandrerkvinner er muslimer eller har bakgrunn fra land der omskjæring av kvinner, tvangsekteskap eller æresrelatert vold praktiseres. Det betyr ikke at de ikke har andre utfordringer som er verdt å gå tog for eller markere i solidaritet.

For eksempel er det mange jenter i Norge fra Filippinene somopplever sosial dumping. Vi vet også, takket være Kirkens bymisjons kartlegging at hvert år gifter rundt 600 thailandske kvinner seg med norske menn, men mange av kvinnene dumpes og ender opp som prostituerte på massasjeinstitutter.

Lang debatt

Men tilbake til kronikken din, der du etterlyser paroler som: «Forsvar kvinnekroppen», «nei til kjønnslemlestelse» og «nei til tvangsekteskap». Det er viktige temaer du tar opp, men debatten om kjønnslemlestelse av kvinner og tvangsekteskap har pågått i over ti år, minst like lenge som det er siden boken til Irshad Manji som du refererte til i teksten din, kom ut. Siden kjønnslemlestelse først kom på dagsorden på begynnelsen av 2000-tallet har man snakket, debattert og ikke minst ført politikk på området. Det samme gjelder tvangsekteskap og æresrelatert vold. Også der diskuteres det høyt og det føres politikk på området som hjelper unge mennesker til et bedre liv.

Jeg skal gi deg rett i noe: Venstresiden har vært og kan fortsatt være «smånervøse» i møte med ukultur i muslimske miljøer. Da vi jentene med minoritetsbakgrunn først tok opp disse temaene satt en stor del av venstresiden på gjerdet og visste ikke helt hva de skulle gjøre.

Men etter hvert som årene har gått har mange av dem kommet ned fra gjerdet og blitt mindre mørkeredde. Jeg sier ikke at de er feilfrie og gjør alt rett i dag, men det er en endring som er viktig for oss alle.

LES OGSÅ:Listhaugs forenklinger.

Mektig hovedparole

Jeg synes kronikken din, Sylvi Listhaug, er et urimelig forsøk på å stilne folk. Jeg er ikke enig i alle parolene, men hovedparolen er: «Stopp vold mot kvinner.» Det er en parole alle kvinner, uansett bakgrunn og politisk ståsted burde støtte. I den parolen ligger et nei til kjønnslemlestelse og nei til voldtekt. Alle former for vold mot kvinner. Enten det er vold man begrunner kulturelt eller partnervold.

Som en som faktisk har kjent æresrelatert vold på kroppen, vært utstøtt av familien min siden jeg var 18 år, og har levd under kode 6, politiets sterkeste grad av beskyttelse, så er jeg mot alle former for vold mot kvinner. Jeg er med på å bekjempe ikke bare æresrelatert vold, men overgrep mot alle kvinner herfra til Cape Town.

Men også andre sine kamper og ikke minst andre kamper er viktige. Jeg ser at du reagerer på parolen mot retusjert reklame. Som mor til to døtre synes jeg det er fint at unge jenter tar opp kampen mot kroppshysteriet. Spesielt når vi vet hvor hardt det går utover unge jenter. Tallene er skremmende: En av fire jenter mellom 15 og 16 år viser depressive symptomer. Det kommer fram i den årlige rapporten «Ungdata» fra forskningssenteret NOVA. En studie fra NTNU viser at en av seks ungdommer i videregående skole har selvmordstanker. Også her topper jentene statistikken.

Jeg synes ikke at det er greit at unge jenter vokser opp i et samfunn som pådytter dem høye krav om hvor flinke og pene de skal være. Jeg synes det er sabla trist hvis morgendagens unge kvinner må bukke under og ender opp i en form for forventningsfengsel. Jeg synes vi skal bekjempe de høye kravene mot unge kvinner, enten det er å dekke seg til eller sulte seg i hjel. Å støtte morgendagens unge kvinner mot umenneskelige kroppsidealer vil jeg si også går under å forsvare kvinnekroppen.

Du reagerer på at noen skal gå med en parole som handler om barnehager. Men er ikke det bra, da? Uansett inntekt har vi alle behov for gode, trygge barnehager man kan ha råd til. Slik at en Aisha kan komme seg ut å lære seg norsk eller komme seg ut i jobb, og at en alenemor kan få en forsvarlig barnehage hun kan ha råd til?

En bedre hverdagsfeminisme

Som partipolitisk uavhengig feminist vil jeg gå i tog 8. mars. Ikke bare for rettigheter for minoritetskvinner, men også for majoritetskvinnene.

Jeg vil si nei til tvangsekteskap, omskjæring og æresrelatert vold, og jeg sier nei til et samfunn som stiller for høye krav til utseendet til unge jenter.

Jeg sier nei til enhver regjering som setter opp prisene for barnehageplasser, enhver regjering som vil innskrenke kvinners reproduktive rettigheter, enhver regjering som kutter ned på kommuneøkonomien slik at det blir mindre til krisesentre og helsetjenester.

Jeg synes det er fint at du støtter 8. mars, Sylvi. All ære til deg for at du slår inn åpne dører og hyler høyt. Jeg skulle ønske du hylte like høyt for en bedre hverdagsfeminisme for oss alle, uansett hudfarge. Noe av det vi kvinner er gode på, er å ha to tanker i hodet samtidig; det burde vi også klare under 8.mars!