Ibsenprisvinner Peter Handke ble møtt av demonstranter utenfor Nationaltheatret før utdelingen av den internasjonale Ibsenprisen søndag ettermiddag.
Ibsenprisvinner Peter Handke ble møtt av demonstranter utenfor Nationaltheatret før utdelingen av den internasjonale Ibsenprisen søndag ettermiddag. Foto:Fredrik Varfjell,NTB scanpix

Dikt – og forbannet løgn

kommentar
Publisert:
MENINGER

Dikteren Peter Handke har fortjent Ibsenprisen. Og den politiske aktivisten Handke fortjente den demonstrasjonen
som møtte han utenfor Nationaltheatret søndag.

Høsten 2002 redigerte jeg VGs debattside da direktør i Gyldendal, Geir Mork, mente det var på tide å gi nobelprisvinnerenKnut Hamsun sin egen gate. En heder til den fantastiske forfatteren som hadde sviktet både Norge og humanismen så grovt med sin aktive støtte til nazistene under krigen, var fortsatt et ømtålig tema.

En dag ble jeg oppringt av Jens Chr.Hauge, leder for Hjemmefrontens militære gren mot slutten av krigen, senere forsvarsminister og justisminister og en av Norges mektigste menn i nærmere førti år. Hauge hadde ment at Hamsun burde stilles for retten og dømmes til døden i 1945, for så å benådes før dommen ble eksekvert. Nå hadde han noe på hjertet som han gjerne ville ha på trykk omgående i Verdens Gang, en gang Hjemmefrontens egen avis.

Det var ikke lange innlegget. Etter kort å ha gjort rede for Hamsuns bakgrunn og svik, konkluderte han:

«De som gjerne vil knytte Hamsuns navn til en gate, bør nå etter min mening passe på at navnet blir: Dikteren Hamsuns Gate. Det gjør klart hva man hyller, og hva man ikke hyller».

Det var et klart signal til det som var igjen av troppene: Tiden er inne for forsoning. Det var minst like klart signal til alle oss andre: Gi hederen en klar ramme, slik at den ikke kan misbrukes.

Det er denne rammen tildelingen av årets internasjonale Ibsenpris, er i ferd med å sprenge seg ut av.

Vinneren, den østerrikske dramatikeren Peter Handke, er den intellektuelle klasses egen forfatter. Karl Ove Knausgård trekker frem Handke som et eksempel på «det singulære, det egne og det idiosynkratiske, i motsetning til det allmenne og det generelle» i siste utgave av Morgenbladet.

Jeg har ikke lest eller sett noe annet av Handke enn «Himmelen over Berlin» og har i det hele tatt begrenset inntaksevne på tung, akademisk litteratur, men jeg forstår hva han mener, fordi jeg i mange år hadde det slik med musikk: Jeg søkte nettopp etter det som brøt med konvensjonene, gikk mot den gode smak, rev opp noen sår i sinnet og strødde salt og pepper i – i motsetning til all muzaken man fant på hitlistene.

Det åpnet en verden for meg av mildt sagt eksentriske politiske og kulturelle verdensanskuelser. De ledende figurene i britisk og amerikansk punk- og hardrock på 70- og 80-tallet kunne finne på å uttrykke alt fra antisemittisme til beundring for seriemordere. Jeg var ikke alltid sikker på hvordan jeg skulle forholde meg til det. Innimellom har unnskyldt dem, bortforklart holdningene deres, nærmest umyndiggjort dem politisk i et selvrettferdig behov for å rettferdiggjøre min egen glede over det de har gitt meg.

Peter Handke er en langt mer forfinet mann en disse, selv om utbruddet mot demonstrantene utenfor Nationaltheatret søndag, viser at dannelsen er et ganske tynt ferniss. Men problemstillingen er den samme:

Det er ingen tvil om at Handke har brukt, eller kanskje heller misbrukt sin posisjon, til å prøve å legitimere det ultranasjonalistiskeregimet i Serbia på 90-tallet. Et regime som stod bak et godt dokumentert folkemord. Et regime som har krigsforbryterdomstolen i Haag beskjeftiget frem til våre dager. Et regime som ble ledet av Slobodan Milosevic, en mann Handke besøkte i fengselet i Haag, og som han talte i begravelsen til.

Da de første protestene kom mot tildelingen, ble prisen forsvart med nettopp forskjellen på mannen og verket. Handke har «skapt det kanskje viktigste episke litterære teatret siden Brecht», i følge juryen. Han etterlater seg et verk «uten sidestykke hva gjelder formell skjønnhet og briljant refleksjon».

Jeg tviler ikke på vurderingene. Jeg stoler på folk som Knausgård og Jon Fosses litterære vurderinger. Men den siste uken er det ikke bare verket som blir trukket frem av prisens forsvarere. Det er det at Handke «bryter med konsensus» om Serbia som i stadig større grad dominerer debatten om prisen. At det er viktig med en «motstemme» til den «offisielle» versjonen. Om motstemmen forteller sannheten eller ikke blir underordnet, det viktigste er at den er «kontrær».

Det finnes ikke den krigsforbrytelse eller det folkemord som ikke har slike «kontrære» stemmer. I Holocaust, i My Lai, i Rwanda, det er bare å gå på Amazon og bestille en hyllemeter alternative virkelighetsoppfatninger.

De fleste er mye mer bombastiske, banale og gjennomskubare enn Handkes intellektuelt besnærende retorikk.

Det er derfor det er viktig å holde tungen rett i munnen, og la anerkjennelsen stoppe ved dikteren.