VIKTIG: – Jonas Gahr Støre slår tilsynelatende inn åpne dører, men Ap, som ubestridelig er ofre i denne saken, tar munnkurven av og gir klart uttrykk for sine oppfatninger, tilfører debatten et nytt og viktig perspektiv, skriver kronikkforfatteren. Foto:Patrick Da Silva Sæther,VG

Debatt

Kronikk: Er det riktig å tilgi?



Denne høsten handler 22. juli-bøkene om ansvar, ofre, forsoning og veien videre. Overdrevne dommedagsforestillinger om Vestens undergang - kan gi grobunn for frykt og ekstremisme.

ARTIKKELEN ER OVER FEM ÅR GAMMEL

Aage Borchgrevink, forfatter

Tre år etter tragedien 22. juli er spørsmålet hvordan man går videre. Den sør-afrikanske Nobelprisvinneren Desmond Tutu hadde følgende svar tidligere i høst: «Etter at det verste er over, har man to valg: Det ene er å gå videre med sinnet, hatet og bitterheten, fortsette med å ville slå tilbake. Det andre er å klare å se forbi det grusomme, forbi handlingen og forsøke å tilgi.»

Flere av utgivelsene denne bokhøsten kretser rundt spørsmål om forsoning, ansvar, skyld og tilgivelse. Ikke bare er det vanskelig å tilgi drapet på 77 mennesker, de fleste av dem ungdommer. Det er også et komplisert spørsmål om ansvar: Breivik var, som Åsne Seierstad formulerte det, en av oss. Hva er i så fall «vårt» ansvar? Hvem er vi? Og hvem er ofrene? Familiene som sitter igjen og de overlevende, åpenbart, men hvem ellers?

Det ideologiske grunnlaget

Aage Borchgrevink. Foto: ,



I boka I bevegelse argumenterer Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre for at det norske samfunnet ikke har debattert den ideologiske bakgrunnen til terroren. Støre opphevet den politiske borgfreden med å beskrive «en åre av ekskluderende selvhevdelse, vendt mot verden utenfor» som går gjennom norsk historie og ender opp i nærheten av den blå-blå regjeringen.

Ideer og begreper fra ytterste høyre har sivet inn i den ordinære politiske debatten, blant annet via Fremskrittspartiet, skriver Støre. Bidro dette til å inspirere terroristen, spør han, og i så fall: Hvorfor snakker vi ikke om det? Det nasjonale vi er en flytende størrelse, som i rosetogenes dager inkluderte nesten alle, men som i hverdagen oppløser seg i et flimmer av forskjellige grupper.

Diskusjonen Støre etterlyser har pågått siden terroristens identitet ble kjent, slik sett slår han inn åpne dører. Vi har snakket om det, ekstremisme er belyst og ekstremister konfrontert – uten at den jobben noensinne vil ta slutt.

Men at Arbeiderpartiet og AUF, som ubestridelig er ofre i denne saken, tar munnkurven av og gir klart uttrykk for sine oppfatninger, tilfører debatten et nytt og viktig perspektiv.

Skipet som synker

Støre spør om den tverrpolitiske og «forsonende» samlingen etter 22. juli bidro «til å begrense forståelsen, styre utenom», og har stort sett møtt taushet. Et unntak er stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet Christian Tybring-Gjedde, som i sin nye bok, Mens orkesteret spiller, beskriver Norge som et synkende Titanic.

Tybring-Gjedde har ikke uventet den motsatte analysen av rosetogene: «Etter hvert som tiden gikk, forlot dessverre enkelte denne stille samlede protesten og forakten for terror, og bidro heller til å skape en mer splittet nasjon.» Det er ikke bare Støre som splitter nasjonen, men også tidligere AUF-leder Eskil Pedersen, som i sommer ønsket et oppgjør med holdningene til Breivik.

«Følelsen av frustrasjon og sinne over at én gjerningsmann klarte å utføre så mye ondskap, er lett å forstå», skriver Tybring-Gjedde, og alluderer muligens subtilt til den ganske urettferdige kritikken mot Pedersen. «Når det er sagt, er det svært destruktivt for den politiske debatten når det gjentatte ganger forsøkes å utvide det indirekte ansvaret for massedrapene til å gjelde andre enn gjerningsmannen.»

Støre og Tybring-Gjedde er på samme forlag, men ser ellers ulikt på mye. I august 2011 lovet Tybring-Gjedde å nyansere språkbruken. Tre år senere fremstår løftet som en drøm fra Disneyland. Det er igjen Arbeiderpartiet som er splittende og destruktive. Støres ønske om debatt er en «heksejakt», og offeret – det er som vanlig Christian Tybring-Gjedde. Kommentarfeltherrens vi er kanskje trangt, engstelig og autoritært, men ikke en konstruksjon slik Breiviks vi var det.

Farens fortelling

Kampen om offer-rollen har flere deltagere, blant annet bloggeren Fjordman som hevdet seg forfulgt i forbindelse med politi-etterforskningen etter 22. juli. Boken Min skyld? En fars historie av Jens Breivik fremstår som en søknad til fellesskapet om å få opphevet fredløsheten på tampen av livet, for også terroristens far har vært utsatt for urettmessige anklager.

I boken avsverger Jens Breivik sin yngste sønn – blant annet gjennom å analysere hans kvinnehat og fremlegge et brev der Anders Behring Breivik krever at faren skal bli fascist. «Jeg forstår at du er rasende over tap av sosial status, akkurat som mamma var», skriver terroristen, og kan være inne på noe. Vonde eller ikke-eksisterende relasjoner mellom far, mor og barn ønskes kanskje kompensert gjennom innpass i fellesskapets vi.

Ondskap og tilgivelse

Bidraget til Arne Johan Vetlesen, i boka Studier i ondskap, er å stille spørsmål ved allment aksepterte forestillinger om tilgivelse. Filosofiprofessor Vetlesen gjengir historiene til to overlevende fra de nazistiske utryddelsesleirene. Jean Amery forbeholdt seg retten til ikke «å gå videre», til å bære nag. Å tilgi innebærer dels en grad av umoralsk glemsel, dels at det opprettes en form for likeverdighet mellom ofre og overgripere som Amery oppfatter som falsk. Kun når SS-mennene står foran eksekusjonspelotongen, er de hans jevnbyrdige. Amery anser sin smerte som et offentlig anliggende, ikke bare et forhold mellom ham og overgriperne, derfor er det hans plikt å bære på sine erfaringer. Han er offer på trass, ikke av bekvemmelighet.

Som motsats til uforsonligheten, argumenterte forfatteren Primo Levi for at en slik posisjon bandt Amery til Auschwitz for alltid, og ledet til hans selvmord i 1978. Levi bar ikke nag, slo ikke tilbake, men var opptatt av å gå videre gjennom blant annet å forstå også overgriperne. Samtidig lå det i hans fokus på overgriperne, også et muligens utopisk ønske om at de igjen ville forstå ham - og dermed innse uhyrligheten av sine egne handlinger. Kanskje var Levis forsonlighet også problematisk? Han tok sitt eget liv i 1987.

Selv havner Vetlesen på Amerys linje: «Samfunnets iver etter å få i stand forsoning mellom overgriper og offer (eller pårørende, etterlatte, etterkommere), for slik å komme seg videre etter det vonde som hendte, fører ofte til et press om å tilgi som moralsk sett er dypt problematisk.» Å anklage de overlevende for å være destruktive når de setter sine erfaringer i kontekst, slik Tybring-Gjedde gjør, er åpenbart problematisk, men inngår kanskje samtidig i en større sammenheng?

Grobunn for frykt og ekstremisme

Tusener ble direkte berørt av Breiviks ugjerninger. Det spesielle med ofrene for 22. Juli er at mange av dem utgjør landets nåværende og kommende politiske elite. Vetlesens poeng er at også de bør skånes for press og munnkurv.

Veien videre bør heller bestå i spørre (igjen) om ikke den typen overdrevne dommedagsforestillinger som Christian Tybring-Gjedde kolporterer – om det dekadente Vestens undergang – kan gi grobunn for frykt og ekstremisme. Det kan være utgangspunkt for diskusjonen Støre etterlyste.

Les også

  1. Støre: Vi har ikke trengt inn i det aller vondeste

    Ap-leder Jonas Gahr Støre kritiserer 22. juli-debatten for å ha vært feig i sin nye bok "I bevegelse".
  2. Breivik i brev til faren: - Du er en utrolig feig og svak person

    Terrordømte Anders Behring Breivik lar skjellsordene hagle mot faren i et brev Jens Breivik gjengir i sin nye bok.
  3. Anders Behring Breiviks far med bok om sønnen: - Jeg tror han hadde blitt en annen person om han hadde blitt med meg

    Jens Breivik (78) sier han tror sønnens bestialske massedrap kunne vært unngått - hadde han bare fått foreldreretten til…
  4. Ingen drøm fra Disneyland

    Ingen norske byer har hatt så mange innvandrere som Bergen. Og så mye vold, drap, prostitusjon og lovløshet.
  5. Netthets-krangelen: Her er Frp-uttalelsene som får Ap til å rase

    Ap har egen liste med kontroversielle Frp-uttalelser de mener står uimotsagt i partiet.
  6. Skyld og tilsvarsrett

    Jens Breiviks «Min skyld? En fars historie» er ikke egentlig en bok, men et tilsvar til tidligere bøker, fortellinger og…
  7. Breivik om farens bok: En av mange bøker om 22. juli

    Anders Behring Breivik trekker tilsynelatende på skuldrene og av farens nye bok.
  8. Bokanmeldelse: Skisser
    av en terrorist

    Farens forsøk på forstå sin sønn massemorderen etterlater oss like kloke.
  9. Breiviks far: - Jeg er full av anger

    Jens Breivik innrømmer at han kunne ha gjort mer for sin terrordømte sønn.
  10. Er det ikke deilig å ha noen å hate

    Arbeiderpartiet denger løs på Fremskrittspartiet med moralsk…

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder