Kommentar

Den viktige fortellingen

Av Guro Hoftun Gjestad

22. juli-senteret ligger i 1. etasje av høyblokka i regjeringskvartalet. Foto: HAMPUS LUNDGREN, VG Foto:Hampus Lundgren,VG

Det skjer noe med deg allerede når du går opp lindealleen, og det regner slik det gjorde den dagen, og trærne er grønne og høyblokka reflekteres i vannspeilet: Terroristen rev
ikke ned alt den dagen vi ble forandret.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning

Artikkelen er over fire år gammel

Han prøvde å rive høyblokka, han ville ruinere nasjonen, men høyblokka rager i ruinene der gjenreisingen er i gang. Å gå inn i høyblokka, inn i Informasjonssenteret etter 22. juli, er å gå inn i et høyreist symbol på folkets styrke og hatets veikhet. Men høyblokka har tydelige, vonde sår, muren er flerret av, armeringsjern spriker ut av den sprengte konstruksjonen. På den måten går du inn i fortellingen.

Minnenes rom

Slik terror rammer, er det enkeltmenneskene, de uskyldige, de som helt tilfeldig var akkurat der, akkurat da - du treffer først. Smilene. Øynene. Ansiktene. Et rom til minne om 77 mennesker. Døde på grunn av en manns hat. Døtre, sønner, søstre, brødre, mødre, fedre, tanter, nieser, nevøer, fettere, kusiner, venner og bekjente. Midt i livet. Revet vekk. Og i dette minnerommet aner du bare konturene av den private sorgen: Huggene i magen når du kjenner en lukt som minner om henne. Frosten langs ryggraden når du passerer en med like sko. Streifet av glede når du ser en rygg i mengden av mennesker, før du innser at det ikke kan være han. Portretter av alle de som døde for tidlig, hvem hadde hun hadde vært? Hvem ville han møtt? Brygga hun ikke lenger hopper fra. Bussen som fortsetter å gå, selv om han ikke står på holdeplassen. I minnerommet er det også åtte åpne, blanke felt. Åtte navn, åtte ansikter der de pårørende vegret seg fra å la deres kjære være en del av utstillingen.

Minuttene før

Ute av minnerommet, stopper du opp ved en overvåkningsvideo fra Regjeringskvartalet. Minuttene før. Og klokken går: 15.18:13. Og noen går forbi og klør på et myggestikk. 15: 18:15. Det står en hvit kassebil utenfor inngangspartiet, og de som passerer legger ikke merke til den. De går bare der og retter litt på vesken. Går videre. 15:19:03. Og dagen er fortsatt den samme. Noen minutter til. Sekunder. Og de som går forbi, lever i dag fordi det var akkurat da de passerte og ikke øyeblikket etterpå. 15:20 varsler resepsjonisten i høyblokka om en feilparkert bil. Og så går alt i svart, og her starter tidsforløpet. Etter dette er alt noe annet. Det er i rommet som den gang var høyblokkas kantine, tidslinjen vises. De offisielle meldingene, Statsminister Stoltenbergs skriblerier med blå penn på et ruteark. Men også folkets utbrudd på Twitter: @CiViX Holy Crap. Eksploderte nettopp Oslo? Og bildene viser gatene våre, de som før denne tidslinjen startet, var julistille og døsige.

15:35: Vitne ringer nødsentralen og melder at han har sett en uniformert mann med hjelm og pistol sette seg i en bil og forlate regjeringskvartalet like før eksplosjonen. Vitnet melder også inn reg.nr. VH24605. Meldingen tas ikke videre.

Ærlig og symbolsk

Historien som fortelles i høyblokka er ærlig, dokumentarisk og har en sterk symbolsk kraft. Slik som klokken fra Møllergata 19. En svær bit av urskiven er revet vekk av bombens kraft, og biten som er borte, tilsvarer omtrent tiden fra bomben eksploderte, til terroristen var tatt.

Symbolsk er også restene av bombebilen, plassert i midten av det som en gang var kantinen. Det er en skrothaug stablet oppå noen europaller. Ingen lyssetting. Ingen dramatiserende effekter. Det er dokumentasjon på det som er igjen. Slik ser hatet ut når det er forvandlet til skrap.

I kortenden av rommet henger et stort bilde av Utøya. Den kvelden. Da alt var over. 77 mennesker var drept. I en monter rett foran: Engangskamera, speilreflekskamera, Mp3-spillere, mobiltelefoner. En gang pakket ned i en sekk eller en veske for å forevige minnene fra sommerleiren. Etter 22. juli: Beslag. Dokumentasjon på det forferdelige som skjedde.

Vitnene

Det er en fortelling om å gå videre, som fortelles i informasjonssenteret i høyblokka. Den som skal leve videre, kan ikke leve i en ruin. Men skal du komme videre, må du være ærlig i fortellingen om det som har skjedd. Gjennom et lite vindu i kantinen kan du se ut, se gjenreisingen. Alt som står igjen, til tross for kreftene terroristen viste.

Når du går ut av rommet der tidsforløpet vises, hører du stemmer fra vitnerommet: «Først skjøt han en gutt som satt ved siden av meg. Så skjøt han Lene. Så skjøt han meg (…) Det ble helt stille rundt meg. Så hørte jeg drypping. Var det blod? Eller var det regnet?»

På veggen vis a vis det store bildet av rosehavet utenfor domkirken, og bildene av alle markeringene rundt om i landet, fra dagene etter angrepet, da det var tid for å løfte en rose, tid for møte hatet med kjærlighet – vises terroristens symboler: Drapsmannens falske politi-identifikasjon og falske ordner. Men kofferten han brukte da han tok ondskapen over til Utøya, er av «faglige vurderinger» utelatt.

Viktig senter

Kritikere har ment at senteret vil fremstå som et Breivik-museum. Det gjør det ikke. Informasjonssenteret om 22. juli er viktig. Ungdomsskole-elevene som skal besøke senteret, var barn da for fire år siden. Terror og ekstremisme er abstrakte ord de ellers bare hører om. I møte med fortellingen i høyblokka, blir hatet og ugjerningene konkrete. For de pårørende er sorgen fortsatt et åpent sår, men om de vil eller ikke, må de dele sorgen med oss andre. For dette er historien om den kollektive sorgen, det som skjedde rammet oss alle. Og hatet finnes fortsatt, ekstremismen lever. Vi må ikke glemme. Vi må ikke gjemme bort det som gjør hendelsen konkret, som får oss til å forstå. Til å fortsette å kjempe imot.

Flere artikler

  1. Har fjernet Breiviks utstyrskoffert fra 22.juli-senteret

  2. Bevar 22. juli-senteret

  3. Kunnskap og åpenhet er det beste vernet mot hat, vold og ekstremisme

  4. Ap-leder Jonas Gahr Støre på Utøya: – Kampen mot voldelig ekstremisme må bekjempes med bred front

  5. Elden vil ikke ha «Breivik-museum» i Oslo

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder