DE INTELLEKTUELLE: - Utenrikssynsing er medaljer til hagefester og andre åsteder for snakkeklassens punkterte hyggeprat. Alltid med hjemmesnekrede innfallsvinkler i utenrikspolitikk der kunst, kultur, religion og vidløftige idéhistoriske analyser trumfer økonomi, geopolitikk og praktisk politikk som forklaring på hvorfor middelalderen har gode kår noen steder, skriver kronikkforfatteren. Foto: Tegning:Roar Hagen,VG

Debatt

Kronikk: Eventyret om utlandet

At man kan formidle, betyr ikke at man har noe å formidle.
Skjønnlitterære forfattere som tok siste virkelighetssjekk på 70-tallet, forpurrer den norske utenriksdekningen og -debatten.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

Artikkelen er over fem år gammel

Sian O'Hara, frilansjournalist

En norsk forfatter. Der sitter han, med bustete sveis, hornbriller, pattende på en pipe bak et stort skrivebord. Så titter han opp fra stipendsøknadene, ut av vinduet mot eplehagen og sier: «O! Jeg vil opplyse verden! Om det forkvaklede sjelsliv i går, om Ukraina i dag, en hyllest av bestefars arbeiderklassetilværelse i morgen, og så en snutt om Libya på tampen av uken.» Aldri har han vært i Ukraina eller Libya, og kjenner ingen i arbeiderklassen, men skriver gjør han. Tid i sjelens irrganger har forfatteren viet, så de platonske ideer og deduktive sannheter er kilde god nok.

Sian O'Hara. Foto: ,

Utenrikspolitikk er innhyllet i mystikk; penger, hemmelighold, konspirasjonsteorier, Snowden-figurer, spionasje, krig, skrikende urettferdighet, kjendiser med atombomber, dramatiske skjebner og intriger ispedd barbari og kynisme som får den mest hårreisende krimbok til å virke platt. Likevel får ikke en sterk mening her og der konsekvenser, takket være språkbarrierer, endemisk analfabetisme og faktum at de få som har makt gir effektivt blaffen i resten.

USA, ergo sum

Annerledes er det for forfatterne. Utenrikssynsing er medaljer til hagefester og andre åsteder for snakkeklassens punkterte hyggeprat. Alltid med hjemmesnekrede innfallsvinkler i utenrikspolitikk der kunst, kultur, religion og vidløftige idéhistoriske analyser trumfer økonomi, geopolitikk og praktisk politikk som forklaring på hvorfor middelalderen har gode kår noen steder.

«Men hva med berberne? De er så kulturelle av seg!», kauker forfatterne om konflikten i Libya, iltre fordi de fornemmer uenighet, mens de gumler på noe med japansk uttale som ser ut som om det er skrapt rett av bildekket. «Hva med Safavide-søylene i det gamle Persia og ringvirkningene de fikk? La du ikke merke til dem, sier du? Da har du ikke egentlig vært der», hufser forfatterensemblet mens de nipper til vin med pris tilsvarende en gjennomsnittlig månedslønn for en offentlig ansatt i et høykorrupsjonsland. Alt mens et panisk safa-hvafornoe iler gjennom hukommelsen på undertegnede i forsøket på å huske om flyktningleirbeboere, lokale journalister jaget av Taliban eller korrupte lokalpolitikere nevnte kunsthistorie i intervjuene.

Men når USA er delaktig i noe som skjer, er både Ming-vaser og høytlesningsfestivaler irrelevant; det er alltid USAs skyld. Demonstrasjonene mot Vietnamkrigen på 70-tallet rumler gjennom forfatterhodene og vekker fornøyelige minner om fri hasj, fellingstillatelse på autoriteter og en tid med ungdommelig sex-appeal intakt. Nå, derimot, er alt puritansk og kjedelig, og USAs kompliserte rolle i en multipolar verden vekker frustrasjon, ikke interesse hos forfatterne.

Mindre moralsk harme

Russland og Kina bedriver like freidig innblanding i Midtøsten, Afrika og Asia, men later ikke engang som om de bryr seg om menneskerettigheter. Pakistan, India, Iran og Saudi-Arabia er også tungvektere i sine regioner, og menneskerettighetsverstinger som er bestselgerulykker å lene seg på når man skal kritisere USA.

Derfor toner de ned betydningen av alt ikke-vestlig og ignorer notorisk andre stater med like stor eller større rolle i konfliktene. «Nei, altså, Russland vet jeg ikke så mye om», sier de om nabolandet vårt, nipper slukøret til vinen, og vil heller snakke om USA igjen. Det vises i dekningen, for den styres av den offentlige diskursen. Det er mindre moralsk harme over borgerkrigen i Syria enn for eksempel Libya, hvor Nato deltok. Selv om situasjonen foreløpig er bedre i Libya enn i Syria.

Man får likeledes inntrykk av at det har foregått en Nato-krig mot et isolert Taliban-regime i Afghanistan. Men i de internasjonale diskursene, og i Afghanistan, finnes en utbredt oppfatning om at Taliban var Pakistans og Saudi-Arabias instrument mot blant annet Iran og de tidligere Sovjet-statene i nord, og at afghanerne ofres på det regionalpolitiske alteret.

Utenriks som høykultur

I journalistikk er utenriksfeltet et spørsmål om metode, den samme som i innenriks, men med flere utfordringer knyttet til sikkerhet, språk og kulturkrasj. Grunnprinsippene består imidlertid; skal man dekke Kirgisistan eller Nord-Trøndelag er grundig forarbeid nødvendig. Og så mange kilder som mulig, muntlige så vel som skriftlige, men ikke tatt fra eget hode eller verdensbilder fra forrige århundre. Så oppsøker man nordtrøndere og kirgisere for å forstå hvordan verden ser ut derfra.

For forfattere er utenriks derimot kvintessensen av virket deres; selve kremen på den intellektuelle kaka. Sett fra en persisk søyle ser utenriks ut som et heksebrygg av abstrakte begreper i kultur, historie, sosialantropologi, psykologi, politikk, geografi og kunsthistorie krydret med tilfeldige referanser til internasjonale medier. Hvis man klarer å si noe vettugt som står i et uangripelig forhold til én av tingene, bebor man angivelig kulturkunnskapens høyborg.

De kan si hva de vil i dette vakuumet der alt kan være feil og riktig, avhengig av retorikken, mens libyere, syrere og afghanere reduseres til brikker på et Risk-brett mellom berbiske tepper og ottomanske kameler. Og forfatterne får ubegrenset spalteplass, i motsetning til utenriksjournalister og -forskere, for de omtaler mennesker i fattigdom, lidelse og nød med fengende litterære former som forskere og journalister ikke tillates på grunn av krav til metode og etterrettelighet.

Hemingway-arven

Hvor kommer ideen fra om at forfattere kan abstrahere spennende tanker om steder de aldri har vært, ut av avisartikler skrevet av journalister som de overgår i klokskap og innsikt? Litterære giganter som George Orwell, Joseph Conrad, Graham Greene, og Ernest Hemingway representerer i så måte forfatterdrømmen: de skrev om død, liv og krig med tilhørende detaljkunnskap om andre kulturer. Men til forskjell fra moderne litterater var de tilstede; de bodde og jobbet i Det fjerne Østen, rapporterte fra den spanske borgerkrigen, deltok i første verdenskrig, seilte på Kongoelva i årevis eller jobbet som spion over hele Det britiske imperiet i mange år.

De hadde noe å fortelle, og relevante erfaringer å dra på. Ulikt den moderne forfattertrupp som vandrer hvileløst fra hagefest til hagefest på jakt etter nye koldtbord å fortære og nye nettverk å imponere.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder