Kommentar

Ernas valg mellom rett og galt

Av Hanne Skartveit

Tegning: Roar Hagen

Statsminister Erna Solberg kunne valgt det rette - å ta i mot Dalai Lama når han kommer til Norge. I stedet lar hun Kina bestemme norsk utenrikspolitikk.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning

Artikkelen er over seks år gammel

Fredag ble det klart at ingen fra regjeringen vil treffe Dalai Lama. Beskjeden til verden er dermed at Norge er svakt og lar seg presse.

Etter tildelingen av Nobels fredspris til Liu Xiaobo i 2010, har forholdet mellom Norge og Kina vært iskaldt. Maktforholdet mellom en ny stormakt og et lite land er i utgangspunktet skjevt. Det er stormakten som fører an. Antagelig blir ikke forholdet mellom våre to land bedre før Kina mener at tiden er inne.

Spørsmålet er hvordan Norge skal bruke tiden i fryseboksen. Vi trenger hverken å provosere kineserne unødig, eller å krype for dem. Vi må opptre slik at vi kan stå for det vi gjør, og slik at verden ser et Norge det er mulig å kjenne igjen. Et Norge som står opp for menneskerettigheter, og som ikke lar seg diktere av udemokratiske stormakter.

Menneskerettighetsfanen

Den siste uken har vi sett hvordan den blåblå regjeringen har latt Kina dytte Norge rundt. Stortingspresident Olemic Thommessen åpnet det hele da han kunngjorde at han ikke vil treffe Dalai Lama - og begrunnet det med forholdet til Kina. Utenriksminister Børge Brende fortsatte å gi Kina direkte innflytelse over norsk utenrikspolitikk da han i Stortinget snakket om hvor vanskelig det var å ta i mot Dalai Lama, fordi kineserne ville bli sinte.

På toppen av det hele prøvde Brende å overbevise oss om at dersom han avviser Dalai Lama, så øker sjansene for at vi igjen kan sette oss ned med kineserne og snakke om menneskerettigheter. Det er ren idioti. Vi skal altså heise menneskerettighetsfanen ved først å tråkke på den. Vi skal gi etter for kinesernes krav om begrensninger i ytringsfriheten, slik at vi deretter kan kreve at alle må få ytre seg.

Politisk sprengkraft

Jeg tror det regjeringen nå gjør, virker mot sin hensikt. Ved å gå inn i debatten om hvordan Kina vil reagere på Dalai Lama, har de blåblå gjort hans besøk enda mer politisk betent enn det ellers ville ha vært. Nå har hans besøk blitt en åpen forhandling om forholdet mellom Norge og Kina.

Dermed får regjeringen nei til å treffe Dalai Lama større politisk kraft; de blåblå sier rett ut at de ofrer våre prinsipper fordi de ikke vil provosere Kina. Den motsatte beslutningen ville også hatt større tyngde etter denne ukens debatt. Da ville regjeringen sagt at «Selv om vi vet at Kina blir rasende, så tar vi i mot ham».

Den politiske sprengkraften hadde blitt mindre dersom regjeringen fra første stund hadde sagt at dette ikke handler om Kina, men om en tidligere fredsprisvinner og internasjonalt respektert religiøs og åndelig leder. Da hadde de stått friere både til å møte ham, og til å la være. Jeg mener de burde tatt i mot ham uansett. Men et nei hadde i hvert fall fremstått litt mindre ynkelig og feigt enn det gjør nå, når de så åpent lar Kina bestemme.

Redde ansikt

Med sin handlemåte godtar regjeringen i virkeligheten Kinas versjon om at Dalai Lama er en politisk lederskikkelse som truer kineserne. Ved å la seg presse på denne måten, viser regjeringen svakhet overfor en stormakt som er svært opptatt av styrkeforhold. Og som også måler styrke utfra hvilken støtte motparten har på hjemmebane.

Dersom det er riktig at kineserne vil bruke Norge som skrekkeksempel på hva som skjer med dem som fornærmer Kina, pålegger det oss et særskilt ansvar. Når vi nå bøyer av, viser vi verden at selv et av verdens rikeste og mest demokratiske land lar seg presse. Dersom vi ikke hadde bøyd av, hadde vi tvert om vist at det er mulig å stå i mot presset fra Kina eller andre stormakter som forsøker å diktere små land.

Derfor skulle regjeringen ha tatt i mot Dalai Lama. Våre ledere, med statsministeren i spissen, skulle snudd situasjonen og reddet ansikt - for å låne en kinesisk vending.

Lite land - stor nasjon

Erna Solberg kunne nå velge hvilket eksempel hun ønsker at Norge skal være for verden. Og hun kunne velge hva slags statsminister hun skal være for Norge. Skal hun stå opp for våre verdier, også når det koster noe? Eller skal hun være statsministeren som i jubileumsåret for vår egen grunnlov selger ut viktige prinsipper i bytte for Kinas mulige gunst? Hun valgte det siste - dessverre.

Det gjorde også stortingspresident Olemic Thommessen - som på toppen av det hele inntil i fjor var leder for Stortingets Tibet-komite. Han bør holde seg langt unna grunnlovsjubileet. Grunnloven handler om de grunnleggende menneskerettighetene - om beskyttelse av enkeltmennesket. Jeg tror ikke jeg orker å høre Thommessen snakke mer om verdier som ytringsfrihet og trosfrihet. Han kan med fordel overlate ordet til noen andre.

Som statsminister har Erna Solberg til syvende og sist ansvaret for at Norge er noe mer enn et lite land. I spørsmålet om universelle menneskerettigheter må vi prøve å være en stor nasjon. Det er vi ikke nå.

Mer om

  1. Kina
  2. Høyre (H)
  3. Solberg-regjeringen

Flere artikler

  1. VG mener: Ynkelig knefall

  2. Milliarder, ikke mennesker

  3. Dalai Lama får ikke møte regjeringsmedlemmer

  4. Slutt på hemmelige knefall for Kina

  5. Hagen om Dalai Lama-striden: - Gi Kina fredsprisen

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder