Foto: Tegning:Randi Matland,

Kommentar

Den uunnværlige nasjonen

President Barack Obama har mislykkes med det meste i
Midtøsten. Fordi han selv skapte høye forventninger er skuffelsen desto større.

ARTIKKELEN ER OVER FEM ÅR GAMMEL

I helgen startet en ny amerikansk militær operasjon i Irak, snart tre år etter at Obama trakk de siste styrkene ut etter ni års krigføring. En motvillig president måtte handle fordi dramatiske hendelser utenfor hans kontroll krevde det. Med tapt innflytelse reduseres utenrikspolitikken til krisehåndtering.

Store vyer

Den seirende presidentkandidaten i 2008 hadde store planer og vyer for Midtøsten. Obama hadde det travelt med å demonstrere for all verden at USA hadde endret kurs, bort fra George W. Bush militarisme og alenegang, og over til myk makt og dialog. Obama ville gjenopprette USAs anseelse etter Bush, som hadde en enestående evne til å provosere og forarge - ikke minst europeere.

Obama ville raskt starte forhandlinger mellom Israel og Palestina, ikke vente til slutten av sitt mandat, som flere av hans forgjengere hadde forsøkt. Han rakk ut en hånd til Iran og han holdt sin berømte tale i Kairo i juni 2009 der han ba om en ny start i forholdet mellom USA og den muslimske verden.

I en tale i Colorado Springs våren 2012 la presidenten vekt på de store fremskritt som var gjort på fire år. Obama viste til at USA ikke lenger kjempet i Irak, at Osama bin Laden ikke lenger var noen trussel og at krigen i Afghanistan gikk mot slutten.

Obama ville lette trykket på landets militære styrker som hadde utkjempet to kriger på et tiår. I stedet skulle USA bruke andre kilder for makt og innflytelse, de diplomatiske, økonomiske og humanitære. Paradokset er at selv om Obama kritiserte Bush’ militære maktbruk trappet han kraftig opp den amerikanske dronekrigen på flere fronter.

I Colorado Springs la Obama vekt på det eksepsjonelle ved USA:

- Amerika vil alltid være den ene uunnværlige nasjonen iinternasjonale forhold.

I brann

To år senere står Midtøsten i brann. Det er ikke Obamas skyld, men skjer på hans vakt. Denne krigssommeren herjer rivaliserende militser i Libya, i Egypt har generalene gjenvunnet maken etter den arabiske våren, Syria forblør i borgerkrig og islamittiske ekstremister er på offensiven i Irak. Til tross for store amerikanske anstrengelser brøt fredsforhandlinger mellom Israel og Palestina sammen i vår og i sommer er Gaza for tredje gang på seks år en krigsskueplass. Forholdet mellom USA og Israel er mer anstrengt enn på svært lenge og selv overfor en nær alliert har Obama mistet innflytelse.

Det passer dårlig for en nasjon som vil være uunnværlig å bli plassert på sidelinjen.

Fraværet av amerikansk innflytelse har vært mest synlig i Syria, men for ett år siden hadde Obama fått nok. Han forsøkte å overbevise en skeptisk befolkning og Kongressen om at USA måtte involvere seg militært i Syria etter at president Bashar al-Assad hadde krysset Obamas «røde linje». Men luftangrepene uteble. Assad oppga de kjemiske våpen han tidligere nektet for å ha hatt. Borgerkrigen kunne fortsette med uforminsket styrke.

I fjor sommer var det ingen som så at Obama i stedet ville gi grønt lys for en militær operasjon i nabolandet Irak.

Nødsituasjon

Dette er en intervensjon med klare militære begrensninger, utløst av en humanitær krise. Islamistiske ekstremister begår brutale overgrep mot etniske og religiøse minoriteter. I en slik situasjon bruker USA sin «uunnværlige makt». Bare USA har den militære kapasitet til å gjennomføre en slik operasjon på kort varsel.

Det er likevel en nødsituasjon Obama i det lengste hadde håpet å unngå. Han blir tvunget til å svare på en krise som har akselerert, uten at USA kunne eller ville gjøre noe.

Etter ni års krigføring i Irak har USA et eierskap til konflikten som Obama ikke kan flykte fra. Det blir sagt at daværende utenriksminister Colin Powell, da han advarte Bush om konsekvensene av en invasjon i Irak, brukte regelen fra glasstøy-butikken: Knuser du noe, må du betale. Du eier det du ødelegger.

Nasjonalstaten Irak skulle stå trygt på egne ben da USA trakk seg ut, men i dag er landet i ferd med å gå i oppløsning etter religiøse og sekteriske skillelinjer.

bin Laden er død, men ekstremistene i Den islamske staten i Syria og Levanten (ISIL) er i ferd med å bli en enda farligere trussel enn al Qaida. I en region i stor forvandling leter Obama etter virkemidler som kan gjøre en forskjell.

Obama har med rette forsøkt å forklare at USA verken kan eller bør involvere seg militært i en hver konflikt. Men myk makt virker dårlig i møte med Midtøstens kyniske og brutale konflikter. Derfor er USA i helgen blitt involvert i en ny Irak-krig, uten tidsbegrensning.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder