GROV SVIKT: - Den norske stat har pålagt innbyggerne i Norge å betale skatt. Som motytelse skal staten sikre oss blant annet et velfungerende politi. Hva skjer når staten ikke holder sin del av avtalen, spør kronikkforfatteren.

Debatt

Retten til et liv uten vold

Kan noen fortelle meg hva jeg og mine barn skal gjøre?

ARTIKKELEN ER OVER FEM ÅR GAMMEL

ANONYM

--
I november 2010 ble jeg voldtatt av min eksmann, bak en låst dør, mens min tenåringssønn forsøkte å komme sin mamma til unnsetning. Politiet hadde ikke tid til å ta i mot anmeldelsen før fem dager senere. Overgriper ble avhørt etter fire måneder.
Dommeravhør av min sønn ble først foretatt etter seks måneder, i mellomtiden sa politiet jeg ikke måtte snakke med ham om hendelsen. Saken ble henlagt etter to år, uten ytterligere etterforskning.

Angrer bittert på anmeldelsen

I Statsadvokatens henleggelse betegnes efterforskningen som «uakseptabel». Og «for det tilfelle at biologiske spor fra fornærmede hadde vært gjennfunnet på mistenkte, ville bevisbilde vært annerledes».

Riksadvokaten skriver: «Riksadvokaten er enig i at oppfølgingen av etterforskningen og den samlede tidsbruk, mildt sagt, har vært lite tilfredstillende. Dette beklages på det sterkeste. Det er på det rene at etterforskningen kom for sent i gang. Initialfasen er helt sentral. Det som«glipper» her, kan ofte ikke rekonstrueres og derved gå tapt. På dette punkt er ikke politi og påtalemyndigheten gode nok i dag.»

Vi søkte om voldsoffererstatning. Avslaget ble begrunnet med «Det er i vurderingen lagt vekt på at det fremstår som uklart hva som faktisk skal ha skjedd. Herunder vises det til at søker og oppgitt skadevolder har avgitt motstridende forklaringer».

Jeg angrer bittert på at jeg anmeldte voldtekten. Politiets unnlatelse til å etterforske voldtekten har sendt et eksplisitt signal til gjerningsmannen om at hans adferd er akseptert.

Henlagt, uten etterforsking

Gjerningsmannen tok i bruk rettsystemet som et middel for represalier, og har saksøkt oss gjentatte ganger. Rettsystemet har blitt en arena som muliggjør hans utøvelse av trakassering og plaging. Søksmålene har blant annet blitt brukt som utpressingsmiddel i et forsøk på å få meg til å trekke voldtektsanmeldelsen. Dokumentasjon inkludert vitneutsagn som bekreftet forholdet ble levert politiet. Det avstedkom ingen reaksjon.

Vi ble utsatt for brann en uke før vi skulle møte gjerningsmannen i retten i et av de sivile søksmålene han har reist. Politiet ble koblet inn. Jeg var i avhør, avhøret ble ikke loggført. Saken ble henlagt uten etterforskning.

Postkassen vår har stadig blitt brutt opp, og post stjålet. Posten har tidvis blitt gjennfunnet i sirlige bunker rundt omkring i byen. Vi ble utsatt for ID-tyveri og min konto tømt. Forholdet ble anmeldt, det avstedkom ingen reaksjon. Postkassen blir fortsatt brutt opp.

Rett før jul oppsøkte jeg igjen politiet i dyp fortvilelse. Jeg anmeldte gjerningsmannen for trakassering og forfølgelse. Anmeldelsen ble av politiet kategorisert under strl § 219, 1 ledd. (vold i nære relasjoner). Saken ble henlagt etter syv dager, uten etterforskning.

Skamfølelse

Tidligere justisminister Knut Storberget (A) har sagt: «Vold i nære relasjoner er kriminalitet. Kriminalitet er et samfunnsansvar. Regjeringen vil gjøre møtet med det offentlige til et vendepunkt for den enkelte.»

For meg og mine barn ble nettopp møte med det offentlige et vendepunkt. Belastningen, og ydmykelsen ved at politiet har ignorert våre gjenntatte rop om hjelp er vanskelig å takle, og kommer i tillegg til den allerede altoppslukende skamfølelsen jeg har. Skam over at jeg ikke har klart å beskytte mine barn.

På oppdrag fra Justis- og beredskapsdepartementet, har Vista analyse sett på de samfunnsøkonomiske kostnadene av vold i nære relasjoner. Overslaget viser at det koster samfunnet mellom fire og en halv og seks milliarder kroner årlig. Kun sju prosent av sakene som blir anmeldt, når rettsystemet.

Til tross for dette hevdes det paradoksalt nok at det i lengre tid har vært bred politisk enighet om at vold i nære relasjoner er prioritert. Det vises til uttalige utsendinger av ulike skriv som feks Justisdepartementets tildelingsbrev til politidirektoratet, Riksadvokatens rundskriv, direktiver, mål og prioriteringsskriv, samt regjeringens handlingsplaner.

Men, reflekterer dette virkeligheten? Ikke vår virkelighet, i hvert fall.

Psykisk terror

Den norske stat har pålagt innbyggerne i Norge å betale skatt. Som motytelse skal staten sikre oss velferdsgodene vi i Norge er så stolte av, blant annet et velfungerende politi.

Hva skjer når staten ikke holder sin del av avtalen?

I litteraturen snakkes det om «Patriarkalsk terrorisme». Dette dreier seg ikke bare om direkte psykisk og fysisk terror. Men om mennesker som anvender et bredt spekter av undertrykkelsesstrategier som for eksempel trusler, forfølgelse og ulike former for plaging for å oppnå makt og kontroll over sin partner/ekspartner. Materielle overgrep som økonomisk vold kan være en slik form for forfølgelse og plaging. Målet for overgriper er å knekke den annen parts økonomi og materielle fundament ved f.eks å holde tilbake post/penger eller fremsette stadig nye økonomiske krav i en endeløs rekke av søksmål, og dermed påføre offeret uoverstigelige utgifter, derunder advokatregninger. Og gjennom dette oppnå kontroll. Ofre for denne type partnervold blir dessverre i liten grad fanget opp. Noe som synes som et faktum i denne saken.

Rettssystemet må være det ideelle/perfekte våpen. Ingen kan stoppe en som bruker lovlige midler i sitt korstog. Utallige rettsmøter, hvor jeg er tvunget til å se gjerningsmannen, stadige møter med advokat, uoverstigelige regninger, inkassovarsel og brev fra namsmannen gir ikke synlige fysiske skader.

Politiets tidvise begrunnelsen for det høye antall henleggelser er dessverre bedrøvelig: «Saker som omhandler vold i nære relasjoner er ofte omfattende og kompliserte».

Voldsalarm

At politi ikke har kapasitet, kompetanse og et organisatorisk apparat som kan håndtere alvorlig kriminaliet, som voldtekt og vold i nære relasjoner er kastrofalt. Det må betegnes som et stort samfunnsproblem at man grunnet ressursmangel lar forbrytere gå fri, og uskyldige familier gå til grunne.

I høst ble min eksmann tiltalt for medvirkning til grovt økonomisk utroskap. Jeg er stevnet inn som vitne. Politiet har presisert ovenfor meg at dette er en «borgerplikt». Da jeg sa at jeg var engstelig for ytterligere represalier, svarte de med å oppfordre meg til å ta fram voldsalarmen igjen. Men, jeg kan ikke trykke på voldsalarmen hver gang det dumper inn nye søksmål (det siste kom etter at jeg ble stevnet inn som vitne), eller når namsmannen kommer for å ta vårt hjem. Jeg kan heller ikke trykke på voldsalarmen hver gang mine barn gråter.

Kan noen fortelle meg hva jeg og mine barn skal gjøre?

--
Som det fremgår av teksten ble voldtektsanmeldelsen i denne saken henlagt. Det er derfor intet juridisk grunnlag for å kalle mannen «voldtektsmannen». Når vi likevel lar kvinnen få fortelle med sine ord, basert på sin opplevelse, er det fordi vi mener hun forteller en viktig historie på et område som fortjener offentlig debatt. Hun påpeker monumentale forsømmelser fra det offentlige, og vi mener det er viktig med en vid ytringsfrihet for å få frem i offentligheten opplevelser som ofte forblir ufortalt om vold og overgrep i nære relasjoner.

Torry Pedersen, Ansvarlig redaktør

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder