Den riktige veien

I åpningen på en av episodene i Netflixserien «Narcos», ser vi hvordan en Pablo Escobars menn skyter to politioffiserer ved en kontrollpost i Colombia. Ikke fordi de er i ferd med å avsløre ham, men fordi sjefen betaler en million per drepte politioffiser.

Slik var den «borgerkrigslignende» tilstanden i Colombia på 1980-tallet. Kokainkongen Pablo Escobar som i 1987 havnet på listen over verdens rikeste menn og ble der til han døde, erklærte krig mot sine egne myndigheter. Og han hadde bortimot ubegrenset med midler til å føre krigen.

Hvordan kan myndighetene vinne en kamp mot en sånn mann når de selv opererer med statens lønnsregulativ for sine politimenn og soldater?

«Narcos» er en besynderlig blanding av blodig action og gjensyn med 80-tallets mørkere sider. For hele historien om narkokongen Pablo Escobars vekst og fall, er uløselig knyttet til USAs Sør Amerika-politikk, landets gigantiske kokainkonsum på 1980-tallet og president Ronald Reagans landsfaderlige tv-taler.

Vi ser ham igjen og igjen på tv i bakgrunnen der han advarer mot kommunismens farer, mens de to amerikanske agentene fra USAs Drug Enforcement Agency på oppdrag i Colombia, kjemper med ørsmå midler mot overmakten.

Først når de klarer å koble sosialistene i Nicaragua til Pablo Escobars kokaintrafikk, løsner det på bevilgningsfronten.

«Narcos» er også påminnelse på hvor dysfunksjonelt Colombia var, bare for noen tiår siden. Og ikke bare Colombia. Nesten hele det Sør amerikanske kontinentet var en sammenhengende tragisk føljetong om militærjuntaer, kupp, kidnappinger, forsvinninger, henrettelser og tortur gjennom hele 1970 og 80-tallet.

Det dramatiske kuppet i Chile i 1973 da militæret styrtet den demokratisk valgte presidenten Salvador Allende og innsatte general Augusto Pinochets 17 år lange regime.

«Den skitne krigen» i Argentina hvor juntaen jaktet på opprørsgrupper med metoder som inkluderte bortføringer, tortur og vilkårlige henrettelser. Dødsskvadronene i El Salvador, Honduras og Guatemala som myrdet mennesker i et omfang som ennå ikke er fullstendig kartlagt.

Situasjonen var bestemt av Den kalde krigen. Så lenge USA fryktet Sovjet, var amerikanske myndigheter villig til ikke bare å overse, men også aktivt understøtte flere høyreorienterte diktaturer som kunne bekjempe kommunistene.

Franklin D. Roosevelt formulerte den uoffisielle doktrinen for denne politikken allerede på 1940-tallet da han angivelig skal ha sagt om Nicaraguas diktator Anastasio Somoza García ; «Han er kanskje en drittsekk, men han er vår drittsekk».

Denne politikken møtte seg selv i døren og sitt endelikt i 1989. Panamas uoffisielle president, ManuelNoriega var trent av CIA mens George HW Bush var sjef for etterretningsorganisasjonen på 1970-tallet. Som Panamas sterke mann var han instrumentell i å støtte USA-finansiert gerilja i kampen mot sandinistenes sosialiststyre i Nicaragua på begynnelsen av 1980-tallet.

Men på slutten av 1980-tallet, da Bush var blitt USAs president, hadde hans rolle i kokaintrafikken blitt så pinlig belastende for hans gamle oppdragsgiver, at man invaderte Panama, avsatte og arresterte Noriega og dømte ham til 40 års fengselsstraff.

Muren hadde falt måneden før. Den kommunistiske trussel var kraftig redusert. Den beskyttende hånd som hadde ligget over Sør Amerikas høyreradikale drittsekk-generaler, var borte.

Problemene er ikke over i Colombia eller Latin Amerika som sådan. Men landet, som lå på 14. plassda listen over «skjøre» stater ble presentert første gang for ti år siden, er i år på 61.

Korrupsjon er i ferd med å bli et mer alvorlig problem enn vold på kontinentet. Demokratiseringsprosessen og de økonomiske reformene som startet etter hvert som juntaene falt på 1980-tallet har i følge the Economist ikke marginalisert bestikkelsene slik mange mente at de ville gjøre, men heller fremskyndet dem.

Det siste kapittelet i den gamle historien om forholdet mellom USA og Latin Amerika ble skrevet i forrige måned, da Obamas utenriksministerJohn Kerry heiste flagget på den nyåpnede ambassaden i Havanna, etter 56 års fiendskap mellom USA og Cuba.

For mest av alt er Latin Amerika et eksempel på at selv de mest håpløse stater og fastlåste konflikter ikke trenger å vare evig. Og at deler av verden har tatt store steg fremover de siste tredve årene.

Det er ingen dårlig påminnelse i dagens verdenssituasjon.