MOT DET LIBERALE: – Mange sosialister setter sin lit til figurer som den venstrepopulistiske presidentkandidaten Jean-Luc Mélenchon, selv om de autoritære preferansene hans er velkjente, skriver Bård Larsen. Mélenchon fikk 19 prosent av stemmene i valget, og gjorde seg blant annet bemerket i valgkampen ved å bruke franske flagg istedenfor røde flagg. Foto: AP

Radikalt samrøre i Frankrike

Det begynner å bli interessant om noen på venstresiden, i året 2017, synes det er like ille – og kanskje også verre – å være bankmann enn å være høyreradikal.

VG Debatt
ARTIKKELEN ER OVER TO ÅR GAMMEL

BÅRD LARSEN, historiker og prosjektleder i den liberale tankesmien Civita

Nå som første fase i det franske valget er over, er det mange Europa-tilhengere og forsvarere av det liberale demokratiet som puster lettet ut. Den liberale Emmanuel Macron vant over den reaksjonære Marine Le Pen, og ligger klart best an til å vinne i den avgjørende runden. Men er det grunn til å puste helt ut? Er Macrons seier et uttrykk for at den autoritære tendensen vi har sett en stund, nå er i ferd med å snu mot «normale» tilstander? Litt av den samme optimismen så vi da høyreradikale Geert Wilders gjorde det langt svakere enn antatt i det nederlandske parlamentsvalget i mars.

Bård Larsen.

Men om vi ser litt nærmere på det franske valgresultatet, er det kanskje grunn ti å helle litt kaldt vann i årene. Faktum er at rundt 40 prosent av velgerne stemte på to autoritære kandidater: Den nasjonalistiske demagogen Marine Le Pen og den venstreradikale Jean-Luc Mélenchon. Det er mye.

Front Nationals leder er ikke en hvilken som helst europeisk høyrepopulist, men en av de virkelig autoritære. Le Pen finner en mer naturlig alliert i Vladimir Putin, enn i Angela Merkel. Front National kommer fra en tradisjon med ideologiske forgreninger ned i den fascistiske Vichy-republikken under andre verdenskrig og fransk reaksjonær høyrenasjonalisme.

Les også: Presidentduellen i Frankrike: Dette skiller dem

Den euroskeptiske venstrepopulisten Mélenchon er leder for det svært radikale Parti de gauche, og vil ut av NATO. Han tok senest i år til orde for å melde franske kolonier inn i ALBA, bedre kjent som Den bolivariske allianse, en revolusjonær bevegelse stiftet av forbildene Fidel Castro og Hugo Chávez i 2004. I likhet med mange andre revolusjonære i Europa har Mélenchon en visjon om å «utvide demokratiet» i henhold til folkeviljen, der demagogen Hugo Chávez lenge var en ledestjerne under doktrinen «Sosialisme for det 21. århundre». At Venezuela nå er utsultet og bankerott – og dessuten et uforfalsket diktatur – skyldes ifølge Mélenchon fallet i oljeprisen.

De fleste vil nok likevel anse de to kandidatene som svært forskjellige. Langt på vei stemmer det også. Den franske reaksjonære nasjonalismen og de franske kommunistene og venstresosialistene står langt fra hverandre ideologisk og har tradisjonelt vært erkefiender. Samtidig deler kandidatene og deres partier langt på vei fiendebilder, noe som ofte fører til at realpolitikkens jernlov slår inn, der den felles fienden er venn og felles fiendebilder også blir et spørsmål om felles interesser.

Både Le Pen og Mélenchon vil i praksis melde Frankrike ut av EU. Begge er mot frihandel og globalisering. Begge har en affinitet for sterkt autokratisk lederskap, som hos Vladimir Putin, noe som forøvrig ikke er unikt for dette tospannet. I Europaparlamentet utgjør grupperinger på ytre venstre og høyre (deriblant Front National) en eiendommelig fløy som gjennomgående stemmer i Vladimir Putins favør.

Det viktigste sammenfallet mellom Le Pen og Mélenchon er nok likevel forakten for det liberale, gjerne omtalt med den luftige termen «nyliberalisme». Men de er rause med terminologien. Den evige bruken av begrepet «liberal», gjerne kombinert med «elite», er først og fremst ment som fortegnelse av all liberaldemokratisk tradisjon i Europa: Fra sosialdemokrater til konservative. Polemikken som serveres har som dreiepunkt at det meste som kan tolkes som liberalt er årsak til alle problemer den jevne franskmann må gjennomleve. Selv om Le Pen helst snakker om at kalifatet er i ferd med å sluke det franske folket, og Mélenchon prater om det kapitalistiske systemet i krig mot folket og arbeiderklassen, er de skjønt enige om at tilværelsens elendighet har sitt utspring i den samme liberale livmor. Begge er enige om at de representerer det egentlige folket og at den liberale orden er dets fiende. Og begge har et revolusjonært budskap.

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

Avisen Klassekampen publiserte mandag et interessant intervju med Kjerstin Aukrust, førsteamanuensis i Fransk litteratur og kulturkunnskap ved Universitetet i Oslo. Uansett hvem som kommer videre til andre valgrunde, vil Mélenchons suksess være viktig for europeisk venstreside i årene framover, mente hun. Ifølge Aukrust har «Mélenchons framgang vist at bare en prinsippfast sosialistisk politikk nytter i kampen mot høyrepopulismen».

Hvor Aukrust står politisk vites ikke, men mange sosialister setter sin lit til figurer som Mélenchon, selv om de autoritære preferansene hans er velkjente. Blant mange venstreradikale har aldri det liberale demokratiet blitt anerkjent, noe som følger naturlig av et radikalt og revolusjonært grunnsyn. Så lenge en revolusjonær leder eller bevegelse lover klassekamp, gjør ikke det autoritære innslaget noe særlig inntrykk.

Kan hende er Mélenchon en «ekte sosialist», men det er grunn til å stusse litt over fremstillingen av ham som den som best, og mest prinsippfast, kan motvirke høyrepopulismen. Etter at valgresultatet var klart søndag kveld,ga de tapende kandidatene sin støtte til Macron, nettopp for å demme opp for Le Pen. Bortsett fra Mélenchon, som nektet å støtte noen av de to kandidatene. Mélenchon vil heller legge «problemstillingen» ut til høring blant partifellene.

Sosialisten Mélenchon vet altså ikke hva som smerter mest: Den høyreradikale eller den liberale kandidaten (gjerne omtalt som «bankmannen»). Og hvorfor skulle Mélenchon ønske å vite det, all den tid Le Pen og han selv langt på vei forakter det samme: Den liberale europeiske tradisjonen og dertil hørende eliter? Det hjelper nok også litt at Front National under Marine Le Pens lederskap har blitt rutinerte demagoger. I likhet med en rekke andre høyrenasjonalistiske partier har de utviklet en slags pseudososialistisk økonomisk politikk, med appell til arbeiderklassen.

Det begynner å bli interessant om noen på venstresiden, i året 2017, synes det er like ille – og kanskje også verre – å komme fra finansnæringen som det å være en høyreradikaler. Mélenchons vegring for å støtte Macron er også interessant fordi han mente noe helt annet da Jean Marie Le Pen gikk til andre valgomgang i 2002. Den gang var Mélenchons holdning at man måtte holde seg for nesten og stemme på republikanernes kandidat Jaques Chirac. Men det er nye tider og Mélenchon er betydelig radikalisert siden den gang. I dag vil han markere motstand mot det han oppfatter som et pil råttent system, inkludert Sosialistpartiet.

Hva Mélenchon tilsist vil anbefale sine velgere er ikke klart. Et tips kan være at han vil komme med en slapp oppfordring til ikke å stemme Le Pen, men uten å be sine velgere støtte Macron, noe som i praksis vil være til fordel for Le Pen.

At ideologiske syn i hver sin ytterkant møtes i en slags felles problemforståelse, og med sammenfallende interesser og løsninger, fremstår intuitivt som ganske merkelig. Fenomenet er gjerne omtalt som hesteskoteorien, for å illustrere hvordan den politiske aksen også kan tolkes som en bue der ytterpunktene møtes når det det blåser til storm. En teori som selvsagt blir avvist av begge ytterfløyene, og særlig av venstrefløyen, men som like fult forekommer i rikt monn.

Det er ikke så lenge siden husguruen til det svenske ytre venstre, forfatteren og stalinisten Jan Myrdal, langt på vei tok Marine Le Pen i forsvar på et høyreradikalt nettsted. Le Pen har forstått arbeiderklassen og snakker deres språk, mente Myrdal. Le Pen «knytter direkte til den tradisjonelle franske venstresidens verdier». Verdier som ifølge Myrdal er å tale USA midt imot, å forlate EU og NATO, å knytte nære bånd med Kina og Russland, samt, (selvfølgelig) å bekjempe den økonomiske og kulturelle nyliberalismen. «Äldre franska kommunister jag talat med upplever att 90 prosent av hennes krav är sådana de själva en gång ställde», skrev Myrdal.

Samtidig går Myrdals livsprosjekt ufortrødent videre: Et sett årlige kulturpriser oppkalt etter to av historiens blodigste venstredemagoger. Svenske kulturradikale tildeles henholdsvis Lenin-prisen og Robespierre-prisen for sin innsats i den svenske offentligheten, og de mottar den med stor takk. Stort tydeligere, om enn banalt, kan neppe hesteskoteorien illustreres.

I mange europeiske landforsøker ytre høyre og ytre venstre å overgå hverandre i beskrivelser av et Europa som bare kan reddes gjennom kontant omkalfatring av politisk makt. Referansepunktet er alltid det samme: Den liberale orden. Her hjemme valgte Manifest Tidsskrift betimelig nok å publisere en lang harang mot Hillary Clinton på dagen for presidentvalget i USA. Under hashtaggen #NotWithHer. Subteksten var at Trump og Clinton i beste fall var et spørsmål om valg mellom pest og kolera. Det bør heller ikke glemmes at krumtappen i den venstreradikale europeiske bevegelsen, greske Syriza, regjerer sammen med det populistiske nasjonalistpartiet ANEL. En bisarr koalisjon, vil noen mene, men EU-motstand og kampen mot elitene (the usual suspects) ser ut til å trumfe det meste.

Så tilbake til det kalde vannet i årene: Sosialdemokratiet ligger med brukket rygg, mens ytre venstre og ytre høyre fanger opp proteststemmer, ikke minst fra arbeiderklassen. Slik situasjonen ser ut nå er det de europavennlige og kosmopolitiske sentrumspartiene og moderate konservative som er garantister for et fortsatt liberalt Europa.

Men som det er blitt sagt mange ganger: I urolige tider med stor indre konflikt er den liberale statsmakten utsatt og kan i verste fall gå i stykker. Det ligger i det liberale og i toleransens natur, at politiske predatorer kan hamre løs på institusjoner og sedvaner som er basert på gjensidig tillit, og i verste fall lykkes. I Ungarn, Polen og Tyrkia er rettsstaten på sparebluss. Donald Trumps inntog i Det hvite hus har skapt usikkerhet om USAs rolle som den fremste garantist for den frie verden. De autoritære stormaktene Russland og Kina bruser kraftig med fjærene og verden ellers fremstår ganske rådville.

Nye terroranslag, en ny flyktningkrise og ikke minst et Europa som ikke makter å gi befolkningen følelse av trygghet, arbeid og fremtidsoptimisme, kan snu pendelen i en retning som vekker historiske minner, fra en tid hvor ytterflankene – på tross av ulike ideologier – førte Europa ut i avgrunnen. Også her var man enige om at det liberale i vid og snever forstand måtte sendes på historiens skraphaug. Det er fortsatt liten grunn til å forvente drahjelp fra den mest radikale venstresiden mot illiberale krefter, da denne har sin egen illiberale agenda.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder