Foto:.,

Kommentar

Det er størrelsen det kommer an på

For Super-Sanner er bare det største godt nok. Men for å slå sammen Norge trenger han Harald Hårfagre-metoder.

ARTIKKELEN ER OVER FEM ÅR GAMMEL

Så hva om moderniseringsminister Jan Tore Sanner truer med å la være å klippe seg før Kommune-Norge er slått sammen?

Hans ekspertutvalg leverte siste rapport i går. De vil ha hundre norske kommuner, ingen med færre enn 15 000-20 000 innbyggere og superkommuner med 100 000 innbyggere til å ta over fylkeskommunale oppgaver som kollektiv, vei, videregående skole og rus.

Les også:Her er tidsplanen for kommunereformen

Det blir krig

Det ble som bestilt: Jo større, jo bedre. Og skal Sanner lykkes trenger han tungt skyts. Hårfagre, som var så oppsatt på å samle Norge at han nektet å klippe seg før jobben var gjort, greide det ikke med hårtrusselen alene.

Det ble krig.

Høvdinger og småfyrster måtte beseires. Det avgjørende slaget sto naturligvis på det steile Vestlandet. Med slaget ved Hafrsfjord i 885 var rikssamlingen fullført.

Nå blir det krig igjen.

Høvdinger og småfyrster må beseires. Det avgjørende slaget står antakelig på Vestlandet denne gangen også.

Storbyslukene

Ekspertutvalgets forslag betyr farvel til fylkeskommunen.

Det burde gå glatt. Nordmenn går ikke rundt og skryter av den fylkeskommunale identiteten sin. Det er nesten bare styregrossister og fylkespamper igjen som er opptatt av de latterliggjorte fylkene.

Men i dragsuget vil mange kommuner forsvinne. Ekspertutvalget sier rett ut at der hvor de har felles arbeidsmarked må det bli én kommune.

Og den skal helst ha 100 000 innbyggere. Det betyr at Drammen, Trondheim, Bergen, Stavanger sluker kommune rundt. Vi kan si «Hej då!» til Bærum, Holmestrand, Eidsvoll, Rennesøy, Klepp, Stjørdal, Leksvik, ja, kommunene rundt de fleste storbyer.

Demokratiomtanken

At Sanner skal herje med sentrale strøk føles godt for alle oss fra distriktene. Sammenslåing handler ikke lenger bare om enkel latterliggjøring av de kravstore utkantene som grisker til seg kostbare nye broer og tunneler bare for at innbyggerne endelig skal få kjørt flyttelasset over til fastlandet.

Men hovedargumentet for sammenslåingene vet jeg ikke om hverken by eller land kjøper.

Det er ikke «robust» som er refrenget lenger. Den etter hvert parodiske ordbruken har jo blitt godt og grundig latterliggjort.

Nå handler det om «demokratiet». Uten kommunesammenslåing virker det som Norge nærmer seg Nord-Korea.

Ikke akkurat Norgistan

I de store, nye kommunene skal folk få være med å bestemme. Yndlingsskjellsordet er «interkommunalt samarbeid». Slikt fører til store selskaper overtar kommunenes oppgaver på snikete vis uten at folket får innsyn eller kan påvirke ved valg.

Og det finnes gode argumenter mot interkommunalt samarbeid. Men det er jo ikke «Norgistan» du ser når den interkommunale søppelbilen hente søppelet på mandags morgen eller når barnevernet tar seg av problemer både hos deg og naboen.

Argumentet svekkes når folk ser kommuner forsvinner samtidig som Sanner likevel blir nødt til å fortsette utstrakt interkommunalt samarbeid i det sammenslåtte Norge. For landet går ikke i hop uten.

Og disse nye storkommunene, blir ikke de bare en erstatning for fylkene? Hva med demokratiet i kommunene som ikke tilhører en storkommune? Norske kommuner er jo ikke egentlig særlig små. Er stort egentlig best?

Men nå skjer det noe

Dette kommer til å bli vanskelig. Men kommunetallet bør ned fordi landet er blitt mindre.

De blå bør få hjelp av de andre partiene. Arbeiderpartiet, som egentlig vil ha sammenslåing, bør slutte å stjele billige opposisjonspoeng på å late som de er imot. En gang i fremtiden skal de i regjering. Er de smarte lar de de blåblå ta denne drittjobben.

Et skikkelig godt argument for sammenslåing er at Norge sparer penger. Det tør ikke politikerne å si, naturligvis. Det er risikofylt å virke gnien mot kommunene når det alltid er fare for at et eller annet knalldyrt kulturbygg i Oslo sprekker med en fantazilliard.

Men om Sanner virkelig har tenkt å slå meg sammen med en gjeng sunnmøringer, så forventer jeg i det minste at vi sparer penger på det.

For første gang siden 60-tallet ser det ut til å være mulig. Sanners alvor har brakt oss forbi første hinder, fornektelsen.

Nå nytter det ikke lenger å hale ut tiden. Selv om det ligger an til tidenes krangel, så skjer det ting. Det er bare å lese lokalavisene. Ordførere legger konkrete forslag på bordet, befolkningen engasjerer seg.

Det er på tide. For dagens Norgeskart er fra Einar Gerhardsens tid. Hans løsning var å slå sammen Norge med tvang. Denne gangen skal vi tegne kartet selv. Det er smartest å sette i gang. For det er vel ingen som orker «Gerhardsen: 2’ern.»

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder