Foto: ,

Den karikerte debatten

MENINGER

Det er vanskelig å være feminist uten å kritisere islams
kvinnesyn. Men hva gjør vi i møte med mannssjåvinister med maskinpistol?

kommentar
Publisert:

Islam må, som andre religioner, selvfølgelig tåle kritikk. Det er helt på sin plass å kritisere læresetninger i en religion som gir kvinner halv arverett i forhold til menn, og som gjør det vanskeligere for en kvinne å skille seg, enn det er for en mann.

De har rett, de som mener at islam trenger en reformasjon, for blant annet å skille politikk og religion. Det må bli menneskeskapte lover som styrer menneskenes liv, ikke religiøse lederes tolkninger av flere århundre gamle tekster. Jeg har vært i både Saudi-Arabia og i Iran, begge styrt etter sharia, islamsk lovgivning. Offentlige henrettelser, pisking og avkutting av kroppsdeler er blant straffemetodene her.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Gudegitte eller menneskeskapte lover

Kvinnekamp

Mye av den islamske lovgivningen var, interessant nok, progressiv den gangen den kom. At kvinner skulle ha halvparten så mye arv som menn, var moderne i et samfunn hvor kvinner ikke hadde krav på noe. At en mann skulle tukte sin kvinne med varsomhet, var et fremskritt i et samfunn der kvinner var null verdt og kunne bli slått helseløse.

Men de som i dag bygger sin styring på en bokstavtro tolkning av Koranen, enten det er snakk om Saudi-Arabia eller den såkalte islamske stat, de bryter med grunnleggende menneskerettigheter - hver eneste dag. Deres lesning av islam er menneskefiendtlig.

Kvinnekamp må også inneholde religionskritikk. Mange steder i den muslimske verden er kvinner annenrangs borgere. Vi kan aldri akseptere at et slikt kvinnesyn skal ramme norske muslimske kvinner. Å gi etter for religiøse krav innebærer ofte også å innskrenke kvinners rom i samfunnet.

Det må aldri bli forbudt å krenke religioner av noe slag. Det er mennesker som trenger vern. Den som tror på en Gud, må også ha tillit til at Gud klarer seg selv.

Holocaustfornektere

Noen forveksler kritikk av islam med trakassering av muslimer, og kaller det for islamofobi. Men det å kritisere islamsk lære, er ikke det samme som å håne eller stigmatisere muslimer. På samme måte som at det å kritisere den norske kirkes kvinnesyn eller homosyn ikke har vært et angrep på kristne menneskers tro på Gud.

På vårt kontinent ser vi ikke på religionskritikk som en slags fobi. Det har tvert om blitt sett på som noe progressivt og moderne, som en forutsetning for byggingen av en sekulær og demokratisk stat.

Nå vil noen muslimer innvende at vi i Europa holder oss med doble standarder. De peker på at det i mange land er forbudt å benekte at Holocaust fant sted. De har et poeng. Jeg tror dette forbudet er mer til skade enn til gagn.

Holocaust er så veldokumentert og så virkelig at den lille minoriteten som fornekter utryddelsen, sprekker i lyset av diskusjonen. Men når deres uttalelser er forbudt, blir det lett heftende et mistenksomhetens slør rundt det hele. Det blir et stort rom for konspirasjonsteorier, som kan gi næring til for eksempel radikale islamister.

Hvis vi tror på den frie debatten, hvis vi tror på at sannheten vinner frem, og at ord best bekjemper ord, så må vi også møte Holocaustfornekterne med ord. På den måten holder vi samtidig kunnskapen om dette mørkeste kapittelet i Europas historie ved like. Det er i dag viktigere enn noensinne.

"Ytringsansvar"

Denne uken fikk Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk og Jyllandsposten-redaktør Fleming Rose Fritt Ords honnørpris. Det var velfortjent - og på høy tid. Begge har levd med drapstrusler etter at de publiserte Muhammed-karikaturene. Neste uke er det ti år siden tegningene ble trykket for første gang i Jyllandsposten.

Fleming Rose trakk i sin takketale frem forholdet mellom toleranse og frihet. Jeg er enig med Rose. Frihet i et samfunn kan ikke eksistere uten toleranse. Jeg må tolerere det jeg ikke liker, for at du skal kunne uttrykke deg fritt.

Et problem nå er alle de som putter på et "men" når de snakker om ytringsfrihet. Enkelte bruker begrepet ytringsfrihetsfundamentalister om dem som sterkt forsvarer ytringsfriheten. Det er et fryktelig ord. Fundamentalisme minner om ekstremisme - kanskje til og med om vold. Skal det virkelig brukes om ytringsfriheten?

Når hørte du sist noen si antirasismefundamentalisme, eller religionsfrihetsfundamentalisme?

Noen snakker til og med om "ytringsansvar". Med det sender de en melding om at det er fornuftig å dempe ytringer, for ikke å provosere. I virkeligheten lemper de da ansvaret for den mulige volden over på den som ytrer seg. De lar dem som truer med vold, få sette grensene for hvilke ytringer som er tillatte, og hvilke som ikke kan tillates.

Den usynlige selvsensuren

Rollefordelingen må være helt klar: Staten har ansvaret for borgernes sikkerhet. Redaktørene har ansvaret for hva som skal publiseres i deres medier. De skal ta sine avgjørelser ut fra presseetiske vurderinger, ikke ut fra frykt for vold og drap.

I dag tror jeg dessverre at selvsensuren ligger klamt over mange. Selvsensur synes ikke. Den kan ikke telles eller måles. Sensoren befinner seg inne i den enkelte redaktør, skribent, komiker eller tegner, som kanskje ikke engang selv vil vedkjenne seg sin indre sensor.

LES DEBATTINNLEGGET: Hurra for selvsensuren!

Det er dette karikaturstriden egentlig handler om. Spørsmålet er om vi fortsatt skal ha rom for satire og fornærmelser. Om vi fortsatt skal ha maktkritikk i ulike former - også i former noen finner smakløse eller støtende. Eller om vi skal ha en karikert debatt, der vi må beskytte følelsene til menn med våpen.

Her kan du lese mer om