ANTIMODERNE: – I likhet med nazismen idylliserer IS-ideologien og lederen a-Baghdadi en tenkt gloriøs anti-moderne fortid, som under kalifatet projiseres fram som en fremtidsdrøm, skriver Bernt Hagtvet. Boken «Demokratisk beredskap. Intellektuell motstand mot totalitære fristelser» lanseres på et seminar på Litteraturhuset i Oslo i morgen. Foto:-,Afp

Debatt

IS – gammel vin på gamle flasker?

Internasjonal politikk akkurat nå gir oss en følelse av
gjenkjennelse. På ny står vi overfor en følelse av å være konfrontert med en altomfattende fiende: politisk terrorisme legitimert av religion, skriver Bernt Hagtvet.

ARTIKKELEN ER OVER FIRE ÅR GAMMEL

BERNT HAGTVET, professor i statsvitenskap og medforfatter av boken «Demokratisk beredskap. Intellektuell motstand mot totalitære fristelser».

Terrororganisasjonen IS, den islamske staten kontrollerer nå et territorium på størrelse med Storbritannia.

IS er en overnasjonal organisasjon som ser sitt mål – gjenopprettelse av et muslimsk kalifat – som en grenseoverskridende offensiv. 29. juni 2014 erklærte IS' leder Abu Bakr al-Baghdadi opprettelse av et kalifat, og den 4. juli sto han fram med en Ramadan-preken i den store moskeen i Mosul som kalif med navnet Ibrahim. Der gjorde han krav på å være alle muslimers politiske, religiøse og militære overhode.
Slike erobringsforsøk har i Midt-Østen for det meste vært ført for å spre etnisk rene statsdannelser (f.eks. av kurderne). Likevel forsøker IS å opptre som en territoriell stat der de har kontroll.

Les også:IS raserte del av verdensarven - sivilisasjon i ruiner

Dem og oss

Bernt Hagtvet. Foto:Geir Otto Johansen,NTB scanpix

IS går lengre tilbake enn til borgerkrigen i Syria og den arabiske våren. IS' brutalitet oppstod i kjølvannet av borgerkrigskampene i Irak mellom 2004 og 2006. Under lederen Abu Musab al-Zarqawi (drept i 2006 av amerikanerne) oppstod en gren av al-Qaida i Irak etter amerikanernes invasjon i 2003. Da datidens al-Qadia i Irak offentliggjorde videoer av 80 avhuggede gisler, kom det en høflig anmodning fra al-Qaida sentralt om å tenke gjennom hvor kontraproduktivt dette var vis à vis den muslimske befolkningen.

Gruppens sadisme, voldsfanatisme, millenarianisme (tusenårsdrømmer) og endetidsforestillinger (apokalyptiske ideer) setter den i slekt med en rekke andre jihadistiske grupperinger i dag. Boko Haram i Nigeria er ett eksempel. I mars i år erklærte Boko Haram sin lojalitet til IS. 1,7 millioner nigerianere er bosatt i deres områder.
Terroristene lar oss kjenne at det dreier seg om en kamp mellom «dem» og «oss». Deres verdensfortolkning er manikeisk. De vil oss vondt. De er trusler. De står for de uavviselige valgs politikk. Terroristene formidler en stemning av total og gjennompolitisert livsfølelse og aksjon. De forakter menneskerettighetsarven og demokratiets prosedyrer som nettopp tar sikte på å sikre minoritetene og politisk og religiøs frihet og av-emosjonalisere politikken. I denne totalisering ligger mye av fanatismens opphav. Totaliseringen forklarer mye av motivasjonen og bestemmer aksjonenes form.

Idyllisering av fortiden

I tillegg til gjenopprettelse av slaveriet, tortur og massevoldtekter – ikke minst mot minoriteten jezidene – representerer IS i dag en militær trussel mot de arabiske monarkiene. Gjennom verdensomspennende terrorisme, enten direkte eller indirekte, gjelder trusselen også andre land, som angrepene i Paris, København og Tunis viste i vinter.

En tolkning er at terroren ikke bare har til hensikt å spre frykt i vest, men også skal undergrave enhver medfølelse blant egne støttespillere. Bruken av sløve kniver under halshugging for å gi mest mulig smerte har til hensikt å betinge egen befolkning til aksept av alle midler. For en bevegelse av radikal islam som ser kampen stå om verdensherredømmet er intet offer for stort og ingen grenser utenkelige for å stålsette egne troende.

Nærmeste sammenlikning i brutalitet kommer kanskje Maos kulturrevolusjon i 1966 (opp mot én million ofre), og Pol Pots fordriving av kambodsjanere fra byene og massetorturen fra 1975 til 1979.
Selv IS' ideologiske brødre i SS vek tilbake for å spre bilder av massehenrettelser. Enda mindre ville SS-folk ofre seg i selvmordsaksjoner. Nazismen og stalinismen var primært sekulære ideologier uten noen lære om en hinsides frelse.
En likhet er likevel interessant her. Nazismen stod for en idylllisering av en før-industriell fortid uten klassespenninger og konflikter, en utopisk, anti-moderne utopi, kan man si, uten jøder, proletariat og avsjelet industrialisme. Denne ekstrem-nasjonalistiske utopi ble projisert inn i framtiden som nazismens idealsamfunn.På samme måte med islamismen: en tenkt gloriøs anti-moderne fortid under kalifatet projiseres fram som en fremtidsdrøm.

For at noen skal sende seg selv i døden trengs åpenbart religion, en hinsides frelsesideologi eller en pseudo-religiøs statsmetafysikk à la den japanske keisermyten. Uten den ingen kamikaze-flyvere.

LES: IS-lederen aksepterer Boko Haram

Bare ett sant svar

Ingen så bedre enn George Orwell og Arthur Koestler de intellektuelle, moralske og politiske implikasjoner av denne tenkemåten. Og ingen dissekerte den mer avslørende. Det samfunn som kalifatforestillingene til Boko Haram og IS uttrykker, ville ha tiltrukket Orwells «Storebror». Å mene at IS og Boko Haram ville satt i gang storstilte forsøk på å tømme sitt språk for begreper som gjorde det umulig å tenke annerledes – det er vel å overdrive. Men hvem vet?

Kanskje er slike tiltak ikke nødvendig fordi religionen inntar rollen som Sannhetsministeriet i 1984 eller forhørslederen i Mørke midt på dagen. Fanatismen og brutaliteten, som blir legitimert med sitater fra Koranen, etterlater oss målløse. Men at ambisjonen kan være der, er klart. Vi vet (ennå) ikke om tortur brukes aktivt innad for å skremme til lydighet. I Iran, Saudi-Arabia og Jemen åpenbart, men innen IS og Boko Haram?
Under alle totalitære bevegelser ligger en idé om at alle store spørsmål har ett og bare ett sant svar. Hvis ikke kan disse spørsmål ikke være genuine spørsmål. 'Monisme' kaller filosofen Isaiah Berlin denne holdningen. Det er denne monistiske, helhetssøkende tenkningen, som avler fordomsfullhet og dømmesyke, og som i sin tur utløser fanatismen og begrunner volden.
Hva er så alternativet? Mot dette enten/eller i det politiske og kulturelle liv må vi stille demokratiets etos: politikk på lavbluss, kanalisering av konflikt i forutsigbare, rettsbaserte rammer, kompromissvilje, toleranse; åndsfrihet og frihet til å ytre og organisere seg; rasjonalitetsforankring. Respekt for kunnskap. Vilje til å endre seg i lys av nye innsikter og derav en viss relativisering av egne standpunkter.

Demokratiet er den eneste styreform hvor den som taper ikke ydmykes. Terroristene i IS sikter seg inn mot det motsatte: den totale ydmykelse av offeret.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder